Tiden flyr

Det har vært noen aktive uker. Jeg har vært i København og på Vest-Sjælland sammen med min yngste datter og på Lillehammer, begge deler som ledd i prosessen med å overføre prosjekter til andre. Nå er jeg prosjektfri og 100 % på rehabiliteringspenger, noe som medfører at jeg får 8000 kr i måneden utbetalt. Enda godt jeg har felle økonomi med min gode mann.

Begge reisene var gode opplevelser. Min yngste og jeg fikk sett litt av København sammen, selv om vi ikke rakk å få med oss Glyptoteket som planlagt, og vi hadde et svært hyggelig opphold på landet hos familien. Det er rart å se Danmark snødekket, vi gikk søndagstur til flere familiemedlemmer  over jordene i dyp snø, nesten uvirkelig å se landskapet slik når en vet at det ellers forekommer så sjelden.

Den yngste skulle på vinterferie på Otta, så hun kjørte med meg til Lillehammer og ble med på besøk til bror og svigerinne der.  Det er altfor sjelden vi sees, så det var godt å se dem. Da hun var reist videre med toget, overnattet jeg hos gode venner. På hjemveien brøt bilen sammen ved Eidsvold, så den står nå på verksted på Jessheim.

Ulempen med reisingen er at det blir mindre fysisk aktivitet. Denne uka har jeg bare gått noen få turer på beina. Treningstilbudene mine følger skolenes vinterferie. Det skal bli fint å komme på fjellet og gå litt på ski. Vi skal ha med engelske venner, bl.a. en ungdom som aldri har opplevd skikkelig vinter før. Og skikkelig vinter får vi jo kalle dette.

I går fikk vi oss en ordentlig forskrekkelse ettersom datter Siri og hennes Haakon befinner seg i Chile. Akkurat hvor var jeg ikke klar over, men takket være svigerfamilien fikk vi relativt raskt brakt på det rene at de var i god behold. Siri ringte i går kveld, også, heldigvis. De er i Valpairaiso, høyt over områdene der en eventuell tsunami vil slå inn. Det er påfallende hvordan slike katastrofer, som endrer livet til så mange mennesker, kommer nær når ens egne er involvert.

Uka etter skiferien, dvs. 10.-12. mars, skal jeg til Kiel igjen, denne gangen sammen med en god, gammel venninne som i sin tid gikk på kunsthøgskole der. Det blir veldig hyggelig å få litt tid sammen med henne.

Hjemme igjen enda en gang

Jeg forlot et glatt og snekledd Berlin med toget til Hamburg og Kiel. Hele Nord-Tyskland var snedekket, hvite flater med grafiske, sorte trær som tegninger her og der. Vakkert og ensformig på en gang. I Kiel sjekket jeg inn på et annet billighotell enn det jeg pleier å bo på og drosjet videre til sykehuset. Professor Fändrich har begynt å snakke om at vaksinene kanskje kan taes sjeldnere, men jeg vil gjerne se situasjonen stabilisert før slike beslutninger vurderes. Etter vaksinen drog jeg ned i byen til hyperthermi og sov som en stein med plate på magen en times tid. Temperaturen var oppe i 43 grader, så måtte alle kreftceller dø en varm og ubehagelig død!

Kvelden på hotellrommet ble tilbrakt i fullt ullundertøy og strikkejakke under to dyner. Heldigvis har jeg nå blitt venner med nobelprisvinneren Herta Müllers skrivestil, så jeg leste bok og skalv og frøs. Det går greit, for jeg vet jo at det er borte neste dag og dessuten legger jeg meg simpelthen tidlig til å sove.

Neste morgen hentet jeg bilen på verkstedet og handlet mat og drikke før jeg tok fergen hjem igjen. Det var deilig å være litt alene. Selv om fredagskveld på Kielfergen ikke akkurat er synonymt med alenehet, går det fint å være alene for seg selv midt oppe i alle menneskene. Akkurat det liker jeg godt.

Det er flott utsikt fra 15. etasje foran i Kielfergen. Tyske vinterturister speider her over Indre Oslofjord i nitiden om morgenen. Solen skinte og det var virkelig vintervakkert.

Jeg måtte ut en tur på dekk og fotografere isen. Mønstrene endrer seg hele tiden. Fascinerende.

Etter at jeg kom hjem, har det vært travelt, i grunnen. Heldigvis har det blitt tid til litt trening og et par skiturer, også. Det har egentlig første prioritet, men er vanskelig å prioritere når den trådløse rooteren ikke vil mer osv. Hverdagslivet innhenter en fort. Men det har vært deilig å komme ut på ski.

Ellen Emmerentze fotograferer på Kielfergen januar 2010

Helsereise?

Nå er jeg i Berlin hvor jeg sitter i hvitt vinterlys i den rosa stuen. Her er glatt og kaldt, men slett ikke så kaldt som hjemme. Etter en langsom reise med Kiel-fergen leverte jeg kopier av MRT og CT hos professoren i Kiel, men skal først ha vaksine og hyperthermi-behandling når jeg kommer tilbake i neste uke. Bilen har vært med meg på tur denne gangen. Den står nå på verksted i Kiel. Forhåpentligvis blir det billigere enn å ha den verksted hjemme.

Det er vanskelig å ha treningsdisplin på reise, synes jeg. I dag skal jeg heldigvis svømme sammen med min tyske venninne Eva. Hun burde ihvertfall trene, ettersom hun hadde et hjerneslag i høst, men hun har nok enda større problemer enn jeg har mht til å komme i gang. Jeg har i det minste skjønt at jeg ikke kan stole på selvdispilinen og går på dameparti hos fysioterapeut og på dansedameparti hos Tiril i Vollen. Det siste er helt klart det morsomste. Men det hjelper altså ikke stort på evnen og viljen til å trene på egen hånd. Men i dag skal det svømmes!