Fra slaktebenken

I dag har jeg ligget som et slakt på benken, dvs. sofaen, og knapt orket noe. Tirsdag fikk jeg cellegift og samme kveld fikk jeg litt for gammel røkefisk av min kjære mann. Kombinasjonen er ikke å anbefale. Jeg sier ikke mer. Men takket være hyggelige telefoner, krimhørespill på øret og alminnelig oppvartning fra familien, er jeg nå i det minste kommet gjennom dagen og blitt i stand til å skrive dette. Og herfra kan det bare bli bedre!

God nyhet: Analysen etter operasjonen viser ingen spredning til lymfekjertlene. Til gjengjeld var det kreftceller i alt annet som var fjernet, til og med blindtarmen. Det sitter igjen noen "korn" i bukhinnen som det er meningen at cellegiften skal ta knekken på. Vi satser på det.

Framdrift

Det går litt framover hver dag. I dag er "stingene", dvs. metallstiftene som holdt såret sammen, tatt på Bærum Sykehus. Blodprøvene viste at det er greit å gå i gang med 4. cellegiftkur i morgen. Jeg tok også en CT som skal vise status etter operasjonen. Alt i alt fikk det dagen til å gå. Jeg hadde en full "arbeidsdag" på Bærum sykehus i dag.

Når det gjelder sykehusoppholdet i forbindelse med operasjonen, kjenner jeg mest behov for å legge det bak meg. Jeg skal skrive et brev til Radiumhospitalets ledelse og beklage ordningen med å helgestenge gynekologisk avdeling, som medfører at vi pasienter flyttes fra en avdeling til en annen. Jeg opplevde det som både ubehagelig og farlig nær det uforsvarlige. Ellers er jeg, som så mange andre, veldig imponert over sykepleierne. De må en en svært sammensatt og bred kompetanse for å kunne gjøre jobben godt og forbausende mange har nettopp det. Fantastisk med et personale som er på pasientens side!

Soldager hjemme

Det går langsomt framover. Været har vært på min side, så jeg har tilbrakt mange timer i solstolen og sett på fjorden, sovet litt, lest litt, snakket litt med døtre og mor. To daglige turer til postkassen og en tur i grønnsakshagen og på stranden er hva jeg fysisk har utrettet. I tillegg til heleprosessen, får jeg vel si, for den krever jo sitt av kroppen.

I dag har jeg prøvd å skrive om erfaringene fra sykehuset. Det foreløpig mest markante er at jeg ikke husker noe fra operasjonsdagen, hverken før eller etter. Ane kan fortelle at jeg har snakket med henne, sammenhengende til og med, etter operasjonen onsdag, men det har jeg ikke noen erindring om. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke ville klare å huske stort av legesamtalen dagen etter operasjonen mens samtalen foregikk. Vi snakket helt utmerket sammen, men det var likevel som om samalen foregikk et sted litt utenfor meg. Dagen etter operasjonen er pasienten så omtåket - for det kan da ikke bare være meg? - at det kan være grunn til å spørre om det er et fornutigste tidspunktet å informere på. Hvis legene hadde hatt så god tid at de kunne informere flere ganger, ville det ikke være noe problem, men slik er det jo ikke.

Stri tørn

Gynekolog Kristin Ramm så meg inn i øynene, sa "du har en stri tørn foran deg" og gav meg diagnosen. Det var 28. mai. For første gang i sykdomsprosessen gir jeg henne rett. Jeg innrømmer gladelig at jeg synes denne operasjonen har vært - og er - en stri tørn. Men i dag har jeg i det minste kommet hjem. Det er deilig å tusle rundt i sitt eget.

Jeg har gjort meg mange erfaringer og tanker i løpet av denne uka jeg har vært på sykehuset. Dem kommer jeg tilbake til etterhvert som jeg får lyst og ork til å skrive dem ned. Foreløpig må det rekke med en kort oppsummering: Operasjonen er vellykket. De har fjernet livmor, eggstokker, fettforkledet (som jeg ikke visste jeg hadde, men som ligger ved tykktarmen), blindtarmen og to lymfeknuter. I løpet av et par uker vil vevsprøver vise om kreften hadde spredd seg til lymfen. I begynnelsen av neste uke skal det tas en CT på Bærum sykehus for å dokumentere status etter operasjonen. Deretter går jeg i gang med tre nye cellegiftkurer. Er jeg heldig, slipper jeg med det i denne omgang.

Observasjon

Jeg har lagt merke til at jeg har begynt å lese dødsannonser igjen. Akkurat de sidene av avisen har jeg nemlig hatt en tendens til å bla fort forbi de siste månedene. Nå er jeg temmelig fokusert på fødselsdatoer og sukker lettet når avdøde er født i 1920 og deromkring. Å lese dødsannonser kan vel være et tegn på optimisme? Andre tegn er at jeg har lettet på mitt selvpåførte alkoholforbud. De siste ukene har jeg drukket et glass rødvin rett som det er. Til og med kaffe har jeg drukket! Nærmere mitt vanlige liv kommer jeg ikke...

Morgendagen er siste dag før sykehusinnleggelsen. Jeg gleder meg til å få operasjonen overstått. Det blir dessuten spennende å få vite hvor mye av det syke vevet legene klarer å fjerne.

Denne helgen har været vært praktfullt, med masse sol. Jeg har badet i Oslofjorden flere ganger. Det har ikke vært varmt, men svært forfriskende (understatement). Trimmen har vært gressklipping. Turgåingen har ikke vært så regelmessig som jeg liker å ha den. Men jeg kommer sterkere tilbake.

Blodprøvesvar

Blodprøven viste 20, sa kontaktsykepleier Mette som akkurat ringte. Jeg vet ikke hvilke tyve det er, men det er åpenbart et godt tall, for hun sa at det var veldig fint, godt innenfor normalområdet. Det kan ikke bety annet enn at den unormale veksten er stoppet av cellegiften, tenker jeg da. Og slike gode nyheter er til for å spres! CT-resultatet kunne hun ikke tyde, så det får jeg først vite noe om når jeg blir innlagt tirsdag. Men et godt blodprøveresultat er jo fint i seg selv.

Evaluering?

Jeg oppdaget i går kveld at jeg skulle tatt en blodprøve på Bærum Sykeshus samme dag som jeg tok CT-en, så jeg stakk innom laboratioriet på Radiumhospitalet og tok den før jeg gikk til legetime. Der viste det seg at de ikke hadde fått noe resultat av CT-en fra Bærum og uten CT eller blodprøve var det ikke mulig å foreta noen evaluering. Vi snakket imidlertid om reaksjonen på cellegiftkurene og om den forestående operasjonen. Legen var enig i at det var et godt tegn at væskemengden i buken var gått tilbake. Den gynelologiske undersøkelsen viste at det er litt væske fortsatt, men det er et ugjendrivelig faktum at magen har skrumpet og at jeg kan bruke mine vanlige bukser.

Innleggelse til operasjon er 12 september, dvs. neste tirsdag, og operasjonen blir da 13. september, men det er foreløpig ikke mulig å si noe om det blir tidlig eller seint på dagen. Sannsynligvis blir jeg utskrevet etter fem dager. Neste cellegiftkur blir antakelig igangsatt ca 10 dager etter operasjonen. Da mente legen at jeg ville være i god form igjen. Det håper jeg hun har rett i.

Ellers havnet vi i en helsepolitisk diskusjon om hvorvidt kvinner bør rådes til å ultralydundersøke seg . Store screeningunderøkelser er ikke effektive, sa legen, da de bare avdekker ca. 1 % sykdomstilfeller (sammenliknet med mammografi som avdekker ca 11 %, om jeg husker tallene rett). Jeg mener at kvinner selv bør sørge for å gå til ultralyd årlig (slik de anbefales i Tyskland), mens legen mente at en gynekologisk undersøkelse hvert tredje år (slik det anbefales i Norge) er tilfredsstillende. Et av argumentene er at det er svært få som får eggstokkreft, et annet at det ikke er sikkert at eggstokkreftene oppdages ved ultralyd. Jeg tenker nå som så at den tyske normen er god nok for meg (!) og at det er meget mulig at de norske anbefalingene er styrt av økonomiske framfor medisinske hensyn.

Oppdatering

August ble rundet av med CT på Bærum Sykehus. CT står for computertomografi og er en metode til å lage røntgenbilder med stor detaljoppløselighet. Jeg har fått det beskrevet som om de får fram bilder av "skiver" av kroppen. Ved CT sitter jeg et par timer og drikker et glass vann hvert kvarter, slik at blæren skal bli full. Ved selve fotograferingen fikk jeg kontrastvæske inn i kroppen gjennom en blodåre på armen. Litt vondt i armen akkurat da kontrastvæsken komer for fullt, deretter et ubehag i underlivet, to bilder tatt og det var det. Etterpå må en vente femten minutter på venterommet i tilfelle en reaksjon. Det tar en formiddag, men nå har jeg lært det, så nå har jeg med meg egen bok. Denne gang José Saramagos "Belieringen av Lisboa", - herlig!

Ellers holder jeg meg i gang. Med noen unntak. Mesteparten av lørdagen ble tilbrakt på sofaen med Saramago. Da kjente jeg meg trett og da hviler jeg. Sannsynligvis er vel slik at noe tretthet også skyldes at kondisen har blitt dårligere, så i går gikk Siri og jeg en lengre tur for å få kroppen litt i gang igjen. Da hadde sola brutt gjennom de svarte regnbygene og det var høy himmel og god samtale. Mor og Ane har vrt forkjølet, så jeg har knapt sett dem de siste dagene. Alle beskytter meg og det svekkede immunforsvaret. Det samme immunforsvaret har gjort at jeg har latt være å dra på fjellet denne helgen. Jeg ble simpelthen engstelig for å være for langt fra sykehus dersom feberen skulle stige like raskt som sist jeg havnet i isolat.