Ute og flyr

Nå er jeg tilbake fra en full arbeidsuke (nesten) og turen til London. Det skal ikke være like tett program i tida framover, men det har gått fint. Det er så utrolig stimulerende å være i dialog med kyndige mennesker og det har jeg vært heldig å oppleve både i Oslo og i London. Her hjemme er det heldigvis landlig og rolig; jeg synes London var veldig hektisk. En søndagstur med Ellen Emmerentze i sol og kald luft gjorde godt. I morgen går jeg inn i en rolig uke der jeg skal skrive referater og følge opp, men der klipp og dyrelegebesøk for cocker spanielen Krølle også er viktige punkter på agendaen. Neste uke er det cellegift igjen, så det gjelder å nyte denne ukas frihet og energi.

Mer en totimersdag

Nå har jeg ledet et møte over en og en halv dag og i dag reiser jeg til London med et annet prosjekt. Ikke noe totimersdag her, nei. Det har gått greit, men det er nok også fordi samarbeidspartnerne mine er vennlige og greie mennesker som finner seg i at vertskapet går tidligst hjem. Det blir spennende å komme til London. Jeg har en legekontakt jeg kan ringe, takket være Siri. Vi er en gruppe fra store deler av Europa som deltar i "Process Work" for å bli bedre til å integrere ulike minoriteter i majoritetsvirksomhet. Gode folk, der også, som det vil bli hyggelig å se igjen.

Siste cellegiftbehandling? Ikke noe å snakke om. Tre dager i sofaen med gynging i kroppen og så er det heldigvis opp og ut på tur igjen.

Normaltid

I går fikk jeg cellegiftbehandlingen på normaltid. Det ser ut til at kroppen har akseptert at den skal ha denne behandlingen. Jeg hadde ekstra høyt magnesium-innhold i blodet og ble derfor fritatt for å få tilført ekstra magnesium. Hva spiser jeg som forårsaker høyt innhold av magnesium? Ingen anelse. Gode venn Eli kom og hentet meg på sykehuset siden husets to sjåfører, Sverre og Siri, begge var på reise hjem til Vollen, men litt for langt unna til å kjøre.

I dag har jeg nok en gang praktisert 2-timersdagen, men skippet den daglige turen. Det er noe litl "gyngende" i kroppen etter en cellekur som ikke gir så stor lyst på bevegelse. Eller det er dovenskap, men den skal også ha sitt. Jeg har ligget på sofaen med min følgesvenn Varg Veum på øret og strikket lue til Ellen Emmerentze noen timer. Nå skal jeg faktisk ut i verden igjen. Det kommer det kanskje mer om i neste blogg.

Ut på tur

Nå har jeg ført dagens skrittmengde inn i skjemaet mitt. Hver tur måles til glede for meg selv. En ting er å kjenne at kroppen faktisk begynner å oppføre seg noe som likner normalt (og det er det beste), en annen ting er å registrere hvor mye og hvor langt jeg faktisk går. Når jeg går to ganger om dagen, som ærlig talt ikke skjer så ofte, blir det et imponerende antall skritt. Den daglige turen prøver jeg ellers å variere og å øke lengden på. Nå er det så ugjenkallelig høst at jeg i dag måtte finne fram både ullbuksene og støvlene. Da skal det mer til enn litt skog og en halv times gange for å komme i humør. Det ble mye skog og sikkert en time ut av den akutte høstdepresjonen.

Sverre er på høstferie i Berlin, så jeg prøver å gjøre hyggelige ting som han ikke hadde blitt med på. To ganger kino på fire dager, for eksempel, og ikke eneste film fra annen verdenskrig eller DDR Bra jobba, Trine: Volver av Almodovar og The Devil Wears Prada, - herlig! Hyggelig selskap hos naboene (som han absolutt hadde blitt med på om han var hjemme, rett skal være rett).

I dag var det veiing på Bærum Sykehus igjen og i morgen er det cellegiftbehandling. Det er kanskje litt mer enn veiing som foregår, men ikke mye. Ettersom jeg holder vekta, er ikke spenningen så stor. Blodprøvesvarene får jeg først i morgen. Dagen skal tilbringes i senga med cellegift og antihistamin og hva-det-nå-er-for-noe-alt-sammen intravenøst. Jeg er utstyrt med Varg Veum på øret. Det er akkurat passelig pasientfôr.

Høst

Å våkne til nyheten om Nord-Koreas prøvesprengning er det nok flere enn meg som har gjort i dag. Ugh, for en verden vi lever i. Anthony Giddens har pekt på at vi i vår tid, det som han kaller seinmoderniteten, eller i alle fall ville gjort om han var norsk, at vi i vår tid må forholde oss til en grunnleggende utrygghet som skyldes faren for en økologisk katastrofe og faren for ødeleggende bruk av atomvåpen. Det er spørsmål som det er vanskelig å forholde seg konstruktivt til, dvs. hva skal vi, hver enkelt av oss, gjøre? Akkurat nå er jeg vel "fritatt", i grunnen, men jeg tenker en del på hvordan jeg kan legge opp livet framover og da hører verdenssituasjonen også med.

Truls, som ble begravet fredag og som døde av kreft, er et eksempel på et menneske som ikke sluttet å bry seg om "verden" da han ble syk. Han la om på livet sitt, men han var like fullt en aktør i den offentlige debatten slik han alltid har vært. på slutten var han talsmann for 2-timersdagen. Han mente at vi, som ikke kan klare mer enn 2 timer likevel kan bidra i arbeidslivet og bør få anlednning til det. Jeg er i gang med å etterleve hans tanker. Takket at jeg er min egen sjef, er det fullt mulig å styre arbeidet slik. Det gjør godt å kjenne at hjulene er i gang selvom farten er langsom og pausene er viktige.

Begravelsen var en fin opplevelse. Det var tydelig at familiens siste tid med Truls hadde "kommet i mål", at de hadde akseptert og forsonet seg med det uunngåelige og at denne forsoningen hadde skjedd i stor kjærlighet. Det var godt å bli invitert inn i det rommet de hadde skapt sammen. Forøvrig ble det første gang at jeg viste mitt bare hode offentlig. Det kjentes riktig ut at det skulle være noen synlige kreftpasienter i akkurat Truls sin begravelse.

Det er klart at begravelsen river i meg på et eksistensielt nivå. Truls var et år eldre enn meg. Astrid har blitt alene. Barna skal leve voksenlivet sitt uten faren sin å støtte seg til. Det er klart det er paralleller til en framtid jeg ikke vet hva bringer. Samtidig er det faktisk slik at jeg for et meste forholder meg til dagen her og nå, og til den umiddelbare og nærmeste framtid. Det er i grunnen ikke så ulikt et "vanlig" liv rent mentalt, - vi plotter jo vanligvis inn møter og kveldsarrangementer og middager noen måneder fram i tiden og tenker ikke så ye på tiden som kommer etter det. I alle fall har ikke jeg gjort det.

Jeg tenker altså både på hvordan jeg skal legge opp livet framover og på å leve her og nå. Det an virke som en motsetning, men er det ikke. Jeg skal prøve å skape rammer rundt livet mitt som gjør det gledesfylt å være til stede i øyeblikkene. Intet mindre.

Langsom frammarsj

Alle vil gjerne høre at det går framover. Jeg kan forsikre at det går framover, men farten er langsom. Det er som det skal være. Det tar seks til åtte uker å komme seg etter en operasjon som den jeg har gått gjennom. Noen påstår at det tar et år(!) å komme seg ordentlig, men så langt er ikke mitt tidsperspektiv. Jeg nyter at jeg kan komme meg ut og gå, jeg nyter å rydde i skapene og jeg har til og med pusset sølv! Aktivitetsnivået er ikke høyt og slett ikke fort, men jeg synes at livskvaliteten er høy. Gleden over å kunne noe er langt viktigere enn mismot over det jeg ikke makter. Kanskje jeg til og med gradvis kommer meg gjennom kjøkkenskapene og avanserer inn i kjelleren med mine oppryddingsprosjekter!

Bittelite grann jobb har det også blitt til. Det er små munnfuller av gangen, men utrolig hyggelig.

I dag skal jeg i Truls sin begravelse. Astrid var her en tur i går. Jeg har ikke lyst til å si mer enn det. Det hadde vært feil å ikke nevne det, men kanskje er det også feil å ikke si noe mer enn disse rene fakta. Gi meg tid.

Status

I går morges døde Truls Frogner som er gift med med skolevenninne Astrid. For kort tid siden døde Maria Thommessen, en slektning jeg aldri har kjent. Begge døde altfor unge og av kreft. Det berører meg sterkt, men på en mindre fryktsom måte enn før. Jeg tror ikke jeg vil skrive mer om dette nå, men det ville glede meg om du som leser dette også kan sende en tanke til Truls og Maria.

Min dag har vært fyllt av venting og samtaler på Radiumhospitalet. Ingen konklusjoner er nye: Jeg har respondert godt på cellegiftbehandlingen før operasjonen, operasjonen er vellykket og jeg har hatt det greit postoperativt (sier de!). Neste evaluering blir etter avslutningen av de planlagte tre cellegiftkurene, rettere sagt 27. november. Fram til da er det min oppgave å bli bedre. I dag har jeg gått en tur i skogen og på småveier her i Vollen. Så jeg er i gang. Et kjøkkenskap til har blitt ryddet. Bittelitegranne jobb er gjort. Jeg er sykemeldt 75% i oktober i håp om at jeg kan vende tilbake til noen av prosjektene mine etterhvert som kreftene kommer tilbake. Foreløpig er farten meget lav, men jeg tror på bedre dager.