Hva sier blodprøvene?

Blodprøvesvarene sa ikke meg noe særlig, men takket være Michelle hos Nutrional Solutions ble jeg litt klokere. Blodsukkeret mitt er nå som det skal være. Det bør være lavt, ingen grunn til å fore kreftcellene med sukker. Fibrinogentallet var også bra, hun kalte fibrinogen "a clotting factor", den bør være lav for hindre metastaser. Dessuten var CRPen, som måler betennelse, fin. Ellers må koppernivået ned og jeg må ta enda flere blodprøver. D-vitaminnivået er for lavt og det er nødvendig å teste calsiumnivået for å se om jeg tåler å øke dosen med D-vitaminer. Kanskje det var en ide med en tur til litt sol?

Ellers er en kjær slektning av meg på operasjonsbordet akkurat nå. Det kjennes ikke bra. En operasjon som skal korrigere resultatene av en operasjon i desember. Det klinger ikke som musikk i mine ører. Men optimisme må til: Kanskje er det akkurat denne operasjonen som skal til. Det er nødvendig å håpe.

Er det lov å kalle dette livet for ferie?

Jeg har faktisk hatt følelsen av å ha ferie i det siste. Det er ikke fordi det ikke er nok å gjøre. Det skyldes nok snarere at det er færre faste avtaler og at familien stort sett passer seg selv. Jeg har langsomt kommet i gang med litt trening. Legemet var tungt å dra i gang, men jeg kjenner forbedring allerede etter to ganger på ashtanga yoga-timene her i den lokale treningshallen. Det har jeg unt meg i tillegg til alle tilbudene som finnes under "Aktiv på dagtid"-paraplyen. Et fantastisk tilbud til uføretrygdede og andre trengende: For 300 kr i året har vi et variert tilbud om trening, fra klatring og padling til svømming og yoga via styrke- og kondisjonstrening. Tilbudene er gode og jeg ser til min glede at de blir flittig brukt.

19. januar var jeg på forskningslaboratoriet på Radiumhospitalet og fikk vurdert om blodårene mine var gode nok for leukaferese. Først hadde jeg tatt masse blodprøver som skal sjekke hiv, hepatitt etc. På labben ble jeg tatt meget vel i mot og vist rundt. Der var det nytt, lyst og lekkert, men tydeligvis ingen skjerm å se film på mens en ligger i stolen og får sendt blod ut og inn av kroppen. Det hadde de i Tyskland, altså en mulighet for å se film. Ikke at det er så farlig for meg. Jeg kan ta med meg ipoden hvor jeg for tiden hører Dickens, riktignok i litt pussige utdrag ettersom jeg åpenbart ikke har klart å ta opp alle cd-ene i rekkefølge. Jeg lærte dessuten at det heter leuk-aferese og ikke leuka-ferese, som jeg hadde trodd. En aferese er den prosessen der bestemte blodceller (i mitt tilfelle leukocytter) blir hentet ut av blodet som tappes ut av kroppen og der resten av blodet sendes tilbake inn i kroppen igjen.

Ellers har jeg sendt nye blodprøver til ernæringsfysiologene i USA. Jeg klarte ikke å tolke resultatene selv, så nå skal jeg snakke med en av ernæringsfysiologene i telefonen snart.

Ellers holder vi på med helsepolitikk for tiden, min kumpan og jeg. Vi har oppdaget at vi, dvs. Norge, har en nasjonal kreftstrategi og at partiet Høyre til og med har laget en egen kreftplan. Ikke verst.  Morgenstemningen ved Oslofjorden er ikke verst, den, heller.

Gode nyheter

Som vanlig rydder den utmerkede stipendiaten opp. Hun ringte i går og hadde nå dato for leukaferese, dessverre først 2. februar, men det var da i alle fall en dato. Siden dette "bloduttaket" har blitt så forsinket, må jeg inn og ta nye blodprøver 19. januar. Men det går jo greit. Etter leukaferesen skal det gå to uker før jeg kommer i gang med vaksinene, som skal gis en gang i uka i fire uker, om jeg har forstått dette riktig.

Det er en lettelse å være i gang, selvom prosessen, jeg hadde nær sagt som vanlig, er forsinket.

I dag skulle vi vært i Stortinget, men stortingsrepresentanten vi skulle treffe, har blitt syk. Dermed er møtet utsatt noen uker. Det er kanskje bra, for vi var slett ikke ferdig med å samle informasjon til å underbygge opplegget vi skal presentere. Jeg tar imidlertid en liten pause fra dette arbeidet i dag. Høyre skulder og arm er ikke særlig glad i lange timer foran pcen eller med strikketøyet, så det virker lurt å ta litt hensyn til det. Det besynderlige er jo at nettet stort sett har fungert siste døgn. Det tyder på at spenningen er høyere. Kanskje det varmere været fører til at forbruket av strøm er lavere? En skulle tro det.

Det er med andre ord en ganske vanlig hverdag her hos meg.

Tiden går og nettet består (ikke)

Det har ikke vært mulig å skrive mer blogg i det siste, for nettet har vært helt ustabilt og ,for det meste, helt borte. Etter mye om og men og nytt modem etc, viser det seg at det er Hafslund som leverer for lav spenning, vi er nede i 200 v og skulle hatt 240 v. Elektrikeren har varslet Hafslund, så nå får vi se om noe skjer. Inntil videre kan vi være på nett om natten, da folk rundt oss åpenbart ikke bruker like mye strøm som om dagen, og det er ikke et godt alternativ for kveldstrøtte mennesker som meg.

Men tilbake til tidspunktet da det forrige blogginnlegget sluttet, moren min fikk ikke omgangssyke og vi kunne kjøre henne til Bråset bo- og omsorgssenter den 27. desember som planlagt. Der ble vi tatt godt i mot, det var navneskilt på døren (med etternavnet riktig stavet, til min mors tilfredsstillelse) og hyggelige ansatte som ønsket velkommen. Mor har fått et stort enerom med bad. Det er litt institusjonspreget, naturlich nok, men har et stort vindu ut, så hun har kunnet glede seg over snøen som har falt og solen som av og til skinner på den. Det er ni personer med hvert sitt enerom på avdelingen. De har et felles oppholdsrom med TV og et felles spiserom/kjøkken. Stedet tilbyr en fin blanding av sosialt liv og mulighet for å trekke seg tilbake. Mor sa senest fredag, da jeg kjørte henne til kontroll på Bærum sykehus, at det hadde jo vært dumt å grue seg til å komme et slikt sted, for det var fint å være der. Hun er der på korttidsopphold, det vil si for to uker om gangen og at oppholdet forlenges etter behov. Foreløpig skal hun være der til 24. januar. Etter erfaringen i julen har jeg sagt til personalet at hun kan klare seg hjemme når hun kan komme opp og ned av sengen og av toalettet, og dessuten kan klare å få beina over terskelen til badet. Ellers går det dessverre ikke.

Og pasienten selv? Pasienten selv venter på Radiumhospitalet igjen. Jeg har ikke fått noen innkalling til leukaferese. Fastlegen har ringt stipendiaten og svaret er det samme som før jul, det er mange som skal delta i studier og de kommer først i køen. Men det må da være mulig å gi en antydning om når det kan bli? På denne måten ser det ut som jeg må vende meg til Tyskland. Kreftcellene tar neppe noen pause.