Verdens korteste influensa?

Eller ikke influensa i det hele tatt? Feberen er i alle fall borte og jeg er oppegående. Etter to dager uten tur ute, er kroppen min helt på styr etter luft og bevegelse. Så nå skal jeg ut!

Influensa?

I natt sov både Ellen Emmerentze og jeg urolig. Vi var kalde og varme og absolutt ikke lystne på å stå opp eller gjøre noe som helst annet, i morges. Vi har tilbrakt formiddagen med å sove i dobbeltsengen, for nedrullede gardiner. Dobbeltsengens vanlige beboer stod heltemodig opp og gikk på jobben. Nå er jeg oppe, jeg ville gjerne høre Obamas tale, men den lille ligger og sover. Er det den berømmelige influensaen? Merkelig at vi skulle bli syke akkurat samme natt.

Ellers kan jeg underholde med at mine stive muskler i høyre skulder og nakke, har gitt meg en rent ut sagt jævli hodepine, så jeg knasker smertestillende, også. Det lyktes meg å få en krisetime hos fysioterapeuten, men jeg kan ikke merke at det har hjulpet stort, dessverre. Vanlig fysiotime er først om vel en uke. Sukk. Når jeg blir piggere, skal jeg prøve å finne noen som kan hjelpe litt raskt, om det finnes.

Bortsett fra alt dette, er livet absolutt hyggelig. Jeg har fått en overdådig og vakker bukett av mine venner i Vollen Vel, da vi var sammen på julemåltid tirsdag. Den står her og lyser! Denne helgen er vi invitert i hyggelig julelag, så nå håper jeg bare at formen stiger.

Såret heles

Joda, det går framover. Nå kan jeg ligge på magen når jeg vil sove, i alle fall en stund. Det fysiske ubehaget over sårene er sterkt redusert. Det er dessverre kreftene, også. I går gikk jeg en litt lengre tur og fikk opp litt svette, faktisk. Det var så glatt og vått at jeg gikk på rompa så det sang flere ganger, siste gangen var på gårdsplassen og det var like greit at det vår kort vei hjem, for da havnet jeg oppi en skikkelig vanndam. Men det er jo en årstid for å føle seg slakk, kanskje. Jeg har en hodepine som absolutt ikke vil gi seg, dessverre, og det kan jo neppe ha noe å gjøre med å være operert i bukhulen.

Sverre har reist noen dager til Berlin, så jeg utfolder meg alene. Det betyr at jeg tovet (filtet) en julegave i går og ellers satt i sofaen og strikket til min egen lille Lars von Trier-festival. Jeg begynte å se "Riget" mens jeg lå på sykehuset og har nå sett hele serien. Det var kanskje ikke det beste valget for en pasient, særlig ikke scenen ganske tidlig i serien der en operasjon blir foretatt mens pasienten er hypnotisert. Jeg synes for øvrig at Lars von Trier er mer spennende når han er Lars von Trier og ikke prøver å være David Lynch. "Riget" tålte ikke helt tidens tann, etter min mening. Manus er forbløffende svakt, særlig i de første episodene. Nå har jeg begynt på Europa-trilogien. Den første filmen minnet med om obskure franske kunstfilmer jeg så som ungdom. De var sikkert mulige å forstå, men muligens ikke for meg som blir sittende fullstendig fascinert over at det er mulig å levere replikker ut i luften som om kommunikasjon med andre er helt uten betydning. Filmen var dessuten nærmest mørklagt og gulbrun i fargene. Men her var manus godt, etter min mening. Historien er absolutt interessant. Menn er menn, i tradisjonen fra Dashiell Hammet til Jack Kerouac...men det er til å leve med.

Ellers spiste jeg verdens beste lutefisk hos verdens beste naboer i går kveld. Vi har vært utrolig heldige med dem, altså naboene.

Ikke så mye å skrive hjem om

Jeg tenker at det skjer jo ikke så mye her, akkurat, men glemmer nok mine venner, da. Akkurat nå ligger en liten stripete katt på skrivebordet og sover mens jeg skriver. Hun har flyttet ned til oss nå og fyller ganske mye av tiden. Inn og ut, lære å gå på kattesanden, bli kost med så hun kan bli en kosekatt etc etc. Ellers er jeg heldig som har hatt mye besøk. Skravling er en utmerket akitivitet for rekonvalesenter. Da kan jeg sitteligge stille og rolig og sammen kan vi få en hel verden til å bevege seg. Det kniper nemlig litt med tålmodigheten min her. Jeg synes det går langsomt framover, enda jeg vet at det må være slik og, enda viktigere, at det faktisk går framover. For det gjør det. I dag morges har jeg dusjet på helt normal vis, for eksempel. Slett ikke verst. En stor nytelse, vil jeg si.

I krabbegang

Jeg krabber meg oppover Plommedalsveien og oppdager at jeg prøve å dytte kroppen framover ved å trekke skuldrene opp om årene. Ingen kraft i mageregionen, akkurat. Men det går også fint an å halvligge på sofaen, skravle, strikke og drikke te. Det er definitivt morsommmere å være rekonvalesent med besøk enn uten.

I sola hjemme

Sjelden har jeg sittet så mye i kahytten på Kiel-fergen. Et par ganger snek jeg meg ut og vandret litt, men ellers satt/lå jeg i senga og så ut av vinduet (så lenge det var lyst) eller skravlet med Ane, eller så på TV. Ane hentet mat til oss fra Tapasbaren og jeg kjøpte vann i butikken. Vi bidrog ikke mye til julehandelen på Color line, men det var det andre som gjorde, det var ikke til å unngå å legge merke til.

Sverre hentet oss på Hjortneskaia og der dukket sannelig Ellen Emmerentze opp, også, så jeg kom hjem med mange hjelpende hender. Først en kopp te på kjøkkenet med moren min og den minste lille pusen, som ikke er så helt liten lenger. Etterpå gikk jeg faktisk en tur i sola. Langsomt, det skal sies, men det var en helt ordentlig tur, opp Plommedalsveien og ned Strandengveien. Det var deilig, det. Enda bedre blir det når jeg kan ta i noe mer og svette litt. Det gleder jeg meg til.

Skjønt ellers å pusle litt rundt hjemme. Jeg gleder meg også til besøk av noen av de gode menneskene som har sendt hilsener til meg mens jeg har vært i Kiel. Det er bare å melde seg!

Hurra- nå skal jeg hjem!

Prøvene viser at det ikke lekker urin ut i bukhulen, så da går alle ut fra at blæra er tett. Det er det den bør være, kan vel alle være enige om. Usikkerheten i dette tilfellet skyldes at den er sydd. Sømmen må simpelthen holde. Nå kan jeg glede meg til å se Anes lyse hode i morgen formiddag, lese de siste historiene i Alice Munro og evt. se de siste episodene av Lars von Triers "Riget" som jeg har lånt på biblioteket. Dette blir bra.

Feil igjen

De var jo ikke tyrkere, men arabere, mannen i kjole og de to unge guttene i stripete pyjamas. Mannen hilser nå begeistret på meg, også, men vi har ikke noe felles språk, for når de skal snakke med legen, kommer en kvinnelig tolk og oversetter til engelsk. Det er mulig at det er en transplantasjonshistorie, for en tysk kvinne, som går om kapp med meg i gangene (hun vinner) fortalte at det var flere transplantasjonsoperasjoner her for tiden, både lever og bukspyttkjertel. Det ville forklare hvorfor hele familien er her. Ellers er det mange dansker. En av de danske forklarte meg at, om et dansk sykehus ikke kan operere innenfor en viss tid, får de velge et tysk sykehus å reise til. Alt betalt av staten. Det høres jo veldig lurt ut, med så korte geografiske avstander. Men det er andre avstander: Ingen av de danske jeg har møtt her, snakker tysk. Hvem hadde sagt i 1965 at jeg skulle oversette fra og til tysk for noen som helst? Den siste setningen er til mine gamle skolevenninner som fortsatt er sjokkert over at jeg har blitt en slags tyskspråklig. Det var ikke noe som tydet på det i timene til lærer Wennevold, nemlig.

I dag er jeg befridd for urinkateteret - det skjedde kl 0500 om morgenen! - og kan vandre rundt uten pose. Derfor har jeg kledd på meg, så jeg kan nyte friheten ved å se ut som et menneske og ikke som en pasient. Håpet er at det skal vise seg at urinblæra tåler å brukes, dvs. ikke lekker der den har vært sydd. Jeg har en pose på magen med avfallsvæske fra bukhulen og de skal måle i kveld om det er urin i denne væsken. Hvis det ikke er det, kan jeg reise i morgen, men om det er urin, må jeg nok bli lengre. Ane reiser i dag med Kielfergen for å hente meg, så jeg håper i alle fall for hennes del at alt er i orden.

Jeg skjønner ikke helt vaktrutinene for sykepleierne her. Dagvakta begynner kl 0600. Da går nattvakta av, derfor måtte hun ta kateteret kl 0500. Det ser ut som om de går noen dager dagvakt, så nattvakt, så fri osv, men neimen om jeg er helt sikker. Det må da være veldig vanskelig å få livet til å fungere med så rigide vaktrutiner. Jeg har ikke klart å oppdage at noen er på deltid, men nå har vi ikke snakket om slike ting, heller. De jobber som helter og er blide og hyggelige. Jeg har absolutt ikke annet enn ros å gi.

Sola skinner inn av vinduet

Nå har jeg kommet meg fra fra stativet med alle flaskene og har gått over på tabletter for å lindre smerten. Halskateteret, med tre ledninger ut av halsen på høyre side, er nettopp fjernet. Så jeg kan gå rundt, riktignok med urinposen i beltet. Det er en skikkelig højdare å vandre rundt med en gjennomsiktig pose med egen urin. Men pytt, det er slik det er og det går over, så jeg bare gliser litt innvendig når jeg treffer de tyrkiske (?) mennene som også vandrer rundt i gangen her. Den ene har Mullahskjegg og kjole, han hilste begeistret på Siri mens jeg og posen min vekker er begeistring hos en ung mann i stripete pysj og lang morgenkåpe.

I sengen ved siden av har jeg en fin dame fra Hamburg. Hun er meget vennlig, men ikke særlig snakkesalig og det passer meg i grunnen godt. Ettersom hun ikke får frokost, får hun heller ikke avis, så jeg gir henne min Kieler lokalavis hver dag. Jeg antar at hun har mer glede av den enn jeg ville ha.

Og så har jeg altså, etter litt plunder, kommet meg på nett. Kjennes bra. Det neste blir å komme seg på do. Det blir sannsynligvis også bra, om ikke på samme måte.

Rapport fra sengen

Det er bare Siris laptop som det er mulig å koble til her, så jeg har fått låne den mens hun er nede i kiosken og kjøper rundstykker. Selv er jeg pa suppe og yoghurt. Framgangen er til å ta og føle på, i går kunne jeg knapt stå på beina og i dag har jeg gått to turer i gangen her, først med fysioterapeuten og derttter med Siri. Jeg har ledninger, dvs. rør, overalt, så det er litt komplisert å gå, men det lar seg løse. Fine blomster lyser opp i rommet. Ute uler vinden rundt hushjørnet og det regner, så det er like greit å holde senga. Takk for alle varme hilsener!