Sol

Etter mange, mange fantastiske soldager med bading, bading og bading er jeg - og været - i ferd med å innstille oss på at det er på tide å gjøre noe annet enn å feriere. Men det har gjort godt å være hjemme, å svømme noen hundre meter (i alle fall de siste dagene med 23 grader i vannet) og gå turer. Det siste helst om morgenen eller kvelden når temperaturen har passet best til aktiviteten. Jeg kjenner meg atskillig mer energisk enn bare for en uke siden!

Fullsommer

Nå er det så varmt ute at jeg har trukket inn under trappen til hjemmekontorets relative kjølighet. Det er utrolig vakkert her, fjorden har en lysende lyseblå farge der den ligger blikkstille i varmen. Blikkstille er sjelden vare her og hører sammen med varmebølger som den vi har nå. Jeg kan huske slike uker helt tilbake til barndommen, hvor vanskelig det var å sove og at mor kom med et laken jeg kunne legge over meg i stedet for dyne. Det er med andre ord en del av de gode somrene å ha mange dager med sterk varme og det er uendelig vakkert, men også litt voldsomt i lengden. Og det sier jeg som kan gå ned i sjøen og kjøle meg når jeg blir for varm. 

Det blir følgelig svømming som er "treningsformen" for tiden. Jeg går en kveldstur, også, men de har ikke vært så svært lange. Ellers arbeider jeg i haven og får et lite minimum av bevegelse gjennom det. I dag har jeg beiset mors trapp. Ruben, Ellens kjæreste, har jobbet som en helt med beising og maling av vinduer, men nå er kjæresteparet på interrail i sør-Frankrike og Italia, så da må mor trø til selv. Ikke mye og ikke mange timene, men tilfredsstillende å se at noe blir gjort.

Noen eksistensielle beslutninger har jeg også tatt. En samtale med saksbehandler hos NAV viste at jeg kan søke yrkesmessig attføring for studieplassen jeg har fått på Notodden. Men det er ikke pengene som avgjør dette. Jeg har takket nei til plassen etter å ha tenkt meg om etter siste legebesøk. Det kjennes helt nødvendig å ha færrest mulig faste oppgaver å forholde meg til. Jeg kommer til å fortsette å kutte ned på arbeid så mye jeg kan, i alle fall til jeg har flere krefter. Det kan jo tenkes at arbeidslysten kan komme tilbake. Hvem vet.

Jeg reiste hjem fra Storøy for å kjøre kjærestene på flytoget en tidlig morgen i firetiden. Sverre ble noen dager lengre, men lot seg etterhvert lokke hjemover. Det er ikke mange steder som er vakrere enn her når været er som nå!  Om en blir frisk av skjønnhet og D-vitaminer i huden, skal nok dette gå bra.

Gode nyheter

Kreftcellene hadde krympet og behandlingen stoppes! Jeg skal til kontroll om tre måneder og kan bruke denne tiden til å komme til krefter (og få hår!). Det var gode nyheter! For en gangs skyld hadde jeg konsultasjon med en lege jeg hadde truffet før på Radiumhospitalet, Janne Kern. Siri var med. Dr. Kern sa at det fortsatt er mulig å se områdene der kreftcellene er/har vært, - det er ikke mulig å se på CT eller ultralyd om cellene er levende eller døde. Det gode resultatet er at områdene har blitt mindre. Det er heller ikke væske i bukhulen. Hun understreket at jeg har en kronisk sykdom og at håpet er at periodene uten vekst i kreftcellene kan vare lenge. 

Jeg etterlyste rådgivingstjeneste for trening og kosthold, og det har Radiumhospitalet ikke. De har en ernæringsrådgiver som først og fremst tar seg av pasienter som har fått store deler av tarmen operert vekk. Etter mitt syn burde cellegiftbehandling følges opp med trening og ernæring, både fordi pasienten ville ha godt av det og fordi det ville gi en tilfredsstillelse å kunne bidra selv i helingsprosessen.

Gårsdagen gikk med til å feire den gode nyheten. Siri og jeg spiste en lekker lunsj hos Guro på Ekely. Våre tidligere britiske naboer var til middag i forgårs og satte igjen en flaske (ekte!) Champagne med beskjed om å drikke den dersom det var gode nyheter på sykehuset. Så det gjorde jeg sammen med gode venner i går kveld. Mine venninner fra ungdomsskolen Astrid og Moa var her sammen med Astrids døtre og Ane, - veldig hyggelig!

Nå er det Sverre og Ellen Emmerentze på Storøy som kaller. 

Sommer

Det er slik at jeg aldri leser hva jeg tidligere har skrevet, men skriver her og nå. Med min korte (!) korttidshukommelse kan det sikkert gjøre at framstillingen samlet sett hopper og spretter. Slik kjennes livet mitt imidlertid, så det kan hende at det likevel ikke er så galt. I dag er jeg glad og håpefull mht til at jeg nå er kommet over den siste cellegiftkuren. Siri og jeg har vært et par dager i Stavern og omegn, gått litt, badet og solt oss. Det har ikke vært anstrengende, for jeg har ikke hatt mye krefter, men det har gjort godt. Vi har vært på konsert hver kveld, også, og dessuten hatt med oss gode bøker. Kort, men intens svabergferie med havsutsikt. Så nå er jeg glad og føler meg atskillig sterkere igjen. 

Likevel er det ikke langt til den indre følelsen av kraftløshet som jeg antar er den "fatigue" som kan følge med cellegiften. Å ikke orke er en straff, sa jeg til Siri, og det mener jeg. Å være i Vollen og ikke ha ork til å gå løs på alle oppgavene som hele tida er der, er en belastning, det får jeg innrømme. Det kan tenkes at det er mulig å organisere seg bort fra noe av denne avmakten, men da burde jeg hatt en gartner! Det er neppe realistisk.