Ja ja

Ja, ja, eller kanskje heller nei, nei. CT viser at tumorene har vokst siden forrige gang. Det var liksom ikke meningen. Men jeg får vente til 12. november og ny time med professor Fändrich før jeg går helt i svart. Men det kjennes litt grått i dag.

Passe nytt

Jeg har akkurat fått vite CA 125-tallet mitt. Det er 17. Forrige gang var det 14. Det kan bety at kreften vokser, men en trenger vel CT-svarene for å være sikker. Jeg får ringe i morgen. Jeg har sendt melding om tallet til professoren i Kiel, så får vi se hva han sier. Jeg synes tallet burde holdt seg på 14. Dumt med alt jeg ikke kan bestemme, får en vel si her.

Som det måtte gå

I dag kom avslaget på søknad om økonomisk støtte til behandlingen i Kiel. Jeg tror kanskje ikke jeg skal lese hele, for det er vanskelig å ikke bli provosert av utsagn som at "det finnes adekvat behandling for eggstokkreft i Norge". Ja, den behandlingen som jeg har døpt til "styrt avvikling" finnes selvsagt. Jeg sier ikke mer.

Ellers begynner jeg å føle meg litt gammel i kroppen. Jeg har begynt å svømme igjen, men det er en stund til kondisen og muskulaturen oppfører seg slik de bør. Om de noen gang kommer til det. Sannsynligvis burde jeg trene mer (er det flere av dere der ute?), men jeg har travelt med toving og maskinstrikking og slike viktige saker for tiden, så da blir det bare tur med hunden og litt svømming.

Kiel igjen

Denne gangen hadde jeg godt selskap i min yngste datter på Kielfergen. Hun handlet mens jeg løp fra lege til lege i Kiel. Hypertermi-damen fortale meg gledestrålende at buken var blitt 44 grader varm mens jeg lå i vannsengen og fikk elekstromagnetiske stråler inn i buken. Greit for meg, selv om jeg ikke skjønner hvorfor det er fint.

Selv et av apotekene i Kiel kunne ikke levere preparatene som professor Fändrich hadde foreskrevet. Her i Norge så de bare fortvilet på meg da jeg leverte resepten. Tyske apoteker har et bredere sortiment enn norske, med flere av de varene som vi ville kalle helsekost. Men altså likevel ikke. Dette fortalte jeg da jeg kom til professor Fändrich som satte sekretæren sin i gang med å undersøke slik at jeg fikk vite hvor jeg kunne få tak i medikamentene før jeg dro. Ellers fikk jeg se den grafiske framstillingen av blodprøveresultatet fra Brüssel. Der framgår det at cellegiften har ført til redusert aktivitet i lever, buksputtkjertel mv, men det hadde Fändrich håp om å avhjelpe. Ellers tydet dette blodspeilet ikke på tumoraktivitet. Jeg spurte om det var mulig å få sprøytene i Norge. Det er teknisk mulig, men kan by på legale problemer ettersom behandlingen ikke er tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert. Dette får jeg undersøke. På mitt spørsmål om framdriften av samarbeidet mellom sykehusene i Schleswig-Holstein og Norge, fikk jeg vite at det vil ta minst ett år før et forskningssamarbeid som jeg vil kunne ha nytte av, blir etablert.

På apoteket hadde jeg ikke nok kontanter. Ettersom Ellen Emmerentze hadde fått EC-kortet mitt, hadde jeg bare kredittkort som apoteket ikke godkjente. Da opplevde jeg det usedvanlige i at jeg fikk medisiner for 172 Eur mot et løfte om å betale neste gang jeg kommer til Kiel. Fabelaktig!

Helse i hver solstråle

Nå har jeg kommet hjem etter en uke med sol, strand og hav på Kos sammen med Ane og Ellen Emmerentze. Vi hadde utrolig flaks med valg av sted; to rom i et hus på stranden i utkanten av en liten landsby på nordsiden av øya. Vi hadde utsikt over Egeerhavet og hørte bølgene fra sengen. Været var varmt og fint, havet var salt og friskt selvom temperaturen var behagelig og vi har lepjet i oss sol og varme som var vi noen av de mange kattene som bodde i landsbyen. Sjelden har jeg gjort mindre og følt meg bedre! Jeg har alltid undret meg over mennesker som bare ligger i sola dag etter dag, men nå er jeg en av dere! Følelsen av sola på huden, de lette kjærtegnene fra vinden, vissheten om at det bare er å leske seg i havet dersom det skulle bli for varmt....uhm...Så da er det greit at det regner og er kaldt i Vollen. Vi har tanket opp.