Følg på epost

lørdag 28. juni 2008

Slapp

Og jeg som trodde det skulle bli så greit når jeg bare skulle få én cellegift. Det begynte bra, jeg var i fin form etter en halv dag på sykehuset onsdag, torsdagen gikk greit, men i løpet av gårsdagen økte både kvalme og tretthet, så i går kveld og i dag har jeg ligget i sengen, i solstolen eller på sofaen, lest aviser, sovet og gjort absolutt ikkeno. Energinivået er på null eller kanskje dette er minus?! Jeg bare venter på at denne tilstanden skal gå over. For det gjør den jo, men spørsmålet er bare om den gjør det tidsnok til å gjennomføre noen av planene jeg har lagt, for eksempel for i morgen. Kanskje har jeg vært overmodig og lettsindig som har lagt erfaringene fra tidligere cellegiftbehandlinger så langt vekk at de ikke forstyrrer min optimisme?

På sykehuset fikk jeg bare Karboplatin og det tok bare kort tid. Derfor ble jeg tilbudt å sitte i en stol, men jeg tagg meg tilbake til sengen for å slippe å fryse og å få vondt i ryggen. I sengen lå jeg og tenkte på en tidligere venn som akkurat har lykkes i å ta livet av seg. Det gjør alltid inntrykk at noen ikke vil leve, men kanskje enda mer i denne situasjonen. I alle fall lå jeg og tenkte på liv og død og hadde det egentlig fint med det. Det kan gjøre godt med noen timer "væren". I begravelsen kom jeg meg ikke, for da hadde cellegiften tatt kreftene mine. Sånn er det.

tirsdag 24. juni 2008

Jonsok

I dag er det jonsok, dvs. St. Hans og i går feiret vi St. Hansaften. Det er lenge siden jeg har skrevet, har jeg tenkt. Det er viktig for meg å "glemme" at jeg er syk når jeg ikke merker noe til sykdommen. Jeg skulle hatt cellegift i forrige uke, men det ble utsatt fordi jeg måtte hjerteundersøkes. Nedtur. Hjertemuskelen er svekket. Det er en reaksjon på Taxol, den ene cellegiften jeg får. Nå blir det 6. cellegiftkur i morgen, men bare med Karboplaksin (tror jeg at det heter), uten Taxol. Dette har dr. Valbø bestemt etter samråd med dr. Juul Hansen på Radium. Det kan godt være at hjertemuskelen blir normal igjen. Jeg merker det som "dårlig kondis" når jeg går, altså et press for brystet som oppstår etter mindre anstrengelser enn normalt. Hjerteundersøkelsen viste også at det er lekkasjer i nåkommerjegikkepåhvadeheter mellom hjertekamrene, men det kan hende de alltid har vært der. Det er vanskelig å vite, siden jeg aldri har blitt hjerteundersøkt før.

Jeg innrømmer at jeg mistet humøret ved opplysningene om hjertet. Jeg ble simpelthen sur av å feile noe mer. - Alle avtalene måtte jeg gjøre om på, også! Enten det er fornektelse eller selvoppholdelsesdrift: Jeg har det best når jeg kan "glemme" at jeg er syk, når jeg er opptatt av noe annet og mer oppbyggelig. 

Nå har det vært mange tidlige morgener på Bærum Sykehus. I morgen tar jeg en til, men i overmorgen skal jeg sove til jeg våkner. Det er i alle fall en halvtime senere...

mandag 2. juni 2008

Rapport fra sommerlandet

Jeg fikk cellegift på Bærum Sykehus tirsdag i forrige uke og har nå kommet meg sånn noenlunde. Ikke at det har vært så vanskelig her i solen, men det er nå likevel et faktum at jeg føler meg mer sjøsyk og mindre energisk enn vanlig når cellegiften herjer som verst. Jeg prøver å gi meg selv små oppgaver som jeg kan orke, men det hender jo jeg går på trynet og plutselig ikke har flere krefter mer. De små oppgavene er vært i hagen denne gangen, litt luking her og litt luking der, omgitt av frisk luft, fuglesang (det kan kanskje diskuteres om tjelden synger, men vakkert er det), blomster osv. Det er til å bli lykkelig av, også når kreftene er små.

Det er frustrerende for meg at jeg er så akterutseilt med arbeidet mitt, men jeg prøver å ta en dag om gangen og være fornøyd med det jeg får gjort. Det er ikke alltid så lett. Jeg liker jo ikke å være en som ikke gjør det hun skal... Mentalt prøver jeg jo også å melde meg ut av arbeidslivet, vel vitende om at det kan bli en langsom prosess for en som liker å være med der det skjer. Men en gang må prosessen begynne.