Følg på epost

fredag 23. mai 2008

Sol

Noe må det være med sola og våren, for jeg kan ikke huske å ha vært så lite berørt av en cellegiftbehandling noen gang. Nå husker jeg riktignok ikke så godt, så det er kanskje ingen god målestokk, men gleden over å ha det fint i kroppen sin er der likevel. Det eneste ubehaget har kommet i dag og består av sårt tannkjøtt, noe som ikke er ualminnelig når immunforsvaret er svekket. Tanntrådbruken er intensivert og da går det vel greit.

Jeg har ikke vært fullt så flink til å trene som jeg hadde tenkt meg, men har da i det minste syklet på treningssykkelen en gang, bare for å oppdage at formen ikke var fullt så god som jeg trodde. Ikke så rart, kanskje. Så langt har jeg gått turer og vært glad for det, og jeg tror det er det jeg skal fortsette med. Det er langt bedre for kropp og sjel enn treningssykkelen (selvom den er fin å ha når været er dårlig). Men kanskje jeg skal bli flinkere til å gå litt mer systematisk. Det er lov å drømme.

søndag 18. mai 2008

Normalitet

Kanskje er det noe jeg innbiller meg, men jeg opplever livet som normalt, kreftene også. Vi har tilbragt 17. mai-helga på hytta. Det var veldig kaldt, så jeg satt mye av tiden inne i en dyne og leste. Ikke så krevende mht til kraftbruk, med andre ord. Ellers fikk jeg lest korrektur på et bokmanus og slett ikke malt vinduer, som var årsaken til at vi dro. Regnet demoraliserte meg helt og da det etterpå bare var kaldt, fant jeg ut at det var greit å la være å tenke på plikter. Sverre og jeg rodde ut og satte garn den første kvelden og fikk med nød og neppe dratt i land garna dagen etterpå, men heldigvis var det to ørreter i garnet, så vi fikk som fortjent, om det går an å si det slik. Det oppleves nemlig som fortjent når en må slåss med elementene, må vite. Vel hjemme i Vollen er det like kaldt, men heldigvis bare ute. Inne er det bra!

onsdag 14. mai 2008

Travle tider

Nå er det allerede en uke siden jeg fikk cellegift sist. Det ble en fin og ettertenksom dag. Jeg møtte en kvinne som har samme sykdom som meg, men som var langt mer deprimert og nedbrutt enn meg. Likevel var det et utrolig hyggelig møte. Felleserfaringene er der selvom en reagerer forskjellig. Dette møtet har igjen fått meg til å tenke over hvor stor rolle rammebetingelsene spiller for oppfattelsen av seg selv som syk. Det er ikke bare individualbiologiske og psykologiske faktorer som spiller inn (dette er nokså selvsagt egentlig, men likevel). Like viktig er det hvordan familien forholder seg til deg, hvor mye ansvar du kan overgi til andre, om du får økonomiske problemer osv. Denne kvinnen hadde åpenbart en langt større behov for avlastning enn jeg har, for hun hadde verken vaskehjelp eller døtre som kommer med mat og god stemning. Jeg kan utmerket godt forestille meg hvor vanskelig det er å takle at en er kvalm og kraftløs når huset hoper seg opp og ingen lager mat...

Bortsett fra at jeg ikke har vært så veldig kvalm og kraftløs denne gangen, i alle fall har jeg ikke hatt anledning til å tenke på det. Pinsen har stått i fødselsdagens tegn, nemlig, så her har vært middag og frokost og sol i hagen og såing og vanning og samtaler, - deilig! Det er ikke riktig å si at jeg ikke er kvalm, men jeg tar medisin som hjelper, og så har jeg ikke tenkt så mye på det. Maten smaker som mat og det er utrolig fint at den ikke smaker metall.

Det har en fin psykologisk virkning å vite at behandlingen hjelper og at det er mulig at det er en symptomfri periode i vente. Om den kommer i sommer eller til høsten er ikke så farlig, bare forventningen om at den kommer er god å ha. 

tirsdag 6. mai 2008

Friuke

I morgen braker det løs med cellegift igjen, men fram til i dag har jeg hatt en friuke, dvs. det har vært en ekstra uke mellom cellegiftbehandlingene denne gangen. Og det har vært så deilig! Jeg har gått gatelangs i København og jobbet i hagen, jeg har hatt energi nok til det meste jeg har hatt lyst til. Dagene har bare vært for korte til å rekke alt, selvom kveldene er lyse og lange og vakre. Men jeg har prøvd å fylle dagene med alt jeg har lyst til og det har vært så godt.