Rolige dager

Nå er det lenge siden jeg har skrevet, merker jeg. Året begynte med grå stær operasjon i høyre øye og beskjed om å unngå fysisk anstrengelse. Svømming er helt utelukket i januar måned. Begge øynene tas med fjorten dagers mellomrom, dvs begge er nå operert. Kort operasjon, lite besvær og forbedret syn, særlig etter at Sverre kjøpt en billigbrille til meg så jeg kan se på avstand. Litt nærsynthet er nemlig beholdt slik at jeg kan se godt på nært hold, både for å kunne lese og se strikketøy, broderi osv.

Så langt alt vel. Litt roligere dager i januar, altså, med mindre vekt på fysisk trening. Tur (nesten) hver dag, noen timers jobb og ellers et godt liv med venner, film og bøker. Helt til onsdag da jeg gikk tur med hunden og Astrid og brakk høyre håndledd på isen. Løs snø på is er en klassiker. Så nå har jeg innstilt meg på rolige dager - uten svømming! - ut februar. Det har jeg nok ikke vondt av. Det blir unektelig litt komisk med så mange helseproblemer på en gang, men både øyne og arm er lette å leve med. Kanskje jeg har godt av litt hjelp til å ta det roligere. Jeg ser ikke bort fra at dette i det lange løp kan gjøre godt.

I neste uke skal jeg til endokrinolog og få orden på thyroxinproduksjonen min. Ellers vet jeg ikke om annet enn kreftkontrollen i slutten av februar...

Med venstrehåndshilsen!

Slaget er vunnet, men hva med krigen?

Kampen mot "bukhulegeriljaen", som jeg har valgt å kalle kreften som spredte seg fra eggstokkene til bukhulen, har vunnet en viktig seier. Slaget er vunnet. Om det er et avgjørende slag, er vanskelig, for ikke å si umulig, å vite akkurat nå. Det vil vise seg. Men følelsen av å ha "kjøpt tid" er ikke dårlig. Den gir tilværelsen en normalitet som har manglet en stund.

I sommer sa jeg for spøk at jeg for første gang i mitt liv var 100 % på parti med "de statsbærende kreftene" som kjempet mot en gerilja. - Gå vekk fra kroppen min! Mens jeg ennå hadde mye væske i bukhulen, kjentes det ut som om en krig ble utkjempet der inne. Da væsken ble tømt, gav denne følelsen seg, men jeg likte ordet "bukhulegerilja" så godt at bloggen fikk dette navnet. Seinere har jeg ikke kunnet unngå å merke at det er et langt ord som er vanskelig i huske, men da var det for seint.

Nå kjenner jeg like lite til bukhulen som de fleste andre. Det måtte da være at den er fullere enn den pleier, takket være julematen som jeg har hatt det moro med å lage i år. Alle jentene er hjemme til jul, den ene mer forkjølet enn den andre. Denne jula er en utfordring for immunforsvaret. Jeg spiser C-vitamin og håper på det beste. Avgiftningen er ikke avsluttet ennå. Jeg har det imidlertid mye bedre i kroppen. De (nesten) daglige turene har nok hjulpet på det. Sist jeg var i svømmebassenget, svømte jeg 1000 m og var stolt som en høne! ER stolt som en høne. Jeg ble litt øm i armene og skuldrene, men det er jo bare et tegn på at jeg er på vei til gamle svømmeferdigheter og -krefter.

Roligere farvann

Jeg har klart å dechifrere hva mattheten etter å få vite at jeg er kreftfri, kommer av. Tror jeg i alle fall. I motsetning til hva mange synes å tro, opplever jeg ikke mattheten som en reaksjon på at jeg har vært redd eller veldig fokusert og at jeg nå kan "puste ut" igjen. Tvertimot, min opplevelse har vært som å stå ved foten av en veldig lang og bratt bakke uten lyst eller kraft til å ta de første skrittene. Den bratte bakken er "det vanlige livet", "det som var før". Og den bratte bakken er all treningen jeg må i gang med for å kunne takle "det vanlige livet". Begge deler krever en innsats jeg ikke har følt jeg hadde i meg.

Det kan jeg skrive nå, for nå er jeg i gang. I går la fysioterapeuten opp et treningsprogram og i dag har jeg både gått tur og svømt. Nå må jeg lage meg et smalt fokus på egen helse igjen, men på en annen måte. Bare jeg kommer i gang, skal det nok gå på et vis. Etter en stund bærer jo trening sin egen belønning i seg, heldigvis.

Min motvilje mot "det vanlige livet" tror jeg kommer av at jeg synes det har vært deilig å være ansvarsfri, eller rettere sagt, å ha et begrenset ansvar. Mitt ansvar har vært å håndtere sykdommen. Nå skal jeg i gang med alt det andre og jeg kjenner at jeg kvier meg. Ikke kan jeg klandre omgivelsene, heller, for tendensen til å "ta" ansvar kan jo ikke ligge andre steder enn hos meg! Med andre ord, jeg har tenkt på hvordan jeg må prøve å la være å ta så mye ansvar og å overlate ansvar til andre. Det er ikke lett og det kommer det vel heller ikke til å bli.

Jeg kom litt voldsomt i gang med å jobbe igjen, også. To-timersdagen forsvant veldig fort. Det var så deilig å kunne! Nå skal jeg prøve å komme meg tilbake på et nivå som jeg kan håndtere på en roligere måte. Fokus skal være på bedre helse og dernest på å jobbe. Førjulsoppholdet i Berlin lærte meg at det er best å være hjemme nå. Det er her det er lettest å styre kosthold og organisere dagen slik at den blir god for meg og mine. Først og fremst er det oss jeg skal tenke på (og så på klimaendringer, fattigdomsbekjempelse mmm. Ingen grunn til å melde seg ut av den store verden.)

Skinhead

Jeg skylder trofaste blogglesere en oppdatering, men i kveld kommer ikke mer enn denne historien fra Bergen i dag:

En ung mann som serverte Ellen Emmerentze, Ane og meg lunsj, ringte en kompis (som har referert historien til oss) og sa: "Mora til Ane er inmari tøff, hun har skinna seg!" Jepp. Sånn er det. Skinhead, det er meg. Kreftpasient? Nei, det må visst være noen andre.

Skinhead

Jeg skylder trofaste blogglesere en oppdatering, men i kveld kommer ikke mer enn denne historien fra Bergen i dag:

En ung mann som serverte Ellen Emmerentze, Ane og meg lunsj, ringte en kompis (som har referert historien til oss) og sa: "Mora til Ane er inmari tøff, hun har skinna seg!" Jepp. Sånn er det. Skinhead, det er meg. Kreftpasient? Nei, det må visst være noen andre.

Evaluering

I dag har Ane og jeg vært på Radiumhospitalet. Jeg tror legen var latvisk, han snakket utmerket norsk, men var ikke like lett å forstå hele tiden. Men det viktigste forstod vi: CA 125 markøren viste det vakre tallet 17 (skal helst være under 35) og han fant ingen spor av kreftceller da han gjorde en gynekologisk undersøkelse med ultralyd. Det betyr at jeg først skal møte til kontroll om tre måneder!

Kontrollprogrammet består av blodprøve og gynekologisk undersøkelse med ultralyd hver tredje måned og CT hver sjette måned. Det er vanligst å få tilbakefall mellom sjette og attende måned etter behandling, så jeg kan kanskje tillate meg å tenke at nærmeste halvår kan jeg være frisk. I alle fall mente han at jeg hadde mange år å leve. Det synes jeg høres lurt ut.

Først ble jeg uhyre lettet, så tenkte jeg at "det var det jeg visste" og så ble jeg helt matt. Og det er jeg ennå. Ikke be meg om å gjøre noe for deg i kveld!

Nedtelling

I går morges tok jeg blodprøven som skal vise størrelsen på CA125-markøren. Denne markøren skal normalt ligge under 35 og jeg har vært oppe i over 900, men også nede i 20 rett før operasjonen. Det blir spennende å komme på evaluering mandag. Jeg håper på noen måneders behandlingsfri.

Ellers har jeg så travelt! Det er så hyggelig å bli husket og spurt om å delta på ting, så jeg svarer ja og løper rundt. Så går tiden fram til mandag også litt fortere.

På vei opp igjen

Nå er kroppen i ferd med å hente seg inn etter siste cellegiftkur. Jeg gleder meg til den er "på plass" igjen. I dag har jeg vært hos fastlegen og fått 75% sykemelding i november og desember. Dessuten bad jeg om henvisning til fysioterapeut så jeg kan begynne å trene under veiledning. Jeg kjenner at jeg trenger en "krykke". Xiaolin hadde for øvrig med seg en flott kinesisk DVD med tai chi undervisning, så jeg har absolutt muligheten til å begynne å trene hjemme på stuegulvet.

I dag var det begravelse for min studiekamerat Anne von Tangen. Hun fikk kreft rett før hele hovedfagskullet skulle til Spania, på hennes initiativ. Jeg har gått mange runder med meg selv fordi jeg syntes jeg "burde" gå i begravelsen, men etterhvert ble enig med meg selv i at akkurat jeg faktisk burde få slippe. Hun merker allikevel ikke at jeg er der og jeg kjenner ingen av hennes nærmeste. Så jeg valgte å være flittig her hjemme i stedet for. Men et bidrag skal Hospice Lovisenberg få.

Torsdag reiser jeg til København. Jeg skal snuse inn byen igjen. Gjett om jeg gleder meg! Og etter København skal kost og trening på programmet på ordentlig.

Smårot

Så var verdien av de hvite blodlegemene litt lave mandag og cellegiftbehandlingenble utsatt til onsdag. Derfor fikk jeg en fridag tirsdag, som stort sett gikk med på å gå tur i vannkanten sammen med Astrid og Ole Petter. Mildt og fint vær, nydelig sol, gode mennesker. Onsdag morgen gikk jeg det siste stykket til sykehuset, for da skal visst blodlegemeverdiene lettere gå opp. Ikke spør meg jeg bare gjør som de sier. Biooingeniøren tok feil blodprøve, viste det seg senere, for hun trodde jeg skulle ta prøve pga en av mine andre "lidelser", hyperthyroidea. Jeg hadde blitt bedt om å komme på gynekologisk poliklinikk kl 0830, men det er ubegripelig for meg hvorfor jeg hadde fått en slik beskjed, for alle legene var til undervisning fram til kl 0900. Å lese av verdier på et ark og sammenlikne dem med "ønskeverdiene" kan hvem som helst gjøre, meg selv inklusive, men tallene måtte sees på av en lege, måt vite. Slikt tull holder de på med! Hvorfor kan ikke legen bare få de blodprøveresultatene som ikke er "normale"? Nåvel, legen hang seg opp i at kreatinin ikke var målt (men den var målt og var normal mandag). Da rømte jeg ned til kreftavdelingen, der supersykepleier Heidi ordnet opp og vi endelig kom i gang i ti-tiden. Poenget er nemlig at behandlingen tar tid og personalet arbeider ikke på kveldene. Nå endte alt godt, jeg nøt livet i senga ved vinduet som de alltid holder av til meg og kunne bli hentet av Siri klokka kvart på fem. Om kvelden tok jeg med meg mor og hørte Ellen synge sammen med andre kulturskoleelever uten for konsertlokalet i Asker Kulturhus. Vi hørte også på Randi Stene m.fl. i Kulturhuset. Det var nok hard kost for 16-åringen, men så har hun i det minste hørt en fin stemme.

I dag våknet jeg med blussende cellegift-kinn. Alt er ikke av det onde! Jeg har planer om å gå på foreldremøte og håper at trettheten først overmanner meg i morgen.

Imponert

I går var jeg hos en nabo som er ernæringsterapeut og ble både klokere og imponert. For det første stiller hun opp for meg og bruker dyrebar tid på det. For det andre er damen en virkelig ekspert. Utrolig hva hun vet om ernæring. Så jeg lærte om hva jeg bør prioritere å spise i tida som kommer, den tida som hun kalte avgiftningsperioden, både av mat og kosttilskudd. Ikke noe alkohol, kaffe eller sukker, for kroppen har nok med å bygge opp og det er ikke noe poeng å fylle seg med det som bryter ned. Men det er mitt valg, ikke noen ordre. Seks måltider om dagen og gjerne varm mat som kroppen tar til seg lettere (enn kald mat). Fisk og hvitt kjøtt og masse grønnsaker. Takk og pris at gode grønnsaker blir brakt til huset av Kolonihagen.no (se på deres nettside www.kolonihagen.no om det er noe som passer for deg. Vi er kjempefornøyd). Deres grønnsaksboks byr på nye matlagingsutfordringer hver uke. Nå er jeg så bra at jeg lager mat selv og det ser ut som om jeg må utvide repertoaret i tiden som kommer. Spennende. Men i dag står fårikålen og surrer. Det gode liv skal også ha sitt.