Slaget er vunnet, men hva med krigen?

Kampen mot "bukhulegeriljaen", som jeg har valgt å kalle kreften som spredte seg fra eggstokkene til bukhulen, har vunnet en viktig seier. Slaget er vunnet. Om det er et avgjørende slag, er vanskelig, for ikke å si umulig, å vite akkurat nå. Det vil vise seg. Men følelsen av å ha "kjøpt tid" er ikke dårlig. Den gir tilværelsen en normalitet som har manglet en stund.

I sommer sa jeg for spøk at jeg for første gang i mitt liv var 100 % på parti med "de statsbærende kreftene" som kjempet mot en gerilja. - Gå vekk fra kroppen min! Mens jeg ennå hadde mye væske i bukhulen, kjentes det ut som om en krig ble utkjempet der inne. Da væsken ble tømt, gav denne følelsen seg, men jeg likte ordet "bukhulegerilja" så godt at bloggen fikk dette navnet. Seinere har jeg ikke kunnet unngå å merke at det er et langt ord som er vanskelig i huske, men da var det for seint.

Nå kjenner jeg like lite til bukhulen som de fleste andre. Det måtte da være at den er fullere enn den pleier, takket være julematen som jeg har hatt det moro med å lage i år. Alle jentene er hjemme til jul, den ene mer forkjølet enn den andre. Denne jula er en utfordring for immunforsvaret. Jeg spiser C-vitamin og håper på det beste. Avgiftningen er ikke avsluttet ennå. Jeg har det imidlertid mye bedre i kroppen. De (nesten) daglige turene har nok hjulpet på det. Sist jeg var i svømmebassenget, svømte jeg 1000 m og var stolt som en høne! ER stolt som en høne. Jeg ble litt øm i armene og skuldrene, men det er jo bare et tegn på at jeg er på vei til gamle svømmeferdigheter og -krefter.

Roligere farvann

Jeg har klart å dechifrere hva mattheten etter å få vite at jeg er kreftfri, kommer av. Tror jeg i alle fall. I motsetning til hva mange synes å tro, opplever jeg ikke mattheten som en reaksjon på at jeg har vært redd eller veldig fokusert og at jeg nå kan "puste ut" igjen. Tvertimot, min opplevelse har vært som å stå ved foten av en veldig lang og bratt bakke uten lyst eller kraft til å ta de første skrittene. Den bratte bakken er "det vanlige livet", "det som var før". Og den bratte bakken er all treningen jeg må i gang med for å kunne takle "det vanlige livet". Begge deler krever en innsats jeg ikke har følt jeg hadde i meg.

Det kan jeg skrive nå, for nå er jeg i gang. I går la fysioterapeuten opp et treningsprogram og i dag har jeg både gått tur og svømt. Nå må jeg lage meg et smalt fokus på egen helse igjen, men på en annen måte. Bare jeg kommer i gang, skal det nok gå på et vis. Etter en stund bærer jo trening sin egen belønning i seg, heldigvis.

Min motvilje mot "det vanlige livet" tror jeg kommer av at jeg synes det har vært deilig å være ansvarsfri, eller rettere sagt, å ha et begrenset ansvar. Mitt ansvar har vært å håndtere sykdommen. Nå skal jeg i gang med alt det andre og jeg kjenner at jeg kvier meg. Ikke kan jeg klandre omgivelsene, heller, for tendensen til å "ta" ansvar kan jo ikke ligge andre steder enn hos meg! Med andre ord, jeg har tenkt på hvordan jeg må prøve å la være å ta så mye ansvar og å overlate ansvar til andre. Det er ikke lett og det kommer det vel heller ikke til å bli.

Jeg kom litt voldsomt i gang med å jobbe igjen, også. To-timersdagen forsvant veldig fort. Det var så deilig å kunne! Nå skal jeg prøve å komme meg tilbake på et nivå som jeg kan håndtere på en roligere måte. Fokus skal være på bedre helse og dernest på å jobbe. Førjulsoppholdet i Berlin lærte meg at det er best å være hjemme nå. Det er her det er lettest å styre kosthold og organisere dagen slik at den blir god for meg og mine. Først og fremst er det oss jeg skal tenke på (og så på klimaendringer, fattigdomsbekjempelse mmm. Ingen grunn til å melde seg ut av den store verden.)

Skinhead

Jeg skylder trofaste blogglesere en oppdatering, men i kveld kommer ikke mer enn denne historien fra Bergen i dag:

En ung mann som serverte Ellen Emmerentze, Ane og meg lunsj, ringte en kompis (som har referert historien til oss) og sa: "Mora til Ane er inmari tøff, hun har skinna seg!" Jepp. Sånn er det. Skinhead, det er meg. Kreftpasient? Nei, det må visst være noen andre.

Skinhead

Jeg skylder trofaste blogglesere en oppdatering, men i kveld kommer ikke mer enn denne historien fra Bergen i dag:

En ung mann som serverte Ellen Emmerentze, Ane og meg lunsj, ringte en kompis (som har referert historien til oss) og sa: "Mora til Ane er inmari tøff, hun har skinna seg!" Jepp. Sånn er det. Skinhead, det er meg. Kreftpasient? Nei, det må visst være noen andre.