mandag 29. november 2010

Mennesker i New York

Nå har jeg vært her en uke. Vi har holdt en lav sosial profil og tatt livet med ro. Likevel blir det mange nye mennesker å treffe. På Thanksgiving var vi fjorten og jeg kjente fire personer fra før, det blir ti nye mennesker. Fredag kom en venninne av venninnen for å spise restemat. Det blir elve. I går var vi sammen med enda to venner til en sein lunsj, da er vi oppe i tretten nye mennesker, og deretter på kino (Fair Game) med to av de ti fra Thanksgiving, dvs. summen per i går kveld var fortsatt på tretten. I dag har vi økt til fjorten, etter å ha drukket te hjemme hos en kollega i kreftpasientfaget i Tribeca. 

Spennende mennesker er det også. Slik er et rolige livet i New York. Litt annerledes enn det rolige livet i Norge.

søndag 28. november 2010

Kunst i New York

Thanksgiving var en hyggelig opplevelse med god mat og en fin blanding av nordmenn, indere og amerikanere. For å komme oss litt ut av matlaging og borddekking, gikk vi på the National Museum of the American Indian om formiddagen og så en temautstilling om hestens betydning for de nordamerikanske indianerne: " A Song for the Horse Nation". Det er alltid noe nytt å lære, nå lærte jeg at hestene faktisk kom til Amerika med Columbus og spanjolene, og at indianerne delvis samlet inn hester som forvillet seg og delvis stjal eller byttet til seg hester fra innvandrerne. Hestene var svært viktige for indianerne, til transport, kveghold, krig etc, det er ikke uten grunn at utstillingen bruker navnet "the Horse Nation". Da indianerne etterhvert ble satt i reservater, tok de amerikanske myndighetene hestene fra dem.

Malervenninnen fortalte på Thanksgiving at Judy Chicagos "Dinner Table" er permanent utstilt på Brooklyn Museum. Der hadde jeg aldri vært og dessuten var jeg ikke klar over at Dinner Table var der. Det er et ikonisk verk fra 70-tallet, et stort verk som hyller historiens store, og tildels ukjente, kvinneskikkelser. Absolutt et verk jeg gjerne ville se. Dagen etter Thanksgiving, etter behørig ryddig og oppvask, selvsagt, dro vi til Brooklyn Museum. Et utrolig flott museum med en langt roligere atmosfære enn de store museene på Manhattan. Vi så også en utstilling med kvinnelige pop-kunstnere fra 60-tallet, kvinner som åpenbart i tidens løp har kommet i skyggen av sine mannlige kolleger selvom de både var aktive og hadde suksess i samtiden. Maktstrukturene virker til fordel for mennene. Intet er nytt under solen, Det var en interessant utstilling med mange ukjente navn, men  også noen kjente, som Marisol, som jeg er temmelig sikker på at jeg så noen verk av da jeg var her i 1969. Jeg fikk lov til å dra til New York for å besøke broren min, tror jeg, ellers holdt vertsfamilien min meg temmelig godt fast i Massachusetts. Ellers gjorde arbeidene til Yayoi Kusama stort inntrykk på meg. Denne japanske kunstneren holdt åpenbart sinnslidelser stangen gjennom å arbeide kunstnerisk.

I går var det lørdag og da er det for mange Newyorkere gallerirunde i Chelsea som står på tapetet. Vi så en stor Anselm Kiefer-utstilling, alt for mange verk pakket sammen på liten plass, men han hadde åpenbart gjort det selv, så det skulle vel være slik. Inntrykket er voldsomt, alt er grått og mørkt og dystert. Jeg likte best en rekke store malerier som hang bak en masse glassmontere med skulpturelle arbeider. Han er utvilsomt en stor kunstner, det er lett å se, men jeg kan ikke forklare hvordan jeg ser det, kanskje det er en kombinasjon av den umåtelige konsekvensen i verkene hans og evnen til utførelse. Det er både godt gjort og sterkt fortalt.

Vandringen fra galleri til galleri var ellers preget av sterkt vekslende kvalitet, i alle fall etter min mening. Jeg likte tegningene til Dozier Bell hos Danese (www.danese.com) og fotografiene til Michael Wolf hos Bruce Silversten. Til slutt så vi en ny utstilling av Judy Chicago hos ACA, veldig mye forskjellig, men det var noen arbeider jeg likte veldig godt. Veldig godt, til og med, bl.a noen nærmest selvlysende ringer i gult, rødt og blått. Ellers morsomt å hvordan gallerivandring er en folkeforlystelse, i alle fall om "folket" defineres som den intellektuelle middelklassen. Det var mange mennesker på tur, naturligvis særlig på Anselm Kiefer-utstillingen, men ikke bare der. Vi avsluttet runden med å vandre på the Highline, et nedlagt jernbanespor som tidligere har vært brukt til å transportere dyr til the Meat District, men som nå er gjort om til en hage. På tross av ulende vind og kulde (unnskyld nordmenn, men det kjentes kaldt ut selvom det var over null) var det masse mennesker der oppe på vandring. Noe av det fascinerende ved denne byen er at slike initiativ kan bli gjennomført, for initiativet kommer fra "folket", ikke fra myndighene, såvidt jeg har forstått. Det er ikke mange slike initiativ som får sjansen til å overleve i Oslo, eller tar jeg feil? Er feilen at vi ikke prøver?

fredag 26. november 2010

Hukommelse

Jeg lurer på hvor store individuelle forskjeller det er mht hukommelse. Når jeg kommer tilbake til en by jeg har vært mye i, er det alltid helt sikkert at jeg ikke husker hvordan transportsystemet fungere. Ikke slik at jeg har glemt at det er mulig å ta subway eller buss i New York, men jeg er helt ute av stand til å huske hvordan, hvor kjøper jeg billetter, hvordan ser billetten ut osv. Når jeg så har kjøpt meg et metrokort i en maskin, husker jeg at akkurat det gjorde jeg faktisk da vi var her i en høstferie for noen år siden og at kortet så helt likt ut. Men hvordan det skulle brukes, det var helt borte fra hukommelsen, så jeg prøvde en rekke fantasifulle måter å komme meg gjennom sperringene før jeg skjønte systemet. Det var pinlig nok helt selvinstruerende. Jaja. Men hva gjorde vi da vi tok banen på slutten av 80-tallet, i min New Yorkertid? Ingen anelse, før det plutselig dukket opp en polett blant myntene mine. Jeg mener å huske at vi kjøpte poletter og stakk dem inn på siden av sperringene, som så åpnet seg for oss.

Har alle det sånn?

Da jeg kom ut av stasjonen på East 86th street, kjente jeg meg igjen med det samme. Men da vi kjørte bil til huset vi hadde bodd i på 80-tallet, sist vi var her, kjente jeg verken huset eller omgivelsene. Har det så mye å si å komme fra den "riktige" vinkelen, så og si? Jeg gikk uten å nøle bort til Central Park og fant straks den porten vi pleide å jogge inn av. Alt var kjent, men kom liksom litt lang borte fra. Mens jeg gikk til parken, kunne jeg huske den intense følelsen av å tenke på jentene mine som var hjemme i Norge og hvordan jeg gledet meg til å vise dem "viktige ting" som kattebutikken og butikken med de brukte kjolene. Jeg antar at begge butikkene er borte for lengst og jeg tror dessuten ikke jeg ville være i stand til å finne dem igjen, men følelsen av forventning kom sterkt tilbake. En veldig sterk følelse av at jentene alltid var med meg fikk jeg også, noe som de helt sikkert ikke følte fra en mor som stakk av til New York så ofte hun kunne. Det er ikke noe dårlig samvittighet i følelsen, jeg var så begeistret og gledet meg sånn til alt de skulle få se og oppleve. Det er først i ettertid - og det satt langt inne - at jeg skjønte at de følte seg litt forlatt. Jeg var så forelsket og så begeistret over alle mulighetene som åpnet seg for oss!

Så mye av livet er hverdag. Jeg har aldri følt at hverdagen får det beste ut av meg, eller at jeg får det beste ut av hverdagen. Hva akkurat det har med hukommelse å gjøre, ikke vet jeg.

torsdag 25. november 2010

Logg på blogg

Ikke så mye matnytt denne gangen, bare en god spinatpai den ene dagen og en stekt fisk med grønnsaker i mykt brød på en nabokafe, en veldig spennede og ukjent smak. Jeg lurer på om fisken het Blackfish. I følge Wikipedia var Blackfish også en berømt indianerhøvding, så hvem vet. Kanskje retten var oppkalt etter ham. Nok om det.

Siden sist har jeg vært hos malervenninnen i Brooklyn. Det var overraskende. Å komme ut av undergrunnen gav følelsen av å være "in the middle of nowhere". Det som var av bygninger, var lave og så slett ikke ut som hus det bodde mennessker i, men snarere som et temmelig rølpete lager- og industriområde. Men i et hus like ved undergrunnstasjonen var det flere "leiligheter" eller atelier med bomulighet eller hva en nå skal kalle det. I alle fall var det lyse og vennlige rom å komme inn i. Vi dro derfra til DUMBO, Down Under Manhattan Bridge, et område hvor det skulle være en del gallerier og slikt, det ble i alle fall reklamert med at det var her den kreative klassen nå holdt til. Vi ble enige om at det kanskje hadde vært slik, men at området nå virket på vei ut. Mange av galleriene var tomme, simpelthen, så sannsynligheten er at finanskrisen har slått hardt ut.

Deretter vandret vi over Brooklyn Bridge og så ut mot Ellis Island og Frihetsstatuen den ene veien, og opp East River den andre veien. Veldig fint.

I går skinte solen og jeg tok banen opp til East 86th street (der vi bodde i sin tid) og gikk til Central Park. Der fulgte jeg den gamle joggeløypa vår, altså Sverres og min, rundt Reservoaret. Jeg tittet en sving ned om the Dakota Buildings - eller i alle de som jeg tror er the Dakota Buildings - og sendt en vennlig tanke til John Lennon. Vi så en dokumentar om New York-årene hans forleden kveld og ble enige om at vi liker ham enda bedre etter det. Etterpå vandret jeg rundt i parken og gledet meg over alt jeg kjente igjen. Til og med ekornene som en av døtrene var så begeistret for den gangen for noenogtjue år siden, var der. Dessverre vandret jeg videre ned Fifth Avenue som var et rent helvete av menneskemasser, så jeg ble umiddelbart helt utmattet og gikk på leting etter en stasjon så jeg kunne komme meg hjem. Og hjem kom jeg, heldigvis, selv om jeg roter rundt i gatene her og savner min yngste datters evne til å lede meg i riktig retning når det trengs.

tirsdag 23. november 2010

Mat i New York

I går vandret jeg innom noen fantastiske matbutikker, The Whole Food Market og Dean & Deluca (lurer noen på hvor Deli Deluca i Oslo har hentet navnet fra?) i Soho, og en tyrkisk, som jeg ikke husker navnet på, her nede "hos oss". Det er en nytelse å gå rundt, for maten er så vakkert satt opp, og det er mange matoverraskelser å få øye på. Hos tyrkerne kjøpte jeg mandelbutter, så og si søsteren til peanutbutter, helt uten tilsettingsstoffer etc, og veldig godt! Det spiser jeg nå til frokost, smurt godt ut over min finske surdeigsskive. Den ble nemlig kjøpt inn hos en ung finne som solgte herlig, mørkt, finsk brød på søndagsmarkedet som nå er etablert under broen der fiskemarkedet holdt til tidligere. Det er rett i nabolaget her. Da jeg kom  hit første gangen, bodde venninnen min slik at vi vandret rett ut i fiskemarkedet, så og si. Lukten var herlig - i alle fall i retrospekt - og noen av de som sløyet fisk, ville vite hvem jeg var. Da de fikk vite at jeg var den norske venninnen, ropte de begeistret "Stavanger" etter meg. Det var vel det som stod på de norske fiskekassene.

Apropos matmarked, dette søndagsmarkedet er et nytt tiltak, men likevel hadde de fine skilt med god lay out. Det skulle noen norske nordmenn med ansvar for slikt ha sett, for det var virkelig lekkert gjort. Noe som tilsvarer Nyttevekstforeningen solgte sopp og de mest forunderlige røtter, og en del jeg ikke klarte å dechifrere. Det var lang kø, så andre visste nok hva de fikk. Masse brød, honning, økologisk kjøtt, fruktsafter og dessuten mye godt å spise der og da. Store bord hvor folk kunne stå og spise var satt ut.

Jeg har jo sluttet å spise sukker og melk, og skal spise masse grønnsaker og en del proteiner i form av kjøtt eller fisk, såkalt GI-mat, for det meste. Sukker kan jeg godt droppe, for jeg er ikke noen kakemons,    men her i New York er det så mye god is. Hjelp. Ost var det vanskeligste å slutte å spise, men jeg har klart det og kan nå vandre forbi ostediskene som om jeg er blind. Nesten. Lukten river litt i nesa. Kaffe og alkohol er selvsagt heller ikke tingen. Rødvin er det vanskeligste å kutte ut, synes jeg. Men nå som cellegiften langsomt slipper taket, må jeg være så flink til å passe på kostholdet som jeg bare kan. Og da er det jo fint at det er så mye godt og ennå uspist å finne på, som gårsdagens palmehjerter og mandelbutter. Og dagen i dag har såvidt begynt.

mandag 22. november 2010

Autumn in New York

Her er det bare høst og ikke vinter. Dessverre har noe skjedd som gjør det umulig å laste opp bilder fram kamera til laptop, så jeg får ikke vist trær med høstfarger og bylandskap uten snø. Men tro meg på mitt ord.

Jeg har hatt et sterkt ønske om å komme til New York i år og nå begynner jeg å skjønne hvorfor. Det er ikke for å rømme unna snø og kulde, selvom det er en hyggelig bieffekt. Jeg har drømt om å vandre rundt i byen, å bare være, å se på folk, snuse inn lukter og se på lyset mellom husene, og, selvsagt, å se på selve husene, også. Men jeg har kanskje ikke helt skjønt hvor denne lengselen kom fra eller hva den skyldtes. Når jeg er her, skjønner jeg mer. Da jeg "oppdaget" New York i 1986 og 1987, opplevde jeg byen så intenst. Jeg følte meg veldig heldig som fikk anledning til å være her, i mange år hadde jeg reist veldig lite og var utrolig glad for alt jeg fikk oppleve. Takket være venninnen som jeg også bor hos nå, fikk jeg del i et litt Woody Allensk univers med kunstnere og intellektuelle, - vi var på utstillingsåpninger, på spennende konserter og dansesteder osv. En ny verden åpnet seg på mange måter,  en verden som jeg opplevde at jeg passet inn i og likte meg i. Dessuten er byen rammen om begynnelsen på Sverres og min kjærlighetshistorie, så det er ingen tvil om at jeg levde intenst her.

Jeg tror nå at lengselen etter New York har vært en lengsel etter den livsappetitten som jeg hadde den gangen. Når jeg går rundt her, husker jeg begeistringen. Det kunne være all den spennende maten, det kunne være småsaker jeg så og gjerne ville ha med hjem til ungene mine, det var ikke nødvendigvis "de store spørsmål" jeg var opptatt av, men slikt som fryden over alle de forskjellige menneskene på subwayen. Dette kan virke litt narsisistisk, kanskje, men jeg opplever det selv som en innsikt om at det finnes en grunnleggende livsbegeistring som jeg må ha tak i. Den er litt vanskeligere å få øye på i novemberhverdager hjemme, slik er det bare.

Rent konkret har jeg vandret her nede i området rundt South Street Seaport, hvor jeg bor, og i dag herfra og opp til Chinatown, Soho og Grenwich Village. Jeg kjøpte noen bøker i en herlig bokhandel og satte meg i solen på en benk ved Washington Square og leste en stund. Lunsjen var på den franske kafeen Café Gitane i Soho. Der spiste jeg salat av palmehjerter, det var nytt for meg, men veldig godt sammen med endive, avokado, reddiker og kyllingbiter, lyst og vakker i fargen. Min vertinne har blitt forkjølet, så det ble ikke noe av konserten vi skulle vært på i går, men jeg har vært så kveldstrøtt at det ikke var noe problem å bli hjemme. Nå tror jeg jetlagen er overvunnet. Ellers sover jeg på sofaen og våkner med utsikt til Brooklyn Bridge. Hadde teknikken virket, skulle du fått se et fint soloppgangsbilde.

Det har tatt litt tid å ordne matinnkjp som passer med min diett. Her er fabelaktig mange gode kaker i denne byen, og jeg, som vanligvis ikke har noen problemer med å holde meg unna sukker, får litt vann i munnen nå og da. Men trøsten er at jeg føler meg flink når jeg ikke faller for fristelsene. Det er alltids noe.

tirsdag 16. november 2010

Kvalme og litt mindre kvalme

Denne gangen satte cellegiftbehandlingen meg ganske så ut av funksjon. I tillegg til å gjøre meg kraftløs, satt kvalmen lenge i, faktisk helt til jeg begynte med professor Fändrichs magiske medisin, som han gav meg i går. Det er noen dråper som heter SymbioFlor 1 og som apotekeren forsikret meg kan kjøpes uten resept i Tyskland og, trodde han, i Norge. Siden jeg er mindre kvalm nå, går jeg ut fra at det er disse dråpene som hjelper.

Jeg blir, som flittige lesere av bloggen kanskje har merket seg, ikke særlig meddelsom når jeg ikke synes at livet er noe gøy, dvs. ikke har ork til nesten noen ting. Men jeg klarte da å komme meg hit til Bordesholm og til Kiel i går, så helt ille har det ikke vært. I dag har jeg fått min siste sprøyte før Norge overtar og hyperthermie, dvs. varmebehandling, og nå begynner jeg å blir litt mer proff. Jeg satte ipoden på "mixed flow" (tror jeg det het) og det underholdt meg tilstrekkelig mens svetten rant. Dessuten bød det på utilsiktede morsomme øyeblikk: Det er ubetalelig å få en del av kapittel 9 i en bok du ikke har lest og deretter, etter noen sanger, en bit av kapittel 7 av en annen. Men det absurde høydepunktet kom de sekundene det tok før jeg skjønte at den dype stemmen som messet i vei om greske guder, ikke var enda en av de mange morsomme personlighetene hos Dickens, men faktisk var Ted Hughes som leste egne dikt! Mens han ennå var innlemmet i Dickens´ univers, steg den gamle dikter til nye høyder for meg.


Etter behandlingen spiste jeg deilig tysk husmannskost igjen (!) og gikk deretter en tur rundt den lille innsjøen, som jeg prøver å gjøre når jeg er her. Akkurat der hvor jeg stod og tok dette bildet, var jeg i sommer sammen med en kreftpasient som nå ikke lever lenger og familien hans. Jeg lager en liten minnestund for meg selv noen minutter og tenker på dem når jeg er der.

I dag var det ellers en stor flokk gjess som var på vei et eller annet sted, og noen store, nesten helt sorte ender, som jeg dessverre ikke fant noen opplysninger om på plakatene om fuglelivet som er satt opp langs stien. Det var i alle fall en vakker tur. Her er mye mildere enn hjemme, verken snø eller kuldegrader eller behov for vanter.

I morgen går turen hjem. Det blir bra. 

tirsdag 9. november 2010

Illustrasjoner

Det er ikke lett å finne bilder som passer alltid. I dag skal det i alle fall ikke være et landskapsbilde, for her er det minusgrader kombinert med høy sjø på fjorden. Uforskammet kaldt! Selvom det hadde blitt et vakkert bilde, har jeg bestemt meg for å boykott.

I går var jeg først på gynekologisk poliklinikk på Bærum Sykehus. De hvite blodlegemene er ikke helt hva de kunne være, men det holdt til at jeg skulle få siste cellegiftbehandling i denne runden i dag. Etterpå, altså i går, kjørte jeg til Radiumhospitalet for en kort samtale med planlegging av framdriften hos min nye helt, stipendiaten, og blodprøver. Professor Kvalheim skal se på blodprøvene. Det hadde vært fint med et sterkt immunforsvar, men det kan jo ikke akkurat jeg briefe med. Jeg skal ikke ta leukoferese (undres på om jeg staver dette riktig nå) før rundt 6. desember, da jeg også skal til evaluering. Så mente hun at det ville ta et par uker før vaksinen var klar etter leukoferesen og da har vi nådd jul, såvidt jeg kan se, i alle fall nesten. Derfor reiser jeg til Tyskland for en siste vaksine der, fra mandag til onsdag i neste uke. Det anbefalte den gode professor og det var også det min magefølelse sa. - Og stipendiaten på Radiumhospitalet mente at jeg skulle la magefølelsen bestemme. Så da så.

I dag har jeg fått cellegift hos min gode venn Heidi. I dag var min medpasient en interessant og hyggelig dame, opprinnelige sveitser. Likevel sovnet jeg som et barn, og når jeg nå snart tar brødet ut av ovnen, skal jeg legge meg litt på senga igjen. Litt susete i kroppen og absolutt ikke særlig kvikk. Så har jeg ikke gått tur eller trent siden søndag, heller. Det er sannsynlig at jeg ville bli kvikkere av en tur ut, men jeg prøver med en lur først. Først lur, så tur? Jeg skal snart gi ut diktsamling, som dere skjønner av dette fantastiske rimet.

onsdag 3. november 2010

Fullt lys i tunnelen

I formiddag ringte jomenmeg stipendiaten og fortalte at professorene hadde hatt møte i går og blitt enige om å tilby meg vaksinasjonsbehandling etter "Compassionate Use"-regelen. Jeg hadde ikke drømt om at det skulle gå så fort. Jeg skal komme til Radiumhospitalet mandag allerede, for samtale  og blodprøver. Ny vaksine får jeg om fire uker og derfor mente hun at jeg ikke trengte reise til Tyskland for neste vaksine. Jeg ble bare så glad at jeg nesten ikke kunne snakke, så det ble ikke akkurat en lang samtale.

Jeg har skrevet mail til legene i Tyskland og fortalt om samtalen, men får vel ringe om jeg ikke hører noe. Og så må jeg undersøke om det er mulig å få hyperthermi litt nærmere heimen. Alltids noe å gjøre. Men i dag har vi feiret med champagne.

tirsdag 2. november 2010

Lys i tunnelen?

Nå har jeg ringt stipendiaten på Radiumhospitalet som skal jobber med det immunterapeutiske studiet jeg tidligere har beskrevet. Hun er så imøtekommende og vennlig, og regner med at hun klarer å samle "de som samles skal" i løpet av uka og da vil de ta stilling til om jeg kan få behandling etter "compassionate use"-regelen. Jeg skal få beskjed i neste uke. I tilfelle det går i orden vil det ta noen uker for behandling i Helsetilsynet (?) for godkjenning av bruken av "compassionate use" for meg. Men akkurat det er ikke noe problem.

Jeg har vært så trett de siste dagene, så nå triller tårene.  Kan det virkelig tenkes at det ordner seg med behandling i Norge? Jeg skjønner hvor sliten jeg er av å styre med alt dette og av å reise, nå som jeg merker hvor sterk reaksjonen er på dette - nesten - positive budskapet. Kryss fingre og tær, alle gode venner som leser dette!