Følg på epost

onsdag 23. desember 2009

Utskrevet

Gode nyheter: MRen er fin - ikke noe gæern´t i hodet, og CT av brystkassa er også fin - ikke noe gæern´t i lungene. Til og med det dårlige immunforsvaret hadde tatt seg opp og blitt normalt. Det er bare skjelingen igjen, igrunnen, og den kunne lege Siri Bø ikke hjelpe meg med. Jeg føler meg friskere enn på lenge, for dette må jo bety at et helt knippe av livsfarlige tilstander ikke er noe jeg får oppleve i denne omgangen.

Så selv om jeg måtte vente lengre enn min tålmodighet strakk seg, så er jeg en glad juledame i dag. Brød har jeg bakt, og.

tirsdag 22. desember 2009

Langsomt skrider svarene frem...

I går var jeg på Bærum Sykehus og til øyelege. Øyelegen mente at jeg har hatt en latent skjeling (ja, du leste riktig) som har kommet fram i forbindelse med at jeg nå har vært redusert helsemessig. Han lurte også på om hodesmertene kunne skyldes herpes, men det vil ikke lege på Bærum riktig tro på. Hun sier at det er noe ved høyre øye som kan tyde på Horner´s (tror jeg det var) syndrom og derfor skal jeg ta CT av brystkassen i morgen. I dag tok jeg MR i nesten en time. Det var ikke det morsomste jeg har gjort, men nå er det overstått. De forskjellige legene tar de samme testene av meg for å sjekke om synsfelt og reflekser mv er i orden. De er fortsatt i orden. Det er bare øyene som er problemet nå, akkompagnert av ubehag på høyre side av hodet. Hadde jeg visst at det var så ubehagelig å skjele, skulle jeg helt sikkert vært mye snillere mot alle skjelere fra jeg ble født til i dag. Helt sikkert.

Jeg tilbringer en del timer på Bærum sykehus mens jeg venter på det ene og det andre. Fordelen med at jeg offisielt er "innlagt" er at jeg tilhører en veldig hyggelig avdeling der det er frokost når jeg kommer, frukt, kaffe og te, og til og med fiskekaker til middag fikk jeg i dag. Hyggelige folk som det går an å snakke med, også, er innlagt sammen med meg. Men nå tynnes det vel ut mot jul. Det er veldig fint å oppleve en avdeling som virker så velfungerende og vennlig. Likevel er jeg rask til å gå når jeg får lov. Derfor vet jeg ikke resultatet av MRen i dag. Det tenkte jeg kunne vente til i morgen.

mandag 21. desember 2009

På vei

Nå er det mandag morgen 21. desember og jeg skal ta bussen til Bærum sykehus. Jeg har tatt noen Dispril for å lette på trykket bak det høyre øyet. Nå skal jeg ha litt frokost før bussen går. Jeg håper at jeg kommer hjem igjen i løpet av dagen.

lørdag 19. desember 2009

Frikjent

Nå er jeg frikjent fra mistanke om å være bærer av MRSA-bakterien (som det altså heter), som for øvrig skal være gule stafylokokker og absolutt noe å passe seg for. Siden jeg skrev sist, har professoren i Kiel bedt meg om å passe på at sykehuset sjekker om det er en ny runde med overproduksjon av thyroxin som forårsaker misæren. Det har jeg gjort, men dunnene er innenfor normalområdet. Synd, for det hadde jo vært en grei forklaring. Heldigvis er hodesmertene redusert, noe jeg går ut fra skyldes utstrakt bruk av massører av ulike slag på nakke og skuldermuskulatur, men synet er like galt og det er absolutt en ømhet - og av og til smerter - i høyre side av hodet.

IKke bare er jeg frikjent, jeg er også permittert. Jeg er nemlig pasient på GSR-avdelingen på Bærum sykehus, - jeg tror de første bokstavene står for geriatri og slag, så da er jeg nok kommet på min rette hylle. Jeg skal møte opp mandag morgen og forhåpentlligvis vil det lykkes å få gjennomført en MR på mandag. Ellers skal jeg vel utredes, bl.a. var de opptatt av om problemene kan være bieffekter av behandlingen jeg får i Tyskland.

Synsforstyrrelsen er faktisk litt vel anstrengende, så jeg holder meg hjemme fra juleselskap i dag. Enda godt at jeg har den lille pusen til å varme meg på.

torsdag 17. desember 2009

Utrolig mye kan skje

Nå sitter jeg helt stille ved imacen i Vollen, ute er det kaldt og mørkt, men her inne er det fint, stille og varmt. En kunne tro at det bodde noen med et rolig liv her. Men i stedet er det en enøyd kyklop som prøver å fokusere på tastaturet.

Jeg har vært i Kiel og fått vaksine. Det ventet en patologirapport som sa at vevet som var fjernet under operasjonen, ikke var malignt. Men da så professoren bekymret ut og sa at han trodde ikke det kunne være helt riktig. Så nå har jeg fått en ny og grundigere analyse som viser at det var ekle karziomer både her og der, dvs. også i den lymfeknuten som ble fjernet. Før jeg dro til Kiel tok jeg en CA 125 blodprøve og resultatet var på 39. Det er litt for høyt, men kan skyldes at kroppen var litt i opprør etter operasjonen, så ny skal tas i første halvdel av januar. Professoren så ikke mindre bekymret ut over at jeg har vondt i hodet og synsforstyrrelser. Han ville straks sende meg til nevrolog, for det kunne være forstadiet til et slag. Men jeg ville hjem. Lite visste jeg hva jeg gikk til.

Dvs først gikk alt riktig godt. Jeg spanderte på meg en times massasje på fergen og det var virkelig herlig. Christer er massasjemannen - be om ham om du har sjansen og skulle befinne deg på Kielfergen.

Gode venn Dag møtte på Kielfergen og kjørte meg til legevakten på Bærum sykehus etter at jeg hadde klarert med fastlegen at det var lurt å gjøre. Der ble jeg først tatt i mot av en ung kvinnelig lege, som sa hun skulle konferere med medisin. Og deretter ble jeg hentet av en streng mannlig sykepleier som fortalte meg at jeg var ENRA-suspekt (Det kan hende at forbokstavene er feil, men suspekt er riktig). - Hva er det du forteller meg? spurte jeg. Da fortalte han hva bokstavene stod for og like klok var jeg. Vel inne i et isolat ble jeg forklart at jeg som kom fra et utenlandsk sykehus kunne føre meg med den farlige ENRA (eller hva den nå heter) bakterien og derfor måtte være i isolat. Så det var det. Legen jeg snakket med var kledd i gul plast og munnbind og det var sannlig alle andre jeg skulle ha kontakt med også. Ellers skjedde ikke mer i løpet av dagen enn en CT og noen blodprøver. Enda godt at Dag hadde etterlatt meg boka si. Det var jo ikke akkurat noen kilder til underholdning der inne på isolatet. I sekstiden ble jeg tatt opp til avdelingen. Der hadde de ikke plass, så jeg skulle tilbringe natten i et rom uten vinduer, men absolutt med do og seng. Altfor pent til å være et fengsel, men assosiasjonen var nå likevel der.

Da satte jeg meg på bakbeina. Jeg sa at jeg selvsagt kunne være der om natten om det var nødvendig for å overvåke situasjonen, men for øvrig ville jeg gjerne hjem. Sykepleieren, som for øvrig skal ha ros for å være usedvanlig blid og vennlig i møte med en tverr fru T, snakket med legen som sa at den legen som hadde vakt, måtte undersøke meg før det var aktuelt å reise hjem. Han kom i halv åttetiden - da hadde jeg marsjert rundt de ti skritttene det var mulig å gå rommet på tvers en hel del ganger - og fant ut at jeg ikke feilte noe som skulle tilsi at jeg måtte være der om natten. Sverre var på pletten og hentet meg hjem. Puh.

Der ventet en rasende prosjektmail om at jeg måtte hive meg rundt og avslutte et prosjekt, så det jeg , i skikkelse av nevnte enøyde kyklope, brukt mye av dagen på. Ellers har jeg vært både hos fysioterapeut og naprapat. Den gode Lillian har kjørt meg til Asker til behandling. De har også ringt fra Bærum sykehus, men der vil de ikke se meg før de har fått svarene på prøvene om jeg er bærer av denne grusomme bakterien fra det store utland, så jeg skulle ikke regne med å komme dit før i morgen ettermiddag. Da skulle jeg visst regne med å bli. Det kan jeg ikke si frister, men de prøvde å friste med et rom. Jippi. MR skal i alle fall gjennomføres. Dessverre er synet like på trynet som det har vært, så noe er jo galt og jeg burde sikkert være veldig takknemlig for at noen tar et (slags) ansvar. Men etter en dag som "suspekt", sitter takknemligheten litt langt inne. Men du verden så hyggelig å være hjemme, selv om jeg mest av alt har slavet foran imacen i dag.

lørdag 12. desember 2009

Noe rart er det

Jeg gikk ut i går og nærmest slepte meg drunt Vollen. De siste hundre meterne tenkte jeg bare på hvor fint det skulle bli å legge seg ned, så det gjorde jeg da jeg kom inn. Frøs gjorde jeg, så jeg lå med tykk strikkejakke og dyne på sofaen og sov i flere timer. Inluensaen var langt fra borte. Nå ser jeg i tillegg dobbelt, så dette kan jeg bare skrive ved å holde det ene øyet lukket. Du store tid. Da jeg stod opp i dagvar det vanskelig å holde balansen og holde seg på beina. Dette er en reise med en spennende utvikling. Jeg skal til Kiel mandag og håper sterkt på at dette hvadetnåer er borte til jeg skal få ny vaksine tirsdag.

fredag 11. desember 2009

Verdens korteste influensa?

Eller ikke influensa i det hele tatt? Feberen er i alle fall borte og jeg er oppegående. Etter to dager uten tur ute, er kroppen min helt på styr etter luft og bevegelse. Så nå skal jeg ut!

torsdag 10. desember 2009

Influensa?

I natt sov både Ellen Emmerentze og jeg urolig. Vi var kalde og varme og absolutt ikke lystne på å stå opp eller gjøre noe som helst annet, i morges. Vi har tilbrakt formiddagen med å sove i dobbeltsengen, for nedrullede gardiner. Dobbeltsengens vanlige beboer stod heltemodig opp og gikk på jobben. Nå er jeg oppe, jeg ville gjerne høre Obamas tale, men den lille ligger og sover. Er det den berømmelige influensaen? Merkelig at vi skulle bli syke akkurat samme natt.

Ellers kan jeg underholde med at mine stive muskler i høyre skulder og nakke, har gitt meg en rent ut sagt jævli hodepine, så jeg knasker smertestillende, også. Det lyktes meg å få en krisetime hos fysioterapeuten, men jeg kan ikke merke at det har hjulpet stort, dessverre. Vanlig fysiotime er først om vel en uke. Sukk. Når jeg blir piggere, skal jeg prøve å finne noen som kan hjelpe litt raskt, om det finnes.

Bortsett fra alt dette, er livet absolutt hyggelig. Jeg har fått en overdådig og vakker bukett av mine venner i Vollen Vel, da vi var sammen på julemåltid tirsdag. Den står her og lyser! Denne helgen er vi invitert i hyggelig julelag, så nå håper jeg bare at formen stiger.

søndag 6. desember 2009

Såret heles

Joda, det går framover. Nå kan jeg ligge på magen når jeg vil sove, i alle fall en stund. Det fysiske ubehaget over sårene er sterkt redusert. Det er dessverre kreftene, også. I går gikk jeg en litt lengre tur og fikk opp litt svette, faktisk. Det var så glatt og vått at jeg gikk på rompa så det sang flere ganger, siste gangen var på gårdsplassen og det var like greit at det vår kort vei hjem, for da havnet jeg oppi en skikkelig vanndam. Men det er jo en årstid for å føle seg slakk, kanskje. Jeg har en hodepine som absolutt ikke vil gi seg, dessverre, og det kan jo neppe ha noe å gjøre med å være operert i bukhulen.

Sverre har reist noen dager til Berlin, så jeg utfolder meg alene. Det betyr at jeg tovet (filtet) en julegave i går og ellers satt i sofaen og strikket til min egen lille Lars von Trier-festival. Jeg begynte å se "Riget" mens jeg lå på sykehuset og har nå sett hele serien. Det var kanskje ikke det beste valget for en pasient, særlig ikke scenen ganske tidlig i serien der en operasjon blir foretatt mens pasienten er hypnotisert. Jeg synes for øvrig at Lars von Trier er mer spennende når han er Lars von Trier og ikke prøver å være David Lynch. "Riget" tålte ikke helt tidens tann, etter min mening. Manus er forbløffende svakt, særlig i de første episodene. Nå har jeg begynt på Europa-trilogien. Den første filmen minnet med om obskure franske kunstfilmer jeg så som ungdom. De var sikkert mulige å forstå, men muligens ikke for meg som blir sittende fullstendig fascinert over at det er mulig å levere replikker ut i luften som om kommunikasjon med andre er helt uten betydning. Filmen var dessuten nærmest mørklagt og gulbrun i fargene. Men her var manus godt, etter min mening. Historien er absolutt interessant. Menn er menn, i tradisjonen fra Dashiell Hammet til Jack Kerouac...men det er til å leve med.

Ellers spiste jeg verdens beste lutefisk hos verdens beste naboer i går kveld. Vi har vært utrolig heldige med dem, altså naboene.

onsdag 2. desember 2009

Ikke så mye å skrive hjem om

Jeg tenker at det skjer jo ikke så mye her, akkurat, men glemmer nok mine venner, da. Akkurat nå ligger en liten stripete katt på skrivebordet og sover mens jeg skriver. Hun har flyttet ned til oss nå og fyller ganske mye av tiden. Inn og ut, lære å gå på kattesanden, bli kost med så hun kan bli en kosekatt etc etc. Ellers er jeg heldig som har hatt mye besøk. Skravling er en utmerket akitivitet for rekonvalesenter. Da kan jeg sitteligge stille og rolig og sammen kan vi få en hel verden til å bevege seg. Det kniper nemlig litt med tålmodigheten min her. Jeg synes det går langsomt framover, enda jeg vet at det må være slik og, enda viktigere, at det faktisk går framover. For det gjør det. I dag morges har jeg dusjet på helt normal vis, for eksempel. Slett ikke verst. En stor nytelse, vil jeg si.