Evaluering

I dag har Ane og jeg vært på Radiumhospitalet. Jeg tror legen var latvisk, han snakket utmerket norsk, men var ikke like lett å forstå hele tiden. Men det viktigste forstod vi: CA 125 markøren viste det vakre tallet 17 (skal helst være under 35) og han fant ingen spor av kreftceller da han gjorde en gynekologisk undersøkelse med ultralyd. Det betyr at jeg først skal møte til kontroll om tre måneder!

Kontrollprogrammet består av blodprøve og gynekologisk undersøkelse med ultralyd hver tredje måned og CT hver sjette måned. Det er vanligst å få tilbakefall mellom sjette og attende måned etter behandling, så jeg kan kanskje tillate meg å tenke at nærmeste halvår kan jeg være frisk. I alle fall mente han at jeg hadde mange år å leve. Det synes jeg høres lurt ut.

Først ble jeg uhyre lettet, så tenkte jeg at "det var det jeg visste" og så ble jeg helt matt. Og det er jeg ennå. Ikke be meg om å gjøre noe for deg i kveld!

Nedtelling

I går morges tok jeg blodprøven som skal vise størrelsen på CA125-markøren. Denne markøren skal normalt ligge under 35 og jeg har vært oppe i over 900, men også nede i 20 rett før operasjonen. Det blir spennende å komme på evaluering mandag. Jeg håper på noen måneders behandlingsfri.

Ellers har jeg så travelt! Det er så hyggelig å bli husket og spurt om å delta på ting, så jeg svarer ja og løper rundt. Så går tiden fram til mandag også litt fortere.

På vei opp igjen

Nå er kroppen i ferd med å hente seg inn etter siste cellegiftkur. Jeg gleder meg til den er "på plass" igjen. I dag har jeg vært hos fastlegen og fått 75% sykemelding i november og desember. Dessuten bad jeg om henvisning til fysioterapeut så jeg kan begynne å trene under veiledning. Jeg kjenner at jeg trenger en "krykke". Xiaolin hadde for øvrig med seg en flott kinesisk DVD med tai chi undervisning, så jeg har absolutt muligheten til å begynne å trene hjemme på stuegulvet.

I dag var det begravelse for min studiekamerat Anne von Tangen. Hun fikk kreft rett før hele hovedfagskullet skulle til Spania, på hennes initiativ. Jeg har gått mange runder med meg selv fordi jeg syntes jeg "burde" gå i begravelsen, men etterhvert ble enig med meg selv i at akkurat jeg faktisk burde få slippe. Hun merker allikevel ikke at jeg er der og jeg kjenner ingen av hennes nærmeste. Så jeg valgte å være flittig her hjemme i stedet for. Men et bidrag skal Hospice Lovisenberg få.

Torsdag reiser jeg til København. Jeg skal snuse inn byen igjen. Gjett om jeg gleder meg! Og etter København skal kost og trening på programmet på ordentlig.

Smårot

Så var verdien av de hvite blodlegemene litt lave mandag og cellegiftbehandlingenble utsatt til onsdag. Derfor fikk jeg en fridag tirsdag, som stort sett gikk med på å gå tur i vannkanten sammen med Astrid og Ole Petter. Mildt og fint vær, nydelig sol, gode mennesker. Onsdag morgen gikk jeg det siste stykket til sykehuset, for da skal visst blodlegemeverdiene lettere gå opp. Ikke spør meg jeg bare gjør som de sier. Biooingeniøren tok feil blodprøve, viste det seg senere, for hun trodde jeg skulle ta prøve pga en av mine andre "lidelser", hyperthyroidea. Jeg hadde blitt bedt om å komme på gynekologisk poliklinikk kl 0830, men det er ubegripelig for meg hvorfor jeg hadde fått en slik beskjed, for alle legene var til undervisning fram til kl 0900. Å lese av verdier på et ark og sammenlikne dem med "ønskeverdiene" kan hvem som helst gjøre, meg selv inklusive, men tallene måtte sees på av en lege, måt vite. Slikt tull holder de på med! Hvorfor kan ikke legen bare få de blodprøveresultatene som ikke er "normale"? Nåvel, legen hang seg opp i at kreatinin ikke var målt (men den var målt og var normal mandag). Da rømte jeg ned til kreftavdelingen, der supersykepleier Heidi ordnet opp og vi endelig kom i gang i ti-tiden. Poenget er nemlig at behandlingen tar tid og personalet arbeider ikke på kveldene. Nå endte alt godt, jeg nøt livet i senga ved vinduet som de alltid holder av til meg og kunne bli hentet av Siri klokka kvart på fem. Om kvelden tok jeg med meg mor og hørte Ellen synge sammen med andre kulturskoleelever uten for konsertlokalet i Asker Kulturhus. Vi hørte også på Randi Stene m.fl. i Kulturhuset. Det var nok hard kost for 16-åringen, men så har hun i det minste hørt en fin stemme.

I dag våknet jeg med blussende cellegift-kinn. Alt er ikke av det onde! Jeg har planer om å gå på foreldremøte og håper at trettheten først overmanner meg i morgen.

Imponert

I går var jeg hos en nabo som er ernæringsterapeut og ble både klokere og imponert. For det første stiller hun opp for meg og bruker dyrebar tid på det. For det andre er damen en virkelig ekspert. Utrolig hva hun vet om ernæring. Så jeg lærte om hva jeg bør prioritere å spise i tida som kommer, den tida som hun kalte avgiftningsperioden, både av mat og kosttilskudd. Ikke noe alkohol, kaffe eller sukker, for kroppen har nok med å bygge opp og det er ikke noe poeng å fylle seg med det som bryter ned. Men det er mitt valg, ikke noen ordre. Seks måltider om dagen og gjerne varm mat som kroppen tar til seg lettere (enn kald mat). Fisk og hvitt kjøtt og masse grønnsaker. Takk og pris at gode grønnsaker blir brakt til huset av Kolonihagen.no (se på deres nettside www.kolonihagen.no om det er noe som passer for deg. Vi er kjempefornøyd). Deres grønnsaksboks byr på nye matlagingsutfordringer hver uke. Nå er jeg så bra at jeg lager mat selv og det ser ut som om jeg må utvide repertoaret i tiden som kommer. Spennende. Men i dag står fårikålen og surrer. Det gode liv skal også ha sitt.

Ute og flyr

Nå er jeg tilbake fra en full arbeidsuke (nesten) og turen til London. Det skal ikke være like tett program i tida framover, men det har gått fint. Det er så utrolig stimulerende å være i dialog med kyndige mennesker og det har jeg vært heldig å oppleve både i Oslo og i London. Her hjemme er det heldigvis landlig og rolig; jeg synes London var veldig hektisk. En søndagstur med Ellen Emmerentze i sol og kald luft gjorde godt. I morgen går jeg inn i en rolig uke der jeg skal skrive referater og følge opp, men der klipp og dyrelegebesøk for cocker spanielen Krølle også er viktige punkter på agendaen. Neste uke er det cellegift igjen, så det gjelder å nyte denne ukas frihet og energi.

Mer en totimersdag

Nå har jeg ledet et møte over en og en halv dag og i dag reiser jeg til London med et annet prosjekt. Ikke noe totimersdag her, nei. Det har gått greit, men det er nok også fordi samarbeidspartnerne mine er vennlige og greie mennesker som finner seg i at vertskapet går tidligst hjem. Det blir spennende å komme til London. Jeg har en legekontakt jeg kan ringe, takket være Siri. Vi er en gruppe fra store deler av Europa som deltar i "Process Work" for å bli bedre til å integrere ulike minoriteter i majoritetsvirksomhet. Gode folk, der også, som det vil bli hyggelig å se igjen.

Siste cellegiftbehandling? Ikke noe å snakke om. Tre dager i sofaen med gynging i kroppen og så er det heldigvis opp og ut på tur igjen.

Normaltid

I går fikk jeg cellegiftbehandlingen på normaltid. Det ser ut til at kroppen har akseptert at den skal ha denne behandlingen. Jeg hadde ekstra høyt magnesium-innhold i blodet og ble derfor fritatt for å få tilført ekstra magnesium. Hva spiser jeg som forårsaker høyt innhold av magnesium? Ingen anelse. Gode venn Eli kom og hentet meg på sykehuset siden husets to sjåfører, Sverre og Siri, begge var på reise hjem til Vollen, men litt for langt unna til å kjøre.

I dag har jeg nok en gang praktisert 2-timersdagen, men skippet den daglige turen. Det er noe litl "gyngende" i kroppen etter en cellekur som ikke gir så stor lyst på bevegelse. Eller det er dovenskap, men den skal også ha sitt. Jeg har ligget på sofaen med min følgesvenn Varg Veum på øret og strikket lue til Ellen Emmerentze noen timer. Nå skal jeg faktisk ut i verden igjen. Det kommer det kanskje mer om i neste blogg.

Ut på tur

Nå har jeg ført dagens skrittmengde inn i skjemaet mitt. Hver tur måles til glede for meg selv. En ting er å kjenne at kroppen faktisk begynner å oppføre seg noe som likner normalt (og det er det beste), en annen ting er å registrere hvor mye og hvor langt jeg faktisk går. Når jeg går to ganger om dagen, som ærlig talt ikke skjer så ofte, blir det et imponerende antall skritt. Den daglige turen prøver jeg ellers å variere og å øke lengden på. Nå er det så ugjenkallelig høst at jeg i dag måtte finne fram både ullbuksene og støvlene. Da skal det mer til enn litt skog og en halv times gange for å komme i humør. Det ble mye skog og sikkert en time ut av den akutte høstdepresjonen.

Sverre er på høstferie i Berlin, så jeg prøver å gjøre hyggelige ting som han ikke hadde blitt med på. To ganger kino på fire dager, for eksempel, og ikke eneste film fra annen verdenskrig eller DDR Bra jobba, Trine: Volver av Almodovar og The Devil Wears Prada, - herlig! Hyggelig selskap hos naboene (som han absolutt hadde blitt med på om han var hjemme, rett skal være rett).

I dag var det veiing på Bærum Sykehus igjen og i morgen er det cellegiftbehandling. Det er kanskje litt mer enn veiing som foregår, men ikke mye. Ettersom jeg holder vekta, er ikke spenningen så stor. Blodprøvesvarene får jeg først i morgen. Dagen skal tilbringes i senga med cellegift og antihistamin og hva-det-nå-er-for-noe-alt-sammen intravenøst. Jeg er utstyrt med Varg Veum på øret. Det er akkurat passelig pasientfôr.

Høst

Å våkne til nyheten om Nord-Koreas prøvesprengning er det nok flere enn meg som har gjort i dag. Ugh, for en verden vi lever i. Anthony Giddens har pekt på at vi i vår tid, det som han kaller seinmoderniteten, eller i alle fall ville gjort om han var norsk, at vi i vår tid må forholde oss til en grunnleggende utrygghet som skyldes faren for en økologisk katastrofe og faren for ødeleggende bruk av atomvåpen. Det er spørsmål som det er vanskelig å forholde seg konstruktivt til, dvs. hva skal vi, hver enkelt av oss, gjøre? Akkurat nå er jeg vel "fritatt", i grunnen, men jeg tenker en del på hvordan jeg kan legge opp livet framover og da hører verdenssituasjonen også med.

Truls, som ble begravet fredag og som døde av kreft, er et eksempel på et menneske som ikke sluttet å bry seg om "verden" da han ble syk. Han la om på livet sitt, men han var like fullt en aktør i den offentlige debatten slik han alltid har vært. på slutten var han talsmann for 2-timersdagen. Han mente at vi, som ikke kan klare mer enn 2 timer likevel kan bidra i arbeidslivet og bør få anlednning til det. Jeg er i gang med å etterleve hans tanker. Takket at jeg er min egen sjef, er det fullt mulig å styre arbeidet slik. Det gjør godt å kjenne at hjulene er i gang selvom farten er langsom og pausene er viktige.

Begravelsen var en fin opplevelse. Det var tydelig at familiens siste tid med Truls hadde "kommet i mål", at de hadde akseptert og forsonet seg med det uunngåelige og at denne forsoningen hadde skjedd i stor kjærlighet. Det var godt å bli invitert inn i det rommet de hadde skapt sammen. Forøvrig ble det første gang at jeg viste mitt bare hode offentlig. Det kjentes riktig ut at det skulle være noen synlige kreftpasienter i akkurat Truls sin begravelse.

Det er klart at begravelsen river i meg på et eksistensielt nivå. Truls var et år eldre enn meg. Astrid har blitt alene. Barna skal leve voksenlivet sitt uten faren sin å støtte seg til. Det er klart det er paralleller til en framtid jeg ikke vet hva bringer. Samtidig er det faktisk slik at jeg for et meste forholder meg til dagen her og nå, og til den umiddelbare og nærmeste framtid. Det er i grunnen ikke så ulikt et "vanlig" liv rent mentalt, - vi plotter jo vanligvis inn møter og kveldsarrangementer og middager noen måneder fram i tiden og tenker ikke så ye på tiden som kommer etter det. I alle fall har ikke jeg gjort det.

Jeg tenker altså både på hvordan jeg skal legge opp livet framover og på å leve her og nå. Det an virke som en motsetning, men er det ikke. Jeg skal prøve å skape rammer rundt livet mitt som gjør det gledesfylt å være til stede i øyeblikkene. Intet mindre.