Følg på epost

torsdag 18. oktober 2007

Glemsomt frisk

Jeg er sein til å fortelle at jeg fortsatt var frisk ved siste kontroll, for kontrollen var i september. Det har blitt en vane å være frisk, jeg hadde nær sagt at det er blitt en selvfølge. Utmerket, i grunnen, at det er mulig å vende tilbake til livet sitt og leve uten engstelse for framtida. Jeg er så utrolig glad for at jeg er her!

søndag 17. juni 2007

Frisk

Smak på det ordet. Frisk. Enda en gang har jeg vært på kontroll og fått vite at jeg er frisk.

Det er nok derfor jeg har vært så utrolig dårlig til å skrive blogg. Den handler jo om å være syk eller i alle fall nesten syk. En annen grunn er at jeg har mer enn nok å gjøre. En tredje er at jeg har oppmerksomheten på alt jeg gjør og ikke så mye på meg selv.

Likevel er det klart at jeg har sittet i solstolen og sett på blomstene og fjorden, hørt tjelden og svarttrosten og tenkt på fjoråret. Nå har jeg en større indre uro i meg, - "det jeg bør gjøre" drar i meg. I fjor satt jeg og tok alt inn. Det er en vanskelig kvalitet å gjenskape.

Jeg nyter de dagene da kroppen er fylt av energi. Det er ikke alle dager, men innimellom er det noen dager og flere ønsker jeg meg.

onsdag 14. mars 2007

Kontroll

Kontrollen ble gjennomført av legen som i høst sa til meg at jeg kunne være optimist. Da hun nå hadde lest Radiumhospitalets beskrivelse av behandlingen, var hun enda mer sikker på at det var riktig. Behandlingen har vært en suksess. Cellegiftkurene før operasjonen har ført til at kreftcellene skrumpet og lot seg fjerne under operasjonen. Det var ikke kreftceller i noen av de åtte lymfekjertlene som ble fjernet. Cellegiftkurene etter operasjonen skulle sørge for at evt kreft i lymfesystemet ble fjernet om jeg forstod henne rett. I alle fall er konklusjonen at både blodprøveresultatet og ultralydundersøkelen viste at alt er normalt. Herlig.

Jeg hadde på forhånd "oppdaget" at jeg ikke hadde ordnet med legetime for fortsatt 50 % sykemelding. Da skjønte jeg at det simpelthen er fordi jeg føler meg frisk. Jeg gjør det. Jeg tør til og med å bruke ordet. Selvsagt skjønner jeg at det ikke nødvendigvis er en permanent tilstand. Tilbakefallsjansene er statistisk størst mellom 6 og 18 måneder etter behandling, så jeg har fortsatt spennende tider foran meg. Men akkurat nå føler jeg meg altså frisk og det har jeg tenkt å nyte for alt det er verdt. Legen sa for øvrig også at sjansene for tilbakefall blir mindre jo lengre tid det går etter behandlingen.

Ute smelter snøen, tjelden har kommet og Sverre har funnet den første blåveisen i skogen. Mye å glede seg over. Vårluften er til å spise. Armen som er uten gips, er på lag med meg. Jeg falt ned fra en stige da jeg klippet pæretreet sist søndag, så litt action er det fortsatt her, men den er i det minste selvlaget.

torsdag 8. mars 2007

Utsettelse

Det ble ikke kontroll på Bærum Sykehus i dag. De hadde ikke leger (!), så jeg må vente til mandag. Heldigvis har jeg for lengst ringt og fått vite ca 125-tallet mitt. Det skal være under 35 og er 10. Dermed er jeg ikke det minste redd for hva de skal fortelle meg på Bærum og kan utmerket godt vente noen dager på å få vite det.

Ellers har hele uka gått med til legebesøk, men ikke for meg selv. Ellen Emmerentze skulle opereres i foten mandag morgen på Martina Hansen, men ble sendt hjem av opererende lege som mente at hun var for ung. Etter først å bli henvist til operasjon og deretter få operasjon avslått, hadde vi behov for å skaffe oss oversikt. Heldigvis fikk vi time hos en av fastlegens kolleger samme dag. Han sendte oss videre til ny røntgen og uttalelse på NIMI (Norsk Idrettsmedisinsk Institutt). Vi klarte mirakuløst nok å få time begge steder dagen etter. To dager har vi vært hos NIMI som nå søker om operasjon på Lovisenberg. Jeg går ikke nærmere inn på saken her, men det er en uenighet blant legene om hva som er klokt å gjøre. Henrik Hofgård på NIMI forklarte situasjonen på en svært forståelig måte, så nå føler vi at vi vet hva som er valgene. Og vi har altså falt ned på operasjon. Så får vi se hva de sier på Lovisenberg.

mandag 26. februar 2007

Nedtelling

I dag har jeg tatt blodprøvene som skal fortelle om det er utvikling av kreften eller ikke. Jeg var på Bærum sykehus for å ta gipsen, likevel. Selve legebesøket er på den fine datoen 8. mars. Altså kreft-møtet, for i dag var det også legemøte, men det handlet bare om håndleddet. Det er forbløffende ubehagelig å være uten gips. Bevegeligheten i håndleddet er veldig redusert og må trenes opp, så jeg har fått noen øvelser jeg må gjøre. Ellers må jeg regne med at bruddet vil være merkbart i et års tid. Oj.

Jeg feiret ved å kjøre bil og handle mat, men begge deler var litt mer ubehagelig enn forutsett. Likevel var det fint å gjøre noe så alminnelig igjen.

I går ble jeg spurt om jeg fortsatt var gift med Sverre, siden han ikke har vært nevnt i bloggen. Det er jeg. Ingen grunn til engstelse for forandring på den fronten. Sannsynligvis har Sverre vært lite nevnt i bloggen fordi det først og fremst har vært døtrene som har vært med på lege- og sykehusmøtene. Sverre har nok vært glad for å slippe å gå altfor tett inn i sykdomsforløpet. Det har vært nok å vite at jeg var alvorlig syk.

fredag 16. februar 2007

Kropp

Det er så vanskelig å beskrive ubehaget når kroppen ikke er som den pleier. Like vanskelig er det å forklare hvor godt det er at kroppen har blitt gjenkjennelig igjen. Den har sine små vondter og verk, men det er velkjente følelser som nå hilses med en viss lettelse. Hovedfølelsen er at kroppen er "min" mens kroppen som ble behandlet med cellegift, ikke var det. Den føltes ikke riktig.

Min gode venn Astrid sier at det er for mye fokus på smerte og for lite på ubehag i kreftbehandlingen. Det gjelder kanskje annen sykdomsbehandling, også. Som nyoperert synes jeg det var fint at helsepersonalet var opptatt av å dempe smertene, så bildet er selvsagt ikke entydig. Likevel er det et faktum at mange sykdommer, også kroniske, medfører mer ubehag enn regelrett smerte og at dette ubehaget kan være veldig plagsomt. For meg er fravær av ubehag en viktig del av min opplevelse av å være frisk. Jeg føler meg nemlig frisk. I alle fall til det motsatte er bevist.

mandag 12. februar 2007

Vinter

Røyken kirke er en liten kirke som ligger med utsikt ut i vinterlandet. Det var kaldt den dagen Ole-Petter ble begravet. Inne i kirken var det stappfullt. Kirken var av malt mur og må ha vært bygget under Christian V, om jeg tolket veggmaleriene riktig. Vakre detaljer å hvile blikket i.

Det var mange mennesker på samlingen etterpå, også. Ole-Petter var et godt menneske og det var det mange som hadde sett. Det var en dag der det var åpent og kaldt ute, men tett og varmt inne.

Om kvelden var jeg sammen med gode venner og trengte det.

tirsdag 6. februar 2007

Forvirring

De siste bloggene overlapper hverandre i innhold. Det er fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal slette innlegg. Hvis noen kan fortelle meg det, vil jeg være takknemlig. Enn så lenge får du som leser bære over med dette.

Har du lagt merke til at det er lysere både morgen og kveld nå? Det er så mange vakre blå timer her ute ved fjorden.

mandag 5. februar 2007

I farta

Nå feiler jeg snart ingenting. Thyroxinnivået er normalt, så jeg er medisinfri. Øynene har det bra og jeg gleder meg til jeg skal få tilpasset nye briler og linser. Jeg ser utmerket på nært hold, men ikke på fjernt.

Armen er ganske grei å ha med å gjøre. De siste dagene har den vært med til Estland. Den syntes det var litt vanskelig å finne en god hvilestilling i hotellsengen, så det var godt å få en natt i egen seng. Den kunne brukes til å skrive på tavla på møterommet. Visse gamle lærervaner er det vanskelig å legge av seg.

Vel hjemme får jeg vite at Ole Petter er død. Han gikk i en parallellklasse på Asker Gymnas og var nær venn av Astrid. Det er ikke lenge siden vi var et lite "kreftfellesskap" på tur langs strendene i Vollen, men nå gikk det ikke lenger. Astrid har mistet både mann og god venn i løpet av noen måneder. I morgen skal vi ut i den friske luften og puste litt, på nok en tur langs strendene. Da tar vi ham med i tankene.

Venstrehåndsblogg

Dagen etter at det andre øyet var operert, falt jeg på snødekket is og brakk håndleddet. Høyre hånd, selvsagt. Så nå er tempoet saknet enda litt. Ikke at en brukket arm er så mye å bry seg om, men det er jo enkelte ting som blir litt mer kompliserte. Garderoben må hjemsøkes på jakt etter klær med vide ermer, for eksempel. Matlaging krever litt ekstra fantasi når en verken kan åpne bokser eller hakke, skjære eller klippe. Venstre hånd er langt bedre enn sitt rykte, viste det seg heldigvis, men ikke så sterk som høyre. Jeg har til og med en slags venstrehåndshåndskrift.

Heldigvis har jeg arbeidsoppgaver som lar seg løse hjemmefra, kombinert med møter (der andre skriver referat!) og enkelte reiser. Akkurat nå er jeg kommet hjem fra fire dager i Estland etter et tankevekkende møte med en sliten, liten by midt i landet. Der var det langt fra høy boligstandard selvom hotel og høyskole, der vi hadde prosjektmøte, var nydelig istandsatt. Et besøk i tekstilsamlingen til en estisk tekstilkunster var som å være i en tekstilens himmerik!

Vel hjemkommet får jeg vite at nok en venn har gått bort, også han i kreft. Det er ikke lenge siden han kom hit til Vollen og gikk tur med Astrid og meg. Da gledet jeg meg over at jeg skulle bli ordentlig kjent med ham, for det hadde jeg egentlig ikke vært da vi var unge. Men slik ble det ikke. Det er bare å innse at vi nå tilhører dødsannonsenes generasjon. Hører dere meg?

søndag 21. januar 2007

Rolige dager

Nå er det lenge siden jeg har skrevet, merker jeg. Året begynte med grå stær operasjon i høyre øye og beskjed om å unngå fysisk anstrengelse. Svømming er helt utelukket i januar måned. Begge øynene tas med fjorten dagers mellomrom, dvs begge er nå operert. Kort operasjon, lite besvær og forbedret syn, særlig etter at Sverre kjøpt en billigbrille til meg så jeg kan se på avstand. Litt nærsynthet er nemlig beholdt slik at jeg kan se godt på nært hold, både for å kunne lese og se strikketøy, broderi osv.

Så langt alt vel. Litt roligere dager i januar, altså, med mindre vekt på fysisk trening. Tur (nesten) hver dag, noen timers jobb og ellers et godt liv med venner, film og bøker. Helt til onsdag da jeg gikk tur med hunden og Astrid og brakk høyre håndledd på isen. Løs snø på is er en klassiker. Så nå har jeg innstilt meg på rolige dager - uten svømming! - ut februar. Det har jeg nok ikke vondt av. Det blir unektelig litt komisk med så mange helseproblemer på en gang, men både øyne og arm er lette å leve med. Kanskje jeg har godt av litt hjelp til å ta det roligere. Jeg ser ikke bort fra at dette i det lange løp kan gjøre godt.

I neste uke skal jeg til endokrinolog og få orden på thyroxinproduksjonen min. Ellers vet jeg ikke om annet enn kreftkontrollen i slutten av februar...

Med venstrehåndshilsen!