Turgåeren

I dag hadde jeg store ambisjoner om lang søndagstur med hunden. Men jeg hadde ikke fått med meg at det øsregnet, så nå sitter jeg her, våt og kald, etter bare 40 minutter i de vante sporene. Enda godt at det er varmt og godt inne. 40 minutter er også mosjon, heldigvis, men kroppen krevde egentlig litt mer. Jeg får håpe at jeg rekker å få meg meg flere treningstimer neste uke. Denne uka har det bare blitt turgåing. Det er nødvendig å huske på at "jobben" min er å holde meg i form.

Øynene denne gang

Eller var det hjernen? Ikke husket jeg hva ortoptisten het eller hvilken adresse han hadde, men time hadde jeg. Så nå skriver jeg det her: Aleksander Aas i Pilestredet 15. Forøvrig mener han at vi bør ta sikte på å operere øyet, men først etter at en har funnet ut av hva som har forårsaket lammelsen av muskelen i venstre øye. Jeg har fått time hos nevrolog 31. mai, så da skjer det i alle fall ikke noe før den tid. Det er visst Ullevål sykehus som skal foreta operasjonen. Som den oppmerksomme leser har forstått, fant jeg ortoptisten ved å gå på intuisjon.

Dette er (dessverre) ikke et bilde fra min hage, men en skulptur i pil som er laget av Marianne Seidenfaden på Dorthealyst på Sjælland. Den er tatt med i dag fordi tiden nå er komme ttil å hagedrømme. Snøen smelter og jeg har lyst å planlegge kjøkkenhage før kjøkkenhagen ikke har blitt til noe i år heller.

De nye brillene er ikke noe særlig. Det er bedre med linser, synes jeg. Da vet jeg i alle fall når jeg skal lukke det ene øyet, venstre lukkes på nært og høyre på fjernt. Med brillene skal jeg liksom tro at jeg ikke trenger å jonglere mellom øynene, men det er mer anstrengende enn noe annet. Nye nærbriller må jeg uansett ha, for de som jeg fikk var helt umulige. Får prøve å gjøre dem til skjermbriller. Kjenner at jeg ikke helt gidder å bry meg. Det er da morsommere ting å holde på med. Akkurat nå har jeg mer lyst å vende oppmerksomheten ut i den tinende hagen

Så ringte legen

Litt berg- og dalbane i dag. Jeg oppdaget at legen på Sykehuset Asker og Bærum hadde lagt igjen beskjed på svareren min mens jeg var i matbutikken. Beskjeden var litt kryptisk og jeg tenkte at nå har han dårlige nyheter. Heldigvis ringte han like etter og hadde gode nyheter: CT viser ingenting annet enn operasjonssår, ikke så mye som en kreftcelle er synlig (så er den da også for liten til å synes, om den er alene, men det er en annen historie). Alt er mao bra. Stigningen fra 11 til 14 for CA 125 var ikke i seg selv noe dårlig tegn, men vi kan følge litt med, som han sa. Ellers ble vi enige om at jeg skal høre med prof. Fändrich om tidspunktet for neste CT. Bra. Det gode livet fortsetter.

Resultater

Det er ittno´ som kjem ta seg sjølv, sang Vømmøl Spelemannslag en gang i tiden, så nå har jeg ringt Bærum Sykehus og bedt om resultatene av blodprøven (CA 125) og CT. Det første kunne jeg få, men det andre kunne jeg ikke få vite og heller ikke tilsendt i posten før legen hadde bestemt at jeg kunne få det tilsendt. CA 125 er på 14, var på 11 sist. Kan være dårlige nyheter, men trenger ikke være det. Resten svever i uvisshet til legen får tid til å ringe meg. Sånn er nå det.

Bordesholm

Bordesholm er en bitteliten by, vel nærmest en landsby, to stasjoner ut av Kiel med et tog som maks tar et kvarter. (I parantes bemerket var det både nytt og presis...) Legeparet Peters har sin praksis i utkanten av byen, jeg vil anta en ca 20 minutters gange fra stasjonen. Praksisen holder til i et gammelt hus som tidligere har vært kolonialbutikk. Den viste seg å være en antroposofisk praksis, så det rommelige interiøret hadde både avrundede hjørner og rosa, gule og grønne pastellfarger i veldig behagelige, store rom. I hvert rom stod det dessuten et gammelt skap eller skrivebord e.l., noe som også gav en fin stemning. Herr Peters, som var den som tok seg av meg, åpnet med en liten norsk setning, for han hadde vært mye i Norge da han for tjue år siden hadde arbeidet i Sverige. Ellers foregikk samtalen på tysk. Jeg fikk spurt ham om mistelteinbehandling mot kreft, noe som særlig antroposofiske leger anbefaler. Han mente at det fantes rikelige studier både om mistelteinbehandling og hyperthermi, men var usikker på hvordan misteltein ville interagere med immunterapien. Det var tydelig at han hadde et nært samarbeid med professor Fändrich, for han hadde overtatt mange pasienter derfra nå, sa han. De var også blitt enige om at han skulle varme opp området der vaksinen settes med ultraviolett (?) lys, så jeg satt under en varmelampe i tjue minutter før jeg jeg sprøyten. Alt i alt var det en hyggelig opplevelse med vennlige mennesker i et hus det var godt å være i. Jeg syntes det var litt spennende å skulle ut på oppdagelsesreise...

Denne gangen kjøpte jeg en elektrisk varmepute som var til stor hjelp da feberrystningene begynte om kvelden. Heldigvis får jeg bare disse feberanfallene samme kveld som vaksinen blir satt. Dagen etter er jeg i form igjen. Anne-Tove var en god "sykepassre", dvs. hun passet ikke så veldig, men hadde ikke mere ekspansive lyster enn det jeg hadde. Vi besøkte hennes gamle kunstskole og traff tilfeldigvis en ung kokk i kantina, som viste seg å være datteren til en av studiekameratene hennes fra førti år siden.  Morsomt.

Interne kriger

Jeg har vært på Golsfjellet noen dager med engelske venner som skulle prøve seg på ski. Sol og fint føre, ganske kaldt, men strålende vakkert. En opplevelse av å være utenfor hverdagen.

Litt merkelig da å få en telefon fra professor Fändrich, som fortalte at jeg må få mine neste vaksiner hos en annen lege, fordi en av hans kolleger, en onkolog, mente han hadde for mange pasienter og hadde klaget ham inn for sykehusets ledelse. Kollegaen mente at han ikke burde få lov til å behandle så mange pasienter uten forutgående studier om behandlingsformen. Saken er nå til utredning og i verste fall blir den ikke avklart før om en tre måneders tid. Resultatet av denne interne konflikten er ikke dramatisk for meg, men det kjentes litt dramatisk ut før jeg skjønte hva som var konsekvensene. Synd for professoren som jeg har stor respekt for, men altså ikke så alvorlig for meg. Det blir bare en kort togtur ut av Kiel og noen nye bekjentskaper. Den nye doktoren driver også med hyperterapi, så det kan jeg også få der. Tirsdag reiser min gode venninne Anne-Tove, som i sin tid studerte kunst i Kiel, på tur for å se hvordan byen har forandret seg siden sist hun var der og for at jeg skal få vaksinen min.

I morgen er det blodprøve og CT på Bærum. Det betyr evaluering. Jeg føler meg sterk og pigg, men vet jo av erfaring at det ikke behøver å bety så mye. Men det er lov å håpe på gode resultater.

Tiden flyr

Det har vært noen aktive uker. Jeg har vært i København og på Vest-Sjælland sammen med min yngste datter og på Lillehammer, begge deler som ledd i prosessen med å overføre prosjekter til andre. Nå er jeg prosjektfri og 100 % på rehabiliteringspenger, noe som medfører at jeg får 8000 kr i måneden utbetalt. Enda godt jeg har felle økonomi med min gode mann.

Begge reisene var gode opplevelser. Min yngste og jeg fikk sett litt av København sammen, selv om vi ikke rakk å få med oss Glyptoteket som planlagt, og vi hadde et svært hyggelig opphold på landet hos familien. Det er rart å se Danmark snødekket, vi gikk søndagstur til flere familiemedlemmer  over jordene i dyp snø, nesten uvirkelig å se landskapet slik når en vet at det ellers forekommer så sjelden.

Den yngste skulle på vinterferie på Otta, så hun kjørte med meg til Lillehammer og ble med på besøk til bror og svigerinne der.  Det er altfor sjelden vi sees, så det var godt å se dem. Da hun var reist videre med toget, overnattet jeg hos gode venner. På hjemveien brøt bilen sammen ved Eidsvold, så den står nå på verksted på Jessheim.

Ulempen med reisingen er at det blir mindre fysisk aktivitet. Denne uka har jeg bare gått noen få turer på beina. Treningstilbudene mine følger skolenes vinterferie. Det skal bli fint å komme på fjellet og gå litt på ski. Vi skal ha med engelske venner, bl.a. en ungdom som aldri har opplevd skikkelig vinter før. Og skikkelig vinter får vi jo kalle dette.

I går fikk vi oss en ordentlig forskrekkelse ettersom datter Siri og hennes Haakon befinner seg i Chile. Akkurat hvor var jeg ikke klar over, men takket være svigerfamilien fikk vi relativt raskt brakt på det rene at de var i god behold. Siri ringte i går kveld, også, heldigvis. De er i Valpairaiso, høyt over områdene der en eventuell tsunami vil slå inn. Det er påfallende hvordan slike katastrofer, som endrer livet til så mange mennesker, kommer nær når ens egne er involvert.

Uka etter skiferien, dvs. 10.-12. mars, skal jeg til Kiel igjen, denne gangen sammen med en god, gammel venninne som i sin tid gikk på kunsthøgskole der. Det blir veldig hyggelig å få litt tid sammen med henne.

Hjemme igjen enda en gang

Jeg forlot et glatt og snekledd Berlin med toget til Hamburg og Kiel. Hele Nord-Tyskland var snedekket, hvite flater med grafiske, sorte trær som tegninger her og der. Vakkert og ensformig på en gang. I Kiel sjekket jeg inn på et annet billighotell enn det jeg pleier å bo på og drosjet videre til sykehuset. Professor Fändrich har begynt å snakke om at vaksinene kanskje kan taes sjeldnere, men jeg vil gjerne se situasjonen stabilisert før slike beslutninger vurderes. Etter vaksinen drog jeg ned i byen til hyperthermi og sov som en stein med plate på magen en times tid. Temperaturen var oppe i 43 grader, så måtte alle kreftceller dø en varm og ubehagelig død!

Kvelden på hotellrommet ble tilbrakt i fullt ullundertøy og strikkejakke under to dyner. Heldigvis har jeg nå blitt venner med nobelprisvinneren Herta Müllers skrivestil, så jeg leste bok og skalv og frøs. Det går greit, for jeg vet jo at det er borte neste dag og dessuten legger jeg meg simpelthen tidlig til å sove.

Neste morgen hentet jeg bilen på verkstedet og handlet mat og drikke før jeg tok fergen hjem igjen. Det var deilig å være litt alene. Selv om fredagskveld på Kielfergen ikke akkurat er synonymt med alenehet, går det fint å være alene for seg selv midt oppe i alle menneskene. Akkurat det liker jeg godt.

Det er flott utsikt fra 15. etasje foran i Kielfergen. Tyske vinterturister speider her over Indre Oslofjord i nitiden om morgenen. Solen skinte og det var virkelig vintervakkert.

Jeg måtte ut en tur på dekk og fotografere isen. Mønstrene endrer seg hele tiden. Fascinerende.

Etter at jeg kom hjem, har det vært travelt, i grunnen. Heldigvis har det blitt tid til litt trening og et par skiturer, også. Det har egentlig første prioritet, men er vanskelig å prioritere når den trådløse rooteren ikke vil mer osv. Hverdagslivet innhenter en fort. Men det har vært deilig å komme ut på ski.

Ellen Emmerentze fotograferer på Kielfergen januar 2010

Helsereise?

Nå er jeg i Berlin hvor jeg sitter i hvitt vinterlys i den rosa stuen. Her er glatt og kaldt, men slett ikke så kaldt som hjemme. Etter en langsom reise med Kiel-fergen leverte jeg kopier av MRT og CT hos professoren i Kiel, men skal først ha vaksine og hyperthermi-behandling når jeg kommer tilbake i neste uke. Bilen har vært med meg på tur denne gangen. Den står nå på verksted i Kiel. Forhåpentligvis blir det billigere enn å ha den verksted hjemme.

Det er vanskelig å ha treningsdisplin på reise, synes jeg. I dag skal jeg heldigvis svømme sammen med min tyske venninne Eva. Hun burde ihvertfall trene, ettersom hun hadde et hjerneslag i høst, men hun har nok enda større problemer enn jeg har mht til å komme i gang. Jeg har i det minste skjønt at jeg ikke kan stole på selvdispilinen og går på dameparti hos fysioterapeut og på dansedameparti hos Tiril i Vollen. Det siste er helt klart det morsomste. Men det hjelper altså ikke stort på evnen og viljen til å trene på egen hånd. Men i dag skal det svømmes!