Følg på epost

mandag 27. november 2006

Evaluering

I dag har Ane og jeg vært på Radiumhospitalet. Jeg tror legen var latvisk, han snakket utmerket norsk, men var ikke like lett å forstå hele tiden. Men det viktigste forstod vi: CA 125 markøren viste det vakre tallet 17 (skal helst være under 35) og han fant ingen spor av kreftceller da han gjorde en gynekologisk undersøkelse med ultralyd. Det betyr at jeg først skal møte til kontroll om tre måneder!

Kontrollprogrammet består av blodprøve og gynekologisk undersøkelse med ultralyd hver tredje måned og CT hver sjette måned. Det er vanligst å få tilbakefall mellom sjette og attende måned etter behandling, så jeg kan kanskje tillate meg å tenke at nærmeste halvår kan jeg være frisk. I alle fall mente han at jeg hadde mange år å leve. Det synes jeg høres lurt ut.

Først ble jeg uhyre lettet, så tenkte jeg at "det var det jeg visste" og så ble jeg helt matt. Og det er jeg ennå. Ikke be meg om å gjøre noe for deg i kveld!

onsdag 22. november 2006

Nedtelling

I går morges tok jeg blodprøven som skal vise størrelsen på CA125-markøren. Denne markøren skal normalt ligge under 35 og jeg har vært oppe i over 900, men også nede i 20 rett før operasjonen. Det blir spennende å komme på evaluering mandag. Jeg håper på noen måneders behandlingsfri.

Ellers har jeg så travelt! Det er så hyggelig å bli husket og spurt om å delta på ting, så jeg svarer ja og løper rundt. Så går tiden fram til mandag også litt fortere.

tirsdag 14. november 2006

På vei opp igjen

Nå er kroppen i ferd med å hente seg inn etter siste cellegiftkur. Jeg gleder meg til den er "på plass" igjen. I dag har jeg vært hos fastlegen og fått 75% sykemelding i november og desember. Dessuten bad jeg om henvisning til fysioterapeut så jeg kan begynne å trene under veiledning. Jeg kjenner at jeg trenger en "krykke". Xiaolin hadde for øvrig med seg en flott kinesisk DVD med tai chi undervisning, så jeg har absolutt muligheten til å begynne å trene hjemme på stuegulvet.

I dag var det begravelse for min studiekamerat Anne von Tangen. Hun fikk kreft rett før hele hovedfagskullet skulle til Spania, på hennes initiativ. Jeg har gått mange runder med meg selv fordi jeg syntes jeg "burde" gå i begravelsen, men etterhvert ble enig med meg selv i at akkurat jeg faktisk burde få slippe. Hun merker allikevel ikke at jeg er der og jeg kjenner ingen av hennes nærmeste. Så jeg valgte å være flittig her hjemme i stedet for. Men et bidrag skal Hospice Lovisenberg få.

Torsdag reiser jeg til København. Jeg skal snuse inn byen igjen. Gjett om jeg gleder meg! Og etter København skal kost og trening på programmet på ordentlig.

torsdag 9. november 2006

Smårot

Så var verdien av de hvite blodlegemene litt lave mandag og cellegiftbehandlingenble utsatt til onsdag. Derfor fikk jeg en fridag tirsdag, som stort sett gikk med på å gå tur i vannkanten sammen med Astrid og Ole Petter. Mildt og fint vær, nydelig sol, gode mennesker. Onsdag morgen gikk jeg det siste stykket til sykehuset, for da skal visst blodlegemeverdiene lettere gå opp. Ikke spør meg jeg bare gjør som de sier. Biooingeniøren tok feil blodprøve, viste det seg senere, for hun trodde jeg skulle ta prøve pga en av mine andre "lidelser", hyperthyroidea. Jeg hadde blitt bedt om å komme på gynekologisk poliklinikk kl 0830, men det er ubegripelig for meg hvorfor jeg hadde fått en slik beskjed, for alle legene var til undervisning fram til kl 0900. Å lese av verdier på et ark og sammenlikne dem med "ønskeverdiene" kan hvem som helst gjøre, meg selv inklusive, men tallene måtte sees på av en lege, måt vite. Slikt tull holder de på med! Hvorfor kan ikke legen bare få de blodprøveresultatene som ikke er "normale"? Nåvel, legen hang seg opp i at kreatinin ikke var målt (men den var målt og var normal mandag). Da rømte jeg ned til kreftavdelingen, der supersykepleier Heidi ordnet opp og vi endelig kom i gang i ti-tiden. Poenget er nemlig at behandlingen tar tid og personalet arbeider ikke på kveldene. Nå endte alt godt, jeg nøt livet i senga ved vinduet som de alltid holder av til meg og kunne bli hentet av Siri klokka kvart på fem. Om kvelden tok jeg med meg mor og hørte Ellen synge sammen med andre kulturskoleelever uten for konsertlokalet i Asker Kulturhus. Vi hørte også på Randi Stene m.fl. i Kulturhuset. Det var nok hard kost for 16-åringen, men så har hun i det minste hørt en fin stemme.

I dag våknet jeg med blussende cellegift-kinn. Alt er ikke av det onde! Jeg har planer om å gå på foreldremøte og håper at trettheten først overmanner meg i morgen.

onsdag 1. november 2006

Imponert

I går var jeg hos en nabo som er ernæringsterapeut og ble både klokere og imponert. For det første stiller hun opp for meg og bruker dyrebar tid på det. For det andre er damen en virkelig ekspert. Utrolig hva hun vet om ernæring. Så jeg lærte om hva jeg bør prioritere å spise i tida som kommer, den tida som hun kalte avgiftningsperioden, både av mat og kosttilskudd. Ikke noe alkohol, kaffe eller sukker, for kroppen har nok med å bygge opp og det er ikke noe poeng å fylle seg med det som bryter ned. Men det er mitt valg, ikke noen ordre. Seks måltider om dagen og gjerne varm mat som kroppen tar til seg lettere (enn kald mat). Fisk og hvitt kjøtt og masse grønnsaker. Takk og pris at gode grønnsaker blir brakt til huset av Kolonihagen.no (se på deres nettside www.kolonihagen.no om det er noe som passer for deg. Vi er kjempefornøyd). Deres grønnsaksboks byr på nye matlagingsutfordringer hver uke. Nå er jeg så bra at jeg lager mat selv og det ser ut som om jeg må utvide repertoaret i tiden som kommer. Spennende. Men i dag står fårikålen og surrer. Det gode liv skal også ha sitt.