Her går det unna!

I dag er det fredag. I går hadde jeg møte med professor Fändrich, dvs. allerede onsdag kveld traff vi ham tilfeldig i hotellobbyen mens vi sjekket inn, Ane og jeg. Da sa han at det var riktig at tumorvevet hadde vokst, men så smilte han blidt og sa at kreften jo hadde ikke spredd seg. At det skulle være en god nyhet, hadde jeg ærlig talt ikke tenkt på.

I går sa professor Fändrich at han trengte å gå gjennom CT sammen med en røntgenlege, men at han var innstilt på å hente ut tumorceller til å forsterke vaksinen og da kunne han like gjerne prøve å operere ut alt. Jeg forklarte ham at jeg hadde fått vite i Norge at en operasjon til var uaktuelt, fordi det kunne føre til en oppblomstring av vekst av kreftceller i tillegg til at det var en fare for at kirurgene mistet kreftceller i buken og derfor kunne komme til å spre kreften. Da bare rystet han på hodet og fortalt at han i mange år har assistert ved gynekologiske operasjoner og de har alltid prøvd å fjerne alt. Det gjorde de jo i Norge ved den første operasjonen, også. Det var komplisert område å operere i, sa han, men det går. Såvidt jeg vet er han egentlig plastisk kirurg. Etter en slik operasjon er planen å holde situasjonen stabil. Men han har ikke hatt mange eggstokkreftpasienter og det er store individuelle forskjeller, passet han også på å legge til.

I morges ringte professor Fändrich og sa at han og røntgenlegen nå hadde sett på CT sammen. Tumoren(e) sitter i blæreveggen og rektum, om jeg oppfattet det riktig, og det høres ikke akkurat enkelt ut, synes jeg, men det er heldigvis ikke meg som skal operere. Dessuten gjorde han oppmerksom på at det høyre hjertekammeret var litt for stort. Kan det stemme at han sa at forbindelsen mellom lever og hjerte vanligvis er 30 mm og at min var 33 mm, dvs. utvidet? Det skulle skyldes cellegiften. Jeg forklarte så godt jeg kunne at jeg har blitt hjerteundersøkt i Norge og at de mente hjertet er i orden. Men denne CTen er jo selvsagt den nyeste....

Han spurte om jeg kan være i Kiel mandag for operasjon tirsdag. Så her er det nesten bare å snu i døra. Jeg har akkurat rukket å pakke ut kofferten.

Regnvær i Berlin

Jeg har kjørt til Berlin med overnatting og hyggelig middag hos kusine Jette i København. Her i den lille leiligheten vår er det rolig og vennlig. Veldig fin stemning. Leiligheten er på bakkeplan inne i bakgården, så vi ser ut på grønne trær og gress, også på denne tiden av året. Vi prøvde oss på en kveldstur i går, men det var surt og kaldt og vi fortrakk raskt inn i vår lille, varme hule igjen. Jeg har problemer med å sovne, altfor mange tanker suser rundt i hodet. Heldigvis er jeg utstyrt med sovetabletter, så nattesøvnen ble reddet. Ellers er vi flinke til å hygge oss sammen. I dag skal vi også treffe Ane.

Ja ja

Ja, ja, eller kanskje heller nei, nei. CT viser at tumorene har vokst siden forrige gang. Det var liksom ikke meningen. Men jeg får vente til 12. november og ny time med professor Fändrich før jeg går helt i svart. Men det kjennes litt grått i dag.

Passe nytt

Jeg har akkurat fått vite CA 125-tallet mitt. Det er 17. Forrige gang var det 14. Det kan bety at kreften vokser, men en trenger vel CT-svarene for å være sikker. Jeg får ringe i morgen. Jeg har sendt melding om tallet til professoren i Kiel, så får vi se hva han sier. Jeg synes tallet burde holdt seg på 14. Dumt med alt jeg ikke kan bestemme, får en vel si her.

Som det måtte gå

I dag kom avslaget på søknad om økonomisk støtte til behandlingen i Kiel. Jeg tror kanskje ikke jeg skal lese hele, for det er vanskelig å ikke bli provosert av utsagn som at "det finnes adekvat behandling for eggstokkreft i Norge". Ja, den behandlingen som jeg har døpt til "styrt avvikling" finnes selvsagt. Jeg sier ikke mer.

Ellers begynner jeg å føle meg litt gammel i kroppen. Jeg har begynt å svømme igjen, men det er en stund til kondisen og muskulaturen oppfører seg slik de bør. Om de noen gang kommer til det. Sannsynligvis burde jeg trene mer (er det flere av dere der ute?), men jeg har travelt med toving og maskinstrikking og slike viktige saker for tiden, så da blir det bare tur med hunden og litt svømming.

Kiel igjen

Denne gangen hadde jeg godt selskap i min yngste datter på Kielfergen. Hun handlet mens jeg løp fra lege til lege i Kiel. Hypertermi-damen fortale meg gledestrålende at buken var blitt 44 grader varm mens jeg lå i vannsengen og fikk elekstromagnetiske stråler inn i buken. Greit for meg, selv om jeg ikke skjønner hvorfor det er fint.

Selv et av apotekene i Kiel kunne ikke levere preparatene som professor Fändrich hadde foreskrevet. Her i Norge så de bare fortvilet på meg da jeg leverte resepten. Tyske apoteker har et bredere sortiment enn norske, med flere av de varene som vi ville kalle helsekost. Men altså likevel ikke. Dette fortalte jeg da jeg kom til professor Fändrich som satte sekretæren sin i gang med å undersøke slik at jeg fikk vite hvor jeg kunne få tak i medikamentene før jeg dro. Ellers fikk jeg se den grafiske framstillingen av blodprøveresultatet fra Brüssel. Der framgår det at cellegiften har ført til redusert aktivitet i lever, buksputtkjertel mv, men det hadde Fändrich håp om å avhjelpe. Ellers tydet dette blodspeilet ikke på tumoraktivitet. Jeg spurte om det var mulig å få sprøytene i Norge. Det er teknisk mulig, men kan by på legale problemer ettersom behandlingen ikke er tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert. Dette får jeg undersøke. På mitt spørsmål om framdriften av samarbeidet mellom sykehusene i Schleswig-Holstein og Norge, fikk jeg vite at det vil ta minst ett år før et forskningssamarbeid som jeg vil kunne ha nytte av, blir etablert.

På apoteket hadde jeg ikke nok kontanter. Ettersom Ellen Emmerentze hadde fått EC-kortet mitt, hadde jeg bare kredittkort som apoteket ikke godkjente. Da opplevde jeg det usedvanlige i at jeg fikk medisiner for 172 Eur mot et løfte om å betale neste gang jeg kommer til Kiel. Fabelaktig!

Helse i hver solstråle

Nå har jeg kommet hjem etter en uke med sol, strand og hav på Kos sammen med Ane og Ellen Emmerentze. Vi hadde utrolig flaks med valg av sted; to rom i et hus på stranden i utkanten av en liten landsby på nordsiden av øya. Vi hadde utsikt over Egeerhavet og hørte bølgene fra sengen. Været var varmt og fint, havet var salt og friskt selvom temperaturen var behagelig og vi har lepjet i oss sol og varme som var vi noen av de mange kattene som bodde i landsbyen. Sjelden har jeg gjort mindre og følt meg bedre! Jeg har alltid undret meg over mennesker som bare ligger i sola dag etter dag, men nå er jeg en av dere! Følelsen av sola på huden, de lette kjærtegnene fra vinden, vissheten om at det bare er å leske seg i havet dersom det skulle bli for varmt....uhm...Så da er det greit at det regner og er kaldt i Vollen. Vi har tanket opp.

Feber?

Jeg skulle visst få litt mer influensaliknende symptomer etter denne vaksinen, men sant og si tror jeg ikke det var så mye annerledes enn forrige gang. Jeg følte meg litt slakk fredag, men om det var fordi jeg "burde" føle meg slakk eller fordi kroppen reagerte etter vaksinen, er jeg sant og si ikke sikker på. Nå er jeg i alle fall tilbake til mitt vanlige jeg.

Ny tur til Kiel

Siri og jeg har vært på tur med Kielfergen. Det kjennes mest ut som en ferietur selvom jeg både ble varmet opp hos dr. Kloss og vaksinert hos professor Fändrich. Kielfergen er en surrealistisk opplevelse som vi tok inn med alle sanser. Fantastisk vakker reise ut Oslofjorden i strålende solskinn. Vi så solen gå ned fra blå plast i boblebadet i "Aqualand". Neste dag i Kiel var også solrik og fin. Etter besøket hos dr. Kloss, der jeg lå en time med en "tallerken" på magen som sendte elektromagnetiske stråler inn i vevet i bekkenet, gikk vi tur langs Kieler Förde og satt i solen på en kafé ved vannet. Torsdag handlet vi litt mat og slikt før vi drog til dr. Fändrich. Der viste det seg at det var nødvendig å ta ny blodprøve fordi den forrige var blitt ødelagt i posten. Slike ting skjer altså ikke bare i Norge, om noen trodde det. Deretter fikk jeg vaksinen og vi strøk på dør for å rekke fergen. Neste gang skal jeg komme litt tidligere så det ikke blir slikt tidspress før jeg må til fergen. Jeg blir så stressa og sannelig ble ikke professoren det, også.

Men takk til Color LIne som har gitt meg rimelige billetter på fergen. Det var en hvile å reise med båten i stedet for å stresse med flyplasser og security og busser. Og så godt selskap som jeg hadde i datteren min, da.

Toppform i Berlin

Etter noen dager i Berlin får jeg lyst til å spre glede og begeistring over land og strand. Jeg er her alene, men alene er jeg langt fra. Ane er her jo og knapt har jeg hilst på Karin i vinbutikken over gaten, før andre venner dukker opp. Hvilken luksus! Måltider og samtaler, god søvn i en liten perle av en leilighet, sykkelturer i byen, Anes utstilling, - kort sagt: Livet er herlig!