Følg på epost

fredag 27. november 2009

I krabbegang

Jeg krabber meg oppover Plommedalsveien og oppdager at jeg prøve å dytte kroppen framover ved å trekke skuldrene opp om årene. Ingen kraft i mageregionen, akkurat. Men det går også fint an å halvligge på sofaen, skravle, strikke og drikke te. Det er definitivt morsommmere å være rekonvalesent med besøk enn uten.

tirsdag 24. november 2009

I sola hjemme

Sjelden har jeg sittet så mye i kahytten på Kiel-fergen. Et par ganger snek jeg meg ut og vandret litt, men ellers satt/lå jeg i senga og så ut av vinduet (så lenge det var lyst) eller skravlet med Ane, eller så på TV. Ane hentet mat til oss fra Tapasbaren og jeg kjøpte vann i butikken. Vi bidrog ikke mye til julehandelen på Color line, men det var det andre som gjorde, det var ikke til å unngå å legge merke til.

Sverre hentet oss på Hjortneskaia og der dukket sannelig Ellen Emmerentze opp, også, så jeg kom hjem med mange hjelpende hender. Først en kopp te på kjøkkenet med moren min og den minste lille pusen, som ikke er så helt liten lenger. Etterpå gikk jeg faktisk en tur i sola. Langsomt, det skal sies, men det var en helt ordentlig tur, opp Plommedalsveien og ned Strandengveien. Det var deilig, det. Enda bedre blir det når jeg kan ta i noe mer og svette litt. Det gleder jeg meg til.

Skjønt ellers å pusle litt rundt hjemme. Jeg gleder meg også til besøk av noen av de gode menneskene som har sendt hilsener til meg mens jeg har vært i Kiel. Det er bare å melde seg!

søndag 22. november 2009

Hurra- nå skal jeg hjem!

Prøvene viser at det ikke lekker urin ut i bukhulen, så da går alle ut fra at blæra er tett. Det er det den bør være, kan vel alle være enige om. Usikkerheten i dette tilfellet skyldes at den er sydd. Sømmen må simpelthen holde. Nå kan jeg glede meg til å se Anes lyse hode i morgen formiddag, lese de siste historiene i Alice Munro og evt. se de siste episodene av Lars von Triers "Riget" som jeg har lånt på biblioteket. Dette blir bra.

Feil igjen

De var jo ikke tyrkere, men arabere, mannen i kjole og de to unge guttene i stripete pyjamas. Mannen hilser nå begeistret på meg, også, men vi har ikke noe felles språk, for når de skal snakke med legen, kommer en kvinnelig tolk og oversetter til engelsk. Det er mulig at det er en transplantasjonshistorie, for en tysk kvinne, som går om kapp med meg i gangene (hun vinner) fortalte at det var flere transplantasjonsoperasjoner her for tiden, både lever og bukspyttkjertel. Det ville forklare hvorfor hele familien er her. Ellers er det mange dansker. En av de danske forklarte meg at, om et dansk sykehus ikke kan operere innenfor en viss tid, får de velge et tysk sykehus å reise til. Alt betalt av staten. Det høres jo veldig lurt ut, med så korte geografiske avstander. Men det er andre avstander: Ingen av de danske jeg har møtt her, snakker tysk. Hvem hadde sagt i 1965 at jeg skulle oversette fra og til tysk for noen som helst? Den siste setningen er til mine gamle skolevenninner som fortsatt er sjokkert over at jeg har blitt en slags tyskspråklig. Det var ikke noe som tydet på det i timene til lærer Wennevold, nemlig.

I dag er jeg befridd for urinkateteret - det skjedde kl 0500 om morgenen! - og kan vandre rundt uten pose. Derfor har jeg kledd på meg, så jeg kan nyte friheten ved å se ut som et menneske og ikke som en pasient. Håpet er at det skal vise seg at urinblæra tåler å brukes, dvs. ikke lekker der den har vært sydd. Jeg har en pose på magen med avfallsvæske fra bukhulen og de skal måle i kveld om det er urin i denne væsken. Hvis det ikke er det, kan jeg reise i morgen, men om det er urin, må jeg nok bli lengre. Ane reiser i dag med Kielfergen for å hente meg, så jeg håper i alle fall for hennes del at alt er i orden.

Jeg skjønner ikke helt vaktrutinene for sykepleierne her. Dagvakta begynner kl 0600. Da går nattvakta av, derfor måtte hun ta kateteret kl 0500. Det ser ut som om de går noen dager dagvakt, så nattvakt, så fri osv, men neimen om jeg er helt sikker. Det må da være veldig vanskelig å få livet til å fungere med så rigide vaktrutiner. Jeg har ikke klart å oppdage at noen er på deltid, men nå har vi ikke snakket om slike ting, heller. De jobber som helter og er blide og hyggelige. Jeg har absolutt ikke annet enn ros å gi.

fredag 20. november 2009

Sola skinner inn av vinduet

Nå har jeg kommet meg fra fra stativet med alle flaskene og har gått over på tabletter for å lindre smerten. Halskateteret, med tre ledninger ut av halsen på høyre side, er nettopp fjernet. Så jeg kan gå rundt, riktignok med urinposen i beltet. Det er en skikkelig højdare å vandre rundt med en gjennomsiktig pose med egen urin. Men pytt, det er slik det er og det går over, så jeg bare gliser litt innvendig når jeg treffer de tyrkiske (?) mennene som også vandrer rundt i gangen her. Den ene har Mullahskjegg og kjole, han hilste begeistret på Siri mens jeg og posen min vekker er begeistring hos en ung mann i stripete pysj og lang morgenkåpe.

I sengen ved siden av har jeg en fin dame fra Hamburg. Hun er meget vennlig, men ikke særlig snakkesalig og det passer meg i grunnen godt. Ettersom hun ikke får frokost, får hun heller ikke avis, så jeg gir henne min Kieler lokalavis hver dag. Jeg antar at hun har mer glede av den enn jeg ville ha.

Og så har jeg altså, etter litt plunder, kommet meg på nett. Kjennes bra. Det neste blir å komme seg på do. Det blir sannsynligvis også bra, om ikke på samme måte.

onsdag 18. november 2009

Rapport fra sengen

Det er bare Siris laptop som det er mulig å koble til her, så jeg har fått låne den mens hun er nede i kiosken og kjøper rundstykker. Selv er jeg pa suppe og yoghurt. Framgangen er til å ta og føle på, i går kunne jeg knapt stå på beina og i dag har jeg gått to turer i gangen her, først med fysioterapeuten og derttter med Siri. Jeg har ledninger, dvs. rør, overalt, så det er litt komplisert å gå, men det lar seg løse. Fine blomster lyser opp i rommet. Ute uler vinden rundt hushjørnet og det regner, så det er like greit å holde senga. Takk for alle varme hilsener!

fredag 13. november 2009

Her går det unna!

I dag er det fredag. I går hadde jeg møte med professor Fändrich, dvs. allerede onsdag kveld traff vi ham tilfeldig i hotellobbyen mens vi sjekket inn, Ane og jeg. Da sa han at det var riktig at tumorvevet hadde vokst, men så smilte han blidt og sa at kreften jo hadde ikke spredd seg. At det skulle være en god nyhet, hadde jeg ærlig talt ikke tenkt på.

I går sa professor Fändrich at han trengte å gå gjennom CT sammen med en røntgenlege, men at han var innstilt på å hente ut tumorceller til å forsterke vaksinen og da kunne han like gjerne prøve å operere ut alt. Jeg forklarte ham at jeg hadde fått vite i Norge at en operasjon til var uaktuelt, fordi det kunne føre til en oppblomstring av vekst av kreftceller i tillegg til at det var en fare for at kirurgene mistet kreftceller i buken og derfor kunne komme til å spre kreften. Da bare rystet han på hodet og fortalt at han i mange år har assistert ved gynekologiske operasjoner og de har alltid prøvd å fjerne alt. Det gjorde de jo i Norge ved den første operasjonen, også. Det var komplisert område å operere i, sa han, men det går. Såvidt jeg vet er han egentlig plastisk kirurg. Etter en slik operasjon er planen å holde situasjonen stabil. Men han har ikke hatt mange eggstokkreftpasienter og det er store individuelle forskjeller, passet han også på å legge til.

I morges ringte professor Fändrich og sa at han og røntgenlegen nå hadde sett på CT sammen. Tumoren(e) sitter i blæreveggen og rektum, om jeg oppfattet det riktig, og det høres ikke akkurat enkelt ut, synes jeg, men det er heldigvis ikke meg som skal operere. Dessuten gjorde han oppmerksom på at det høyre hjertekammeret var litt for stort. Kan det stemme at han sa at forbindelsen mellom lever og hjerte vanligvis er 30 mm og at min var 33 mm, dvs. utvidet? Det skulle skyldes cellegiften. Jeg forklarte så godt jeg kunne at jeg har blitt hjerteundersøkt i Norge og at de mente hjertet er i orden. Men denne CTen er jo selvsagt den nyeste....

Han spurte om jeg kan være i Kiel mandag for operasjon tirsdag. Så her er det nesten bare å snu i døra. Jeg har akkurat rukket å pakke ut kofferten.

mandag 2. november 2009

Regnvær i Berlin

Jeg har kjørt til Berlin med overnatting og hyggelig middag hos kusine Jette i København. Her i den lille leiligheten vår er det rolig og vennlig. Veldig fin stemning. Leiligheten er på bakkeplan inne i bakgården, så vi ser ut på grønne trær og gress, også på denne tiden av året. Vi prøvde oss på en kveldstur i går, men det var surt og kaldt og vi fortrakk raskt inn i vår lille, varme hule igjen. Jeg har problemer med å sovne, altfor mange tanker suser rundt i hodet. Heldigvis er jeg utstyrt med sovetabletter, så nattesøvnen ble reddet. Ellers er vi flinke til å hygge oss sammen. I dag skal vi også treffe Ane.