lørdag 28. juni 2008

Slapp

Og jeg som trodde det skulle bli så greit når jeg bare skulle få én cellegift. Det begynte bra, jeg var i fin form etter en halv dag på sykehuset onsdag, torsdagen gikk greit, men i løpet av gårsdagen økte både kvalme og tretthet, så i går kveld og i dag har jeg ligget i sengen, i solstolen eller på sofaen, lest aviser, sovet og gjort absolutt ikkeno. Energinivået er på null eller kanskje dette er minus?! Jeg bare venter på at denne tilstanden skal gå over. For det gjør den jo, men spørsmålet er bare om den gjør det tidsnok til å gjennomføre noen av planene jeg har lagt, for eksempel for i morgen. Kanskje har jeg vært overmodig og lettsindig som har lagt erfaringene fra tidligere cellegiftbehandlinger så langt vekk at de ikke forstyrrer min optimisme?

På sykehuset fikk jeg bare Karboplatin og det tok bare kort tid. Derfor ble jeg tilbudt å sitte i en stol, men jeg tagg meg tilbake til sengen for å slippe å fryse og å få vondt i ryggen. I sengen lå jeg og tenkte på en tidligere venn som akkurat har lykkes i å ta livet av seg. Det gjør alltid inntrykk at noen ikke vil leve, men kanskje enda mer i denne situasjonen. I alle fall lå jeg og tenkte på liv og død og hadde det egentlig fint med det. Det kan gjøre godt med noen timer "væren". I begravelsen kom jeg meg ikke, for da hadde cellegiften tatt kreftene mine. Sånn er det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar