Våren

Slik blomstret det på den franske rivieraen og snart kommer det hit. Herlig! Vi hadde sommertemperatur de siste dagene av uka i Nice. Det gjorde ingen ting. Middelhavet lå lyseblått og stille mens I og jeg spiste lunsj på strandrestaurant den siste dagen. Badegjestene solte seg i store mengder. Folk i alle aldre fløy nedover Promenade des Anglais på rulleskøyter. Selv kom jeg i gang med jogging, men det var langsomt, langsomt. Heldigvis var det gamle menn som jogget, også, så jeg fikk gleden av å løpe forbi noen, likevel. Det er ikke verst å tøye ut med utsyn over Middelhavet og Jaga Jazzist på øret. Ipoden var fin å ha. Jeg kjenner meg fortsatt i en opplæringssituasjon med den. Jeg må huske å ta den med. Det er ikke noe som kommer helt av seg selv.

Vi bodde i Gamlebyen med utsyn over Place Rosetti og over disse smågatene:

Bildet er tatt et sjeldent stille øyeblikk. Stort sett var det mange mennesker i gatene. En flott lyd, et sus av mennesker i byen, åpnet seg når vi slo opp dørene til balkongen. Ellers er vel god mat, godt selskap og litt god vin også bra for helsa?

Da jeg kom hjem, bar det rett til hørselstest og jomen hadde ikke minstebarnet rett som har ertet meg med at jeg hører dårlig! Redusert hørsel, spesielt på venstre side, og stort sett de høye tonene. Legen mente det kunne skyldes cellegiften siden jeg ikke har noen spesiell arvelig komponent. Jeg ble tilbudt "hørselshjelp" som høreapparat åpenbart er omdømt til, men hadde behov for litt tid å tenke over denne nye situasjonen før jeg tok noen beslutninger. Så nå går jeg her og prøver å legge merke til at jeg ikke hører.

Prøveresultatene fra 19. april viste CA 125 på 18 og CRP under 0. Det siste er nok bra, men det første er ikke helt beroligende. Tallene etter operasjonen har gått fra 11 til 14 til 18. Neste CT skal være i juni, så jeg får ha is i magan til da. Tenker mye på det jeg har lest om 4 x 4 intervalltrening for å få bedret oksygenopptak, men vi får se om det blir mer enn tanker. Jeg er ikke så god på det som jeg synes er ubehagelig.

Energi

Jeg fikk ikke feber etter siste vaksine, men var matt og uten min "vanlige" (altså, vanlig de siste månedene) energi helt fram til reisen til Nice, hvor jeg sitter nå. Noen forkjølelsessymptomer, som hes og litt vondt i brystet, også. Her føler jeg meg pigg igjen, men det er jo heller ikke akkurat krevende å være ferierende. Avreisen gikk over stokk og stein siden alle flyreiser i Europa hadde vært kansellert i flere dager pga askeskyen fra Island. Jeg var så sliten mandag kveld at jeg var på vei inn i søvnen kl 2230 da Ingrid ringte og sa at flyet gikk neste morgen som opprinnelig planlagt. Opp av sengen og fram med kofferten! Og nå sitter jeg her og skriver litt før jeg skal ut på morgenturen langs Promenade des Anglais. Jeg prøvde meg på litt jogging i går, men gikk over til gange ganske raskt etter å ha kjent på asfalten.  Jeg må også ha ro til å kjenne havets meditative virkning og til å se på hus og mennesker, og det får jeg best når jeg vandrer. I går med Kaizers Orchestra på ipoden, takket være min yngste datter, det var en artig blandling musikk, hav og himmel.

Ny tur til Bordesholm

Nå har jeg hatt mange forskjellige reisefølger til Kiel og Bordesholm, og de gjør alle reisene svært forskjellige. Været og årstidene hjelper selvsagt også til. Denne gangen var det strålende vårsol ut Oslofjorden, så vi satt på dekk en stund før vinden blåste oss innendørs. Det fine vårvåret var ikke fullt så fint i Kiel, men det var deilig vårstemning ved innsjøen som ligger rett ved legekontoret i Bordesholm. Jeg fikk hyperthermi, varmebehandling, for hele kroppen den første dagen. Det likte jeg ikke noe særlig. Mine anlegg for klaustrofobi fikk litt for fritt spillerom etter en stund i en seng med vegger og tak. Varmen var så sterk at svetten bare rant, men det var ikke så ille som følelsen av å være innesperret. Heldigvis slapp jeg ut og ikke hadde jeg noen ettervirkninger. Tvertimot, reisefølget og jeg spiste sen middag på Carstens hotel og det var riktig hyggelig. Neste dag fikk jeg vaksinen, så tog vi toget til Kiel og satt i solen over en kaffe før vi gikk på fergen igjen. 

Nydelig reisevær denne veien, også. Her er solnedgangen fra kahytten.

Denne gangen fikk jeg ikke feber samme kveld, altså onsdag, slik jeg pleier, men jeg føler meg fortsatt litt matt (i dag er det søndag). Det er akkurat som mattheten ikke vil gå bort. Det sitter også "noe" og knurrer litt i brystkassen, så kanskje jeg har fått en slags forkjølelsesreaksjon. 

Fra Paris

Mine to reisekamerater blant grønne trær i Luxembourghaven. Det var ikke så varmt, så nesa renner (se under).

Den siste dagen hadde jeg tenkt meg på båttur på Seinen, men køen var så lang og solskinnet så deilig, så jeg satte meg på bredden og nøt livet i stedet for. Bildet gir bare et blekt gjenskinn av hvor deilig det faktisk var.

Og, jo da, vi så berømte bygninger og vi har bilder av dem, også, men dette får holde.

Turgåing i Paris

Det er helt klart at turgåing i Paris er et alternativ til turgåing i Vollen. Takket være yngste datters skritteller vet vi at vi gikk ca 17 km i går og det er jo ikke  kimse av. Det inkluderte også noen skritt på den fantastiske Lucian Freud utstillingen på Pompidousenteret. Skritt er skritt, det er ingen som teller hvor raske de er. Mange skritt har gått med til  å rømme fra turistansamlinger, også, for hele Europa er i Paris om dagen og de samler seg de samme stedene. I dag, for eksempel, i Versailles, som vi raskt forlot etter å ha sett hvor endeløse køene var. Da er det bedre å vandre langs Seinen og snuse inn vårlufta.

Bilder følger når jeg er hjemme hos ledningen min.

Turgåeren

I dag hadde jeg store ambisjoner om lang søndagstur med hunden. Men jeg hadde ikke fått med meg at det øsregnet, så nå sitter jeg her, våt og kald, etter bare 40 minutter i de vante sporene. Enda godt at det er varmt og godt inne. 40 minutter er også mosjon, heldigvis, men kroppen krevde egentlig litt mer. Jeg får håpe at jeg rekker å få meg meg flere treningstimer neste uke. Denne uka har det bare blitt turgåing. Det er nødvendig å huske på at "jobben" min er å holde meg i form.

Øynene denne gang

Eller var det hjernen? Ikke husket jeg hva ortoptisten het eller hvilken adresse han hadde, men time hadde jeg. Så nå skriver jeg det her: Aleksander Aas i Pilestredet 15. Forøvrig mener han at vi bør ta sikte på å operere øyet, men først etter at en har funnet ut av hva som har forårsaket lammelsen av muskelen i venstre øye. Jeg har fått time hos nevrolog 31. mai, så da skjer det i alle fall ikke noe før den tid. Det er visst Ullevål sykehus som skal foreta operasjonen. Som den oppmerksomme leser har forstått, fant jeg ortoptisten ved å gå på intuisjon.

Dette er (dessverre) ikke et bilde fra min hage, men en skulptur i pil som er laget av Marianne Seidenfaden på Dorthealyst på Sjælland. Den er tatt med i dag fordi tiden nå er komme ttil å hagedrømme. Snøen smelter og jeg har lyst å planlegge kjøkkenhage før kjøkkenhagen ikke har blitt til noe i år heller.

De nye brillene er ikke noe særlig. Det er bedre med linser, synes jeg. Da vet jeg i alle fall når jeg skal lukke det ene øyet, venstre lukkes på nært og høyre på fjernt. Med brillene skal jeg liksom tro at jeg ikke trenger å jonglere mellom øynene, men det er mer anstrengende enn noe annet. Nye nærbriller må jeg uansett ha, for de som jeg fikk var helt umulige. Får prøve å gjøre dem til skjermbriller. Kjenner at jeg ikke helt gidder å bry meg. Det er da morsommere ting å holde på med. Akkurat nå har jeg mer lyst å vende oppmerksomheten ut i den tinende hagen

Så ringte legen

Litt berg- og dalbane i dag. Jeg oppdaget at legen på Sykehuset Asker og Bærum hadde lagt igjen beskjed på svareren min mens jeg var i matbutikken. Beskjeden var litt kryptisk og jeg tenkte at nå har han dårlige nyheter. Heldigvis ringte han like etter og hadde gode nyheter: CT viser ingenting annet enn operasjonssår, ikke så mye som en kreftcelle er synlig (så er den da også for liten til å synes, om den er alene, men det er en annen historie). Alt er mao bra. Stigningen fra 11 til 14 for CA 125 var ikke i seg selv noe dårlig tegn, men vi kan følge litt med, som han sa. Ellers ble vi enige om at jeg skal høre med prof. Fändrich om tidspunktet for neste CT. Bra. Det gode livet fortsetter.

Resultater

Det er ittno´ som kjem ta seg sjølv, sang Vømmøl Spelemannslag en gang i tiden, så nå har jeg ringt Bærum Sykehus og bedt om resultatene av blodprøven (CA 125) og CT. Det første kunne jeg få, men det andre kunne jeg ikke få vite og heller ikke tilsendt i posten før legen hadde bestemt at jeg kunne få det tilsendt. CA 125 er på 14, var på 11 sist. Kan være dårlige nyheter, men trenger ikke være det. Resten svever i uvisshet til legen får tid til å ringe meg. Sånn er nå det.

Bordesholm

Bordesholm er en bitteliten by, vel nærmest en landsby, to stasjoner ut av Kiel med et tog som maks tar et kvarter. (I parantes bemerket var det både nytt og presis...) Legeparet Peters har sin praksis i utkanten av byen, jeg vil anta en ca 20 minutters gange fra stasjonen. Praksisen holder til i et gammelt hus som tidligere har vært kolonialbutikk. Den viste seg å være en antroposofisk praksis, så det rommelige interiøret hadde både avrundede hjørner og rosa, gule og grønne pastellfarger i veldig behagelige, store rom. I hvert rom stod det dessuten et gammelt skap eller skrivebord e.l., noe som også gav en fin stemning. Herr Peters, som var den som tok seg av meg, åpnet med en liten norsk setning, for han hadde vært mye i Norge da han for tjue år siden hadde arbeidet i Sverige. Ellers foregikk samtalen på tysk. Jeg fikk spurt ham om mistelteinbehandling mot kreft, noe som særlig antroposofiske leger anbefaler. Han mente at det fantes rikelige studier både om mistelteinbehandling og hyperthermi, men var usikker på hvordan misteltein ville interagere med immunterapien. Det var tydelig at han hadde et nært samarbeid med professor Fändrich, for han hadde overtatt mange pasienter derfra nå, sa han. De var også blitt enige om at han skulle varme opp området der vaksinen settes med ultraviolett (?) lys, så jeg satt under en varmelampe i tjue minutter før jeg jeg sprøyten. Alt i alt var det en hyggelig opplevelse med vennlige mennesker i et hus det var godt å være i. Jeg syntes det var litt spennende å skulle ut på oppdagelsesreise...

Denne gangen kjøpte jeg en elektrisk varmepute som var til stor hjelp da feberrystningene begynte om kvelden. Heldigvis får jeg bare disse feberanfallene samme kveld som vaksinen blir satt. Dagen etter er jeg i form igjen. Anne-Tove var en god "sykepassre", dvs. hun passet ikke så veldig, men hadde ikke mere ekspansive lyster enn det jeg hadde. Vi besøkte hennes gamle kunstskole og traff tilfeldigvis en ung kokk i kantina, som viste seg å være datteren til en av studiekameratene hennes fra førti år siden.  Morsomt.