Fortsettelse følger (forhåpentligvis)

Torsdag i forrige uke ringte jeg Radiumhospitalet og fikk tak i Dr. Kærn. Hun hadde ikke tid til å snakke med meg, men jeg fikk da i det minste gitt henne mobilnr mitt. Hun hadde ringt meg, men på hustelefonen som for tiden ofte ikke virker. Det viste seg at hun ikke var kommet lenger med kontakten med Kiel eller Gaudernack, så hun fikk telefonnr og navn til professoren i Kiel, også. Så nå venter jeg på at hun skal ringe meg igjen. I dag er det mandag. I løpet av denne uka bør det vel skje noe.Det som skulle ha skjedd i mars...

D-dagen som forsvant

17. juni var dagen da jeg skulle få vite hva Radiumhospitalet, dvs. dr. Kærn, mente om behandlingstilbudet fra Kiel. Men der var ingen dr. Kærn. Derimot var en annen lege der, navnet oppfattet jeg ikke, for han åpnet friskt med å skjelle ut fordi jeg hadde tatt med cd-rom med CT fra Bærum Sykehus, for slik var ikke rutinene og pasientene skulle ikke ha kontrollen om kommunikasjonen mellom sykehusene. Fin start på en terapeutisk samtale. Sykepleieren smilte og smilte og forsøkte å glatte ut, for en jobb å ha: Å skulle myke opp situasjonen når legen oppfører seg utillatelig overfor pasientene...

Nåja, selve resultatene er gode nok. De to svulstene i bekkenet som en har interessert seg mest for, har skrumpet, fra ca 3 cm i diameter i mars til ca 2 cm i diameter nå og fra ca 2 cm i mars til ca 1 cm nå. Legen kunne ikke kjenne dem ved vanlig gynekologisk undersøkelse. CA 125 lå på 14 og det er også fint.

Hva skal da skje videre? Legen presenterte flere alternativer. Det er mulig å fortsette med tre runder karboplatin, mne da er sannsnligheten at karboplatin ikke kommer til å virke lenger. Det er mulig å ta en pause. Dessuten er det mulig å ta en tablett som ikke inneholder cellegift, men som kan stagge veksten. Og behandling med immunterapi i Kiel er et alternativ. Siden han ikke hadde noe bakgrunnsmateriale om Kiel, ble vi enige om at han skal snakke med dr. Kærn og at hun skal ringe meg for en samtale.

Det var ikke en god opplevelse. Både Siri og jeg var uten glede over det som egentlig var et godt resultat, at behandlingen har virket og at svulstene har krympet. Vi følte oss nedstemt, både over å bli dårlig behandlet og over at veien framover er like uklar som før vi kom på sykehuset. Nå får vi vente og se igjen. Er jeg heldig, ringer dr. Kærn i ettermiddag.

Sol i Wales

Jeg er på jobbmøter i Wales. Programmet er lett, av hensyn til helsa mi, men jeg har det så bra at det hadde ikke vært nødvendig. Vi har hatt strålende vær og rukket å gå tur langs kysten, se på utstillinger og besøke et natursenter for strandfugler. Akkurat nå kjenner jeg meg ikke syk i det hele tatt - bank i bordet. Det har vært helt fantastisk å slippe fatiguen,

Neste uke skal jeg ha siste cellegiften for denne gang. Forhåpentligvis får jeg det fort bra igjen etter det.