Helg gjør godt

Det har vært mye fint sommervær i helgen og jeg ser sunn og frisk ut. Enda godt at jeg ser bedre ut enn jeg føler meg, pleier jeg å si, men denne helgen har jeg følt meg bra, også. Den lammende trettheten har tilsynelatende forsvunnet. Det har nok også hjulpet at mine daglige mål har vært svært beskjedne og at jeg har klart å gjennomføre dem. Lørdag klippet jeg gress mellom hellene med kantklipperen (til den gikk i stykker og da var det slutt på den jobben) og i går plantet jeg den fantastisk vakre rhododendronen mor og jeg hadde kjøpt. Det er litt mer omstendelig enn det høres ut, for jeg måtte grave fram kompost fra en av komposthaugene mine. Siri og Haakon kom en tur og arbeidet i hagen, også. Det er fantastisk hva unge mennesker har krefter til, tenkte jeg der jeg satt som en olding i stolen min og strikket. Og kan ikke la være å le av meg selv.

Kristi Luftfart

Min danske kusine har i dag lært meg at et er lov å tulle med å si Kristi Luftfart, så da skjønner alle vel hvilken dag det er. Jeg er trøtt og mer enn trøtt av den helvetes cellegiften, men har i dag hatt et veldig hyggelig besøk og merker at det gir energi. Det er ikke så krevende å åpne munnen og snakke som det er å gå løs på smått og stort som bør gjøres. Solen har skint i mange timer og det gjør også godt. I skrivende stund seiler en gammel drake, en umåtelig vakker båtklasse, forbi i god vind. Jeg har krøpet inn i sofakroken ettersom skylaget har tyknet og vinden har tiltatt. Kjæresten min fyrer i peisen, det er gamle standardlåter på cd-spilleren og kriminalromanen er ved min side.

Sendt hjem

Mandag var verdiene av de hvite blolegemene for lave, så cellegiftbehandlingen ble utsatt til i dag torsdag, men jomen meg var verdiene fortsatt for lave. Nå er behandlingen utsatt til mandag og jeg har vært nødt til å utsette en reise til Wales for Leonardo-prosjektet. Ikke rart at fjorden går hvit og regnet strømmer ned.

På´n igjen

I morgen går jeg i gang igjen. Blodprøver og legebesøk for å vurdere om immunforsvaret tåler ny cellegift onsdag. De siste dagene har vært fine, men før dem har jeg vært altfor trett. Det er tydeligvis fatigue som inntreffer og gjør meg helt kraftløs. Heldigvis har jeg vært en uke i Berlin og kunnet nyte livet (i alle fall mesteparten av tiden). I går fikk jeg klippet litt gress og kjent gleden ved hagearbeidet, men ellers har jeg ikke en gang hatt lyst og krefter til å pusle noe særlig i hagen. Det blir spennende å se hvordan det går etter cellegiften denne gangen.

Berlin

En dag etter ankomst Berlin var jeg verken umåtelig trett eller det minste nedstemt. Om det er bylivet eller avstanden til tidspunktet for tildeling av cellegift, skal jeg ikke ha sagt, men deilig er det. Her bomstrer syriner og rødtjørn (rød hagtorn, heter det vel på norsk) og alle trærne er fullt utsprungne. Været har vært strålende og sommervarmt, men nå er det gråere og kjøligere. Uansett er det deilig livsbejaende å være her. Det er også mer overskuelig å bo i leilighet som er hytte og ikke inneholder mer enn akkurat det som skal til for at livet skal fungere noen uker. Her er ikke vinterdekk og skiutstyr som skal stues vekk, gress som skal klippes og alt det nå innebærer å være huseier i Vollen. Deilig.

Er det noe å si?

Cellegiftbehandling er så lite sensasjonelt at det knapt er noe å skrive om på dette tidspunktet. Det er den samme slappheten, den samme forstoppelsen, den samme overgivelsen og det samme gleden over at det ikke er nødvendig å ha det slik hele tiden. Jeg fikk cellegift onsdag, i dag er det søndag. Jeg synes medisineringen med både Afipran (i tillegg til Zofran de to første dagene) og Prednisolon fungerer bra. Jeg har fått forklart at Prednisolon fungerer beroligende, men dessverre også svekker immunforsvaret. I alle fall synes jeg at jeg har det bedre når jeg også tar Prednisolon. Egentlig burde jeg vel selv sjekke medikamentet på nettet, men jeg er mye mer opptatt av å komme ut på den andre siden enn å vite det, må jeg ærlig innrømme.

Det var en hyggelig medpasient denne gangen mens jeg fikk cellegift. Hun hadde med seg sin svigermors drøm av en sønn, også. Det er fint å se hvordan familien stiller opp. Jeg fikk en litt merkelig opplevelse av å være en rutinert pasient nå, men det er vel det jeg har blitt, kanskje?

Siste nytt

Tirsdag 31. mars fikk jeg cellegift igjen, dagen før vi reiste på ferie til Tenerife. Det var litt vel spennende å skulle være på reise en hel dag med cellegift i hånden, men både dr. Dyregod og den søte Heidi på Kreftavdelingen engasjerte seg i medisineringen, noe som gjorde at jeg faktisk aldri har vært plaget mindre av cellegiften. Etter to dager var jeg i nokså god form igjen. Reisen var en anstrengende affære, men innstilte fly, forsinkede fly og bagasje som først kom dagen etter oss. Men ferien har vært vellykket, likevel! Den skulle bare ha en trang start.

Fredag 17. april var jeg på evalueringsmøte på Radiumhospitalet. Siri var med. Svulstene har krympet og vi fortsetter med tre cellegiftbehandlinger til. Den første skal jeg ta på onsdag. Dr. Kærn hadde skaffet informasjon om behandlingstilbudet i Kiel og skulle konferere med Radiumhospitalets vaksinasjonsekspert, dr. Gaudenack, på onsdag. Det høres bra ut. Når jeg kommer til neste evaluering 17. juni, skal vi da drøfte mulighetene for behandling i Kiel og hva Radiumhospitalet evt. måtte mene om denne. Det er greit for meg. Når det kan bli aktuelt å reise til Kiel, er det ikke mulig å si noe om nå, men immunsystemet skal være normalt en 3-4 uker etter siste cellegiftbehandling, sa dr. Kærn.

Så jeg er i grunnen temmelig fornøyd med livet!

Jaja

De neutrofile hadde bare økt til 1,2 i dag, så da blir det cellegift tirsdag, dagen før vi reiser på ferie. De må være over 1,5. Det betyr at jeg sannsynligvis ikke blir helt slapp før jeg kommer fram og det er vel like greit. Første ferieuke blir temmelig slapp, men forhåpentlig går det an å sløve litt i sola, i det minste. Jeg satt og ventet på blodprøveresultatene en hel liten evighet i dag, men fikk i det minste kjøpt meg en kaffe og gått på apoteket mens jeg ventet.

Utsettelse

I dag har jeg vært hos dr. Dyregod, som jeg kaller ham i mitt stille sinn. Der oppdaget han at jeg har fått cellegiftdoser basert på at jeg veide 85 kg, så det var ikke så rart at jeg ble veldig trett etter siste cellegift, for jeg veier mer enn 15 kg mindre! Dessverre har overdoseringen også ført til at jeg ikke hadde høye nok neturofile verdier. De var på 0,9 og burde vært på 1,5. Dermed ble cellegiftbehandinge utsatt. Da legen ville utsette den en uke protesterte jeg, for da ville jeg fått cellegift dagen før jeg skulle på ferie. Vi skal fjorten dager til Tenerife. Nå er det bestemt at jeg skal få cellegift torsdag, så jeg håper at verdiene da er som de skal være. Litt synd at utsettelsen går ut over ferien, men på den andre siden: I ferien skal jeg jo ha ferie, så da passer det godt å ha lyst til å ta det med ro. I alle fall, det er som det er. Verre ting har hendt enn dette.

Det har kanskje sluttet å snø

Det verste med cellegift er ikke kvalmen. Det verste er at hjernen ikke fungerer som den skal, å bli dum, spimpelthen. Nå er det ti dager siden jeg fikk cellegift og selv om jeg ikke trenger tabletter mot kvalmen, så føler jeg meg merket av behandlingen. Trettheten siger inn i hjernecellene etter noen få timers arbeid. Jeg pusler rundt og rydder i kjøkken og bokhyller som en annen olding. Det er i og for seg hyggelig i seg selv, men kanskje ikke helt nok. Heldigvis får jeg litt stimulans ved å delta i livet utenfor snøfonnene. I denne uka har jeg vært på høring for Faglig Råd for Design og Håndverk og spist lunsj med en kjær venninne. Begge deler var stimulerende, det var like før jeg fikk troen på min egen hjernevirksomhet tilbake.

Tirsdag var jeg hos en blid og hyggelig ortoped som mente at jeg var glimrende i stand til å håndtere min egen kneskade, så det ville han egentlig ikke innblandes i. Nå er det bare å øke belastningen og se hva kneet tåler. Foreløpig har jeg strukket meg til å hive støttebandasjen og fortsette svømmingen. I forrige uke ble det 3 dager med 1400 m hver gang, ja, siste gangen var jeg oppe i 1450 m. Jeg kjenner at det går tråere, sikkert både fordi det har vært den eneste treningen og fordi cellegiften reduserer kreftene, men det er like fultl deilig. Jeg elsker følelsen av å strekke meg helt ut i vannet, bevegeligheten, vannet som stryker langs kroppen. I dag har jeg kjøpt nye joggesko. Det er nok litt optimistisk å tenke seg at kneet skal jogges på i påsken, men det er lov å prøve. Det går i alle fall ikke uten sko.