Kiel igjen

Denne gangen hadde jeg godt selskap i min yngste datter på Kielfergen. Hun handlet mens jeg løp fra lege til lege i Kiel. Hypertermi-damen fortale meg gledestrålende at buken var blitt 44 grader varm mens jeg lå i vannsengen og fikk elekstromagnetiske stråler inn i buken. Greit for meg, selv om jeg ikke skjønner hvorfor det er fint.

Selv et av apotekene i Kiel kunne ikke levere preparatene som professor Fändrich hadde foreskrevet. Her i Norge så de bare fortvilet på meg da jeg leverte resepten. Tyske apoteker har et bredere sortiment enn norske, med flere av de varene som vi ville kalle helsekost. Men altså likevel ikke. Dette fortalte jeg da jeg kom til professor Fändrich som satte sekretæren sin i gang med å undersøke slik at jeg fikk vite hvor jeg kunne få tak i medikamentene før jeg dro. Ellers fikk jeg se den grafiske framstillingen av blodprøveresultatet fra Brüssel. Der framgår det at cellegiften har ført til redusert aktivitet i lever, buksputtkjertel mv, men det hadde Fändrich håp om å avhjelpe. Ellers tydet dette blodspeilet ikke på tumoraktivitet. Jeg spurte om det var mulig å få sprøytene i Norge. Det er teknisk mulig, men kan by på legale problemer ettersom behandlingen ikke er tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert. Dette får jeg undersøke. På mitt spørsmål om framdriften av samarbeidet mellom sykehusene i Schleswig-Holstein og Norge, fikk jeg vite at det vil ta minst ett år før et forskningssamarbeid som jeg vil kunne ha nytte av, blir etablert.

På apoteket hadde jeg ikke nok kontanter. Ettersom Ellen Emmerentze hadde fått EC-kortet mitt, hadde jeg bare kredittkort som apoteket ikke godkjente. Da opplevde jeg det usedvanlige i at jeg fikk medisiner for 172 Eur mot et løfte om å betale neste gang jeg kommer til Kiel. Fabelaktig!