Fortsettelsen foelger her

Tysk tastatur til tross, her maa skrives! Foerst gikk ryggen, saa ble laptopen stjaalet. Det foerste gaar det heldigvis an aa gjoere noe med. Det siste tar politiet seg av, men jeg har ingen forhaapninger om at noen vil gi fra seg en airbook om de foerst har faatt kloa i en.

Kiropraktoren har gjort underverker. Hun var ung og uhyre dyktig. Det viste seg at hun er den eneste kiropraktoren i Berlin. Den andre som jeg fant paa nettet, er bare i Berlin en dag i uka og arbeider ellers i Leipzig. Skulle noen trenge en kiropraktor i Berlin, anbefaler jeg henne varmt. Vi har ikke funnet aarsaken til at ryggen kollapset, men den kan sitte et helt annet sted enn der smerten er, forklarte hun meg. Dessuten fant hun at jeg er stiv överst i ryggen og i hele höyre siden. Hun klemte og trykket og drog, og hjemme skal jeg ligge med en ispose paa det betente omraadet minst to ganger om dagen. Alt dette, dvs. to behandlinger og en ispose, gjoer at jeg naa kan sitte relativt avspent paa internettbutikken og skrive.

Soergelig med laptopen. Jeg hadde faatt en saa fin rutine med aa ringe over skype. For nesten ingen penger gikk det an aa ringe hjem. Naa som jeg er tre uker borte, var det veldig fint. Mobiltelefon blir saa avsindig dyrt, det vet jeg fra tidligere erfaring.

Alt i alt er Berlin-oppholdet blitt annerledes enn forventet. Ane er i midlertid i gjenge paa Künstlerhaus Bethanien, saa noe gaar etter planen. Det gaar bedre aa vaere paa Bethanien etter at varmen ble skrudd opp. Leiligheten blir nok ferdig en gang, men det tar sin tid. I dag skinner heldigvis sola!

Er kroppen en venn?

Er jeg og kroppen min virkelig ett? Akkurat nå kjennes det ut som om vi har helt forskjellige agendaer. Jeg vil fare rundt og få ting gjort, men ryggen min har sagt at det må jeg vente med til en annen gang. Et eller annet har skjedd på reisen til Berlin, for mitt vanlige problem med festet mellom bekken og ryggrad, har forsterket seg til det nærmest ulidelige, i alle fall til det invalidiserende. Hadde jeg vært hjemme, hadde kiropraktor Fuglesang straks fått en orden på det, men her har jeg måttet vente på time, og dessuten oppdaget at kiropraktikere er mangelvare. Nå har jeg heldigvis fått en time i dag. Leting på nettet har ført meg på sporet av en alvorlig diskusjon om godkjenning av kiropraktikere i Tyskland. Mange såkalte Heilpraktikere vil også være kiropraktikere, men det "ekte" kiropraktikerne synes ikke noe om det. Selv har jeg valgt uhyre konservativt, - den ene av de to "ekte" som finnes i denne millionbyen. Så får vi se hva som skjer. Så langt holder jeg meg oppe ved hjelp av smertstillende som gode venner bringer på døren. 

Siden denne bloggen handler om helse, eller jeg bør vel skrive sykdom, har jeg en fornemmelse av at fortsettelse følger.

Fortsatt fin CA-125

Jeg rakk oppom Bærum Sykehus for blodprøvetaking før jeg skulle i retten som meddommer i dag, og i ettermiddag ringte dr. Valbø og gav beskjed om resultatet. Det er fint: Tallet er 12. Den oppmerksomme leser husker kanskje at det var 13 sist, så dette betyr at tilstanden for tiden er stabil. Og godt er det.

Flere gode nyheter

Den gode legen fra Bærum sykehus har ringt og gitt beskjed om at blodprøvene er fine. CA125-faktoren ligger pent på 13, blodprosenten er på 100 og resten var storveis, så her er det bare å være fornøyd. Det er jeg da, også. Jeg plages litt av novembermørket, men nå har jeg satt meg under sollampen, så da går det nok bedre.

Yogaen er jeg veldig fornøyd med. Timene skaper både ro og forståelse for hva som for tiden skaper uro. Ellers har jeg latt meg lokke til å bli medlem av Elixia igjen, delvis skyldes det lokkingen, delvis at det ble så glatt på mine vanlige stier da snøen falt for noen uker siden. Det blir spennende å se hvordan det fungerer. Minste datter og jeg svømmer hver fredag. Det er en fin måte å avrunde uka på. Hittil har jeg svømt fortere enn henne, men jomenmeg svømte hun fortere enn meg på fredag. Teknikken hennes har blitt bedre og det viste seg naturlig nok i større fart.

Jippi

I går var jeg til kontroll på Bærum sykehus. Det var skjøvet fram noen dager. Jeg har ennå ikke tatt blodprove, men selve undersøkelsen var positiv, så nå har jeg tre måneders behandlingsfri igjen. Jippi! 

I dag laver snøen ned. Det er veldig vakkert, men også litt upassende ettersom vi ikke har satt inn hagemøblene ennå. Det minner meg om et herlig lite dikt Finn Carling hadde i Dagbladet en gang. Dessverre husker jeg ikke diktet nøyaktig, men hovedpoenget var at det ikke hadde noen hensikt å sette inn gressklipperen, for det blir jo sommer snart, likevel... Jeg har også tatt fram lyslampen, så vi kan forebygge noe av den vanlige høstnedturen. 

Ellers sitter jeg og skriver rapport fra et prosjekt som skal avsluttes denne uka. Det er både artig og litt mye. Det er rart hvordan i utgangspunktet overskuelige skriftlige oppgaver har en tendens til å vokse mellom fingrene på en. Men jeg er i godt humør og gleder meg til å få det ferdig, så dette skal nok gå bra. Ha en herlig dag, du som leser dette!

Lite nytt

Jeg holder for tida høyt tempo (til meg å være) med møter i København og Helsingfors. Dessuten har vi vært på Sardinia i høstferien. Jeg er satt opp til kontroll i begynnelsen av november og jobber så mye jeg bare orker fram til den tid. Det er jo ikke godt å vite hva som kommer etterpå, dvs. det er bare to alternativer: Enten skal jeg ha mere behandling eller så få jeg tre nye måneder "behandlingsfri". Gjett hva jeg ønsker meg!

Da jeg var på Radiumhospitalet 14. juli, sa de der at jeg skulle til kontroll på Sykehuset Asker og Bærum som tidligere. Ettersom jeg ikke hadde fått noen innkalling, ringte jeg Bærum før høstferien. De hadde ikke hørt noe om det, ble det sagt. Heller ikke kunne jeg få time hos min favorittlege. Da skrev jeg en mail til henne og spurte om jeg kanskje likevel kunne komme til henne og heldigvis sa hun ja, "det er jo avtalen". Så det lønner seg å ta saken i egne hender. Men forunderlig hvor dårlig kommunikasjonen mellom sykehusene kan være.

Hjertespesialisten fortjener ros! Hun gav meg telefonnummeret sitt, så jeg kunne ringe og få svar på undersøkelsens resultater. Lappen med telefonnummeret forsvant for meg. Da hun ikke hørte fra meg, ringte hun og la igjen beskjed på telefonsvareren min. Hun hadde snakket med hjertespesialisten som gjorde undersøkelsen i vår og som mente at hjertet var svekket. Nå var de enige i at hjertet var i god form og også hadde vært det den gangen. Jeg skal til kontroll igjen i midten av november, bl.a. for å se om det er endringer der hjerteklaffene lekker. Hun viste meg hjertefunksjonene på "ultralydfilm" da jeg var hos henne, - det var både spennende og instruktivt. Nå vet jeg hvordan disse lekkasjene ser ut. Det virker ikke dramatisk, men noe blod lekker tilbake i det hjertekammeret som blodet kommer fra når det pumpes inn i nytt hjertekammer. Hjertespesialisten fortalte også at thyroxinverdiene mine er normale. Stikk i strid med min egen antakelse om at jeg hadde fått tilbake hyperthyriodeaen (overproduksjon av thyroxin), er alt i orden. Litt merkelig at jeg skal ha feiltolket kroppen slik, men det har jeg tydeligvis. På min venninne Bentes 60-årsdag banket hjertet mitt så voldsomt at det overdøvet hele festen, - slik kjentes det i alle fall ut. Men det har vel en annen forklaring.

Jeg har begynt med yoga og det er svaret på det meste. Ingen over, ingen ved siden.

Sommerens slutt

Denne helgen er det opprydding i hagen. I går stekte jeg "fried, green tomatoes", men det monnet lite i mengden av grønne tomater som jeg må innse aldri kommer til å bli røde. Noen skal inn og ligge i vinduskarmen, noen kan stekes og noen kan syltes, men erfaringen viser at syltede grønne tomater glemmer vi å spise, at det går an å bli veldig lei av stekte tomater og at de som ligger i vinduskarmen blir triste lenge før de er røde nok til å glede oss. 

I går spadde jeg rundt rosene jeg har fått av Astrid. Endelig fikk de den luften rundt seg de burde fått i vår. Jaja. Ryggen min er ikke så veldig glad i spaingen, men jeg orker ikke gjøre meg til krøpling og droppe arbeidsoppgaver som gjør vondt. Et besøk hos kiropraktor Fuglesang må nok til, uansett.

Forøvrig var jeg hos fastlegen i forrige uke. Hun spurte meg om jeg hadde vært på Fredrikstad sykehus. Det hadde jeg ikke. Hun hadde mottatt en epikrise i mitt navn om en dame "i godt hold" som hadde vært på Fredrikstad sykehus. Ettersom "i godt hold" visstnok er en omskriving for "tjukk", tenkte hun at det vanskelig kunne være meg. Det var det da heller ikke. Men greit for meg at de hadde skrevet akkurat det i Fredrikstad, ellers ville vel den gale epikrisen fulgt journalen?!

Tirsdag skal jeg til hjertespesialisten på Bærum Sykehus. Jeg tror at thyroxin-nivået mitt er for høyt og spiller inn på hjertet. I alle fall banket det voldsomt en periode under min gode venninne Bentes storslåtte 60-årsfeiring sist lørdag. Min hunch er at hjertet ikke er bedre etter at cellegiften er ute av kroppen, for jeg kjenner det samme presset for brystet ved raske bevegelser. Men det hindrer meg ikke på noen måte. Fredag var Ellen Emmerentze og jeg i svømmehallen og da svømte jeg 1000 m uten problemer. Jeg håper at hyperthyroidea´en og hjertet kan bli utredet parallelt. Vi får se hva jeg får til.

Nå skal jeg i alle fall ut i hagen og nyte høstluften! 

En måned siden sist

En måned siden siste nedtegnelse. Det har vært en intens og, stort sett, deilig tid. Sol og sommer med turer, til og med små forsøk på jogging, og svømming. Jeg føler meg igjen "normal" i kroppen. Det kan nok hende jeg kunne trent mere, men jeg er fornøyd med det som er. Forrige uke var jeg i Berlin med to venninner og det var ikke akkurat noen helsetur, men du verden så godt det gjorde for den psykiske energien! Siste uke har jeg stått på med forberedelser til Ellen Emmerentzes 18-årsdag som ble feiret med 67 mennesker i alle aldre i går. Det var en fin fest i strålende sol med god stemning og glade gjester. Prosessen fram til festen har vært en god tid på mange måter, bl.a. har vi dypdykket i album, gamle tegninger, skolebøker osv. og fått et tilbakeblikk på "barnets" første 18 år. Hun bakte brød, boller og kaker i mengder til festen selv, så vi har også hatt et fint fellesskap om selve arrangementet. Helsemessig har det vært en strålende opplevelse at jeg kan sette kroppen i femte gir og klippe gress, handle, rydde i garasjen, sette opp bord osv osv. Jeg har simpelthen vært veldig energisk! Riktignok har jeg forsøkt å planlegge slik at det ikke skulle skje for mye hver dag og jeg har kjøpt meg hjelp til hus- og vindusvask, men likevel har det vært mer enn nok å holde på med. Og det har jeg klart. Er det rart at det er deilig å ha "ferie" fra sykdommen? Jeg har sykdomsfri helt til jeg skal til kontroll i midten av oktober og ennå er det heldigvis tid igjen. Så det kan godt hende det går en måned før neste nedtegnelse, også.

Sol

Etter mange, mange fantastiske soldager med bading, bading og bading er jeg - og været - i ferd med å innstille oss på at det er på tide å gjøre noe annet enn å feriere. Men det har gjort godt å være hjemme, å svømme noen hundre meter (i alle fall de siste dagene med 23 grader i vannet) og gå turer. Det siste helst om morgenen eller kvelden når temperaturen har passet best til aktiviteten. Jeg kjenner meg atskillig mer energisk enn bare for en uke siden!

Fullsommer

Nå er det så varmt ute at jeg har trukket inn under trappen til hjemmekontorets relative kjølighet. Det er utrolig vakkert her, fjorden har en lysende lyseblå farge der den ligger blikkstille i varmen. Blikkstille er sjelden vare her og hører sammen med varmebølger som den vi har nå. Jeg kan huske slike uker helt tilbake til barndommen, hvor vanskelig det var å sove og at mor kom med et laken jeg kunne legge over meg i stedet for dyne. Det er med andre ord en del av de gode somrene å ha mange dager med sterk varme og det er uendelig vakkert, men også litt voldsomt i lengden. Og det sier jeg som kan gå ned i sjøen og kjøle meg når jeg blir for varm. 

Det blir følgelig svømming som er "treningsformen" for tiden. Jeg går en kveldstur, også, men de har ikke vært så svært lange. Ellers arbeider jeg i haven og får et lite minimum av bevegelse gjennom det. I dag har jeg beiset mors trapp. Ruben, Ellens kjæreste, har jobbet som en helt med beising og maling av vinduer, men nå er kjæresteparet på interrail i sør-Frankrike og Italia, så da må mor trø til selv. Ikke mye og ikke mange timene, men tilfredsstillende å se at noe blir gjort.

Noen eksistensielle beslutninger har jeg også tatt. En samtale med saksbehandler hos NAV viste at jeg kan søke yrkesmessig attføring for studieplassen jeg har fått på Notodden. Men det er ikke pengene som avgjør dette. Jeg har takket nei til plassen etter å ha tenkt meg om etter siste legebesøk. Det kjennes helt nødvendig å ha færrest mulig faste oppgaver å forholde meg til. Jeg kommer til å fortsette å kutte ned på arbeid så mye jeg kan, i alle fall til jeg har flere krefter. Det kan jo tenkes at arbeidslysten kan komme tilbake. Hvem vet.

Jeg reiste hjem fra Storøy for å kjøre kjærestene på flytoget en tidlig morgen i firetiden. Sverre ble noen dager lengre, men lot seg etterhvert lokke hjemover. Det er ikke mange steder som er vakrere enn her når været er som nå!  Om en blir frisk av skjønnhet og D-vitaminer i huden, skal nok dette gå bra.