Følg på epost

onsdag 29. september 2010

Frossen i Hamburg

Jeg tror ikke det er kaldt her i huset hvor jeg er gjest. Det er nok snarere en reaksjon på vaksinen jeg har fått i dag. Jeg sitter i alle fall her med ulljakke og tykt pledd og skjelver litt. Det blir nok ikke lenge til jeg legger meg under dyna. Fantastisk å være gjest i et hus hvor mat står og venter, og hvor alt er lagt til rette, men forutsetter at jeg later som jeg bor her.

I går reiste jeg med toget fra Berlin til Bordesholm. Mye opp og ned trapper og bort veier og perronger med stor og tung veske før jeg kom fram. Jada, jeg vet at jeg selv styrer tyngden på vesken, så jeg sier ikke mer om det. Det ble inntil flere dårlige tyske serier før øynene falt igjen. I morges gikk jeg en deilig morgentur rundt vannet i Bordesholm. Det var lav høstsol med lysstriper inne blant trærne. Det gjorde veldig godt etter flere dager uten noen særlig mosjon i Berlin. Etter frokost fikk jeg sprøytene mine og vandret igjen av sted med den store, røde vesken til stasjonen. Da jeg kom fram til Kiel, kunne jeg heldigvis sette den i en oppbevaringsboks. Jeg vandret gjennom byen opp til avtalen med professor Fändrich på sykehuset. Han skal snart til Kina, så jeg treffer ham neppe noe mer i høst. Det er som alltid hyggelig. Han fortalte at det ser ut som om et samarbeidsprosjekt mellom bl.a. Radiumhospitalet og ham selv, er på trappene. Det håper jeg kan bli noe av. Det vil nok være en fordel for alle som kan lære av hverandre. Vi snakket litt om hva som kan skje med meg etter november, viktig å fortsette med vaksine og da helst de norske, sier han. Ellers gav han meg en resept på noe som skal styrke immunforsvaret. Blodprøvene som ble tatt forrige gang, viser både at det ikke er tumorvekst og at kroppen (immunforsvaret) er svekket. Så selv om jeg føler meg bra, er det et faktum at cellegiften også svekker viktige funksjoner.

Etterpå tok jeg toget tl Hamburg hvor jeg altså sitter og skjelver litt. Nå gleder jeg meg til en hyggelig formiddag med vertskapet i morgen og til å komme hjem til slutt.

lørdag 25. september 2010

En uvanlig lørdag

Heldigvis kommer en noen ganger i kontakt med noe som er større enn ens egen navle. Det har skjedd i dag i form av en 86 år gammel jødisk kvinne, Hanni Levy. Energisk har hun fortalt om de årene under annen verdenskrig da hun fikk skjule seg hos en familie her i gården i Berlin, nærmere bestemt i vår lille leilighet. Der sov hun på sofaen i stuen. Denne familien reddet simpelthen livet hennes. I morgen skal vi henge opp et fint messingskilt til minne om de gode hjelperne og Hanni selv. I følge Hanni var det ca 1 000 jøder som ble holdt i skjul i Berlin under krigen og som overlevde. Hun sier at Berlin aldri var så nazifisert som resten av Tyskland. Det er i alle fall håpefullt å tenke på at mennesker har evnet å ta seg av andre under stor fare for egen sikkerhet.

Jeg har glemt kameraet denne gangen, så det mangler bilder av den lille damen med de røde brillene. Hun bor i Paris, men sier at hun er berlinerinne og at hun har fått mye pepper i Paris på å insistere på dette. Men en kan ikke skylde på en by for at menneskene begår dårlige handlinger der, sier hun. Apropos har være gjestende venner lagt ettermiddagen til det nye museet Toppgraphie des Terrors, som nettopp beskriver framveksten av SA og SS og andre eksempler fra nazitiden. Vi, derimot, holder oss hjemme og leser lørdagsaviser i fred og ro.

tirsdag 21. september 2010

På´n igjen

Det blir jo repetisjonsøvelser: Mandag med blodprøve og legetime, tirsdag med cellegift og hyggelig prat med kreftsykepleierne, onsdag og noen dager framover medisinering, fredag besøk hos akupunktøren. Hun sa at jeg ville miste energi, men få den igjen. Fra og med i dag tror jeg den er kommet, men helgen var litt slapp. Mitt eneste bidrag til fellesskapet bestod i å legge 10 cm kompost i et kompostspann. Enda godt at sola skinte, så det gikk an å late seg med anstand. Noen turer på beina, men jeg er kortpustet og tørr i munnen. Nå lurer jeg på om jeg skal øke dosen av det mystiske pulveret Montilo som sørger for at jeg ikke tørrhoster absolutt hele tiden. Mens jeg er "i cellegift" blir munnhulen veldig tørr og jeg kunne drikke uendelige mengder fruktjuice, jeg som ellers klarer meg med grønn te og vann.

Ellers har jeg vært hos fastlegen og tatt nye blodprøver til den amerikanske ernæringseksperten og jeg har kommet et skritt lenger med å kartlegge hva jeg skal spise av mat og kosttilskudd. Derfra fikk jeg en god oppskrift på chai, som inneholder mengder av alle disse krydderne som skal gjøre godt, slike som kardemomme, nellik og ingefær.

Ute har veien og hagen vært gravd opp, fordi vi skal kobles til offentlig kloakk. Det innebærer en egen pumpestasjon. Det har vært om å gjøre å unngå å falle i grøfta i mørket, ikke minst har den farbare stien vært en utfordring for min mor på 91 med stokk. Snille naboer har latt oss parkere hos seg, så alt ordner seg. Det har bare vært litt mer tungvint.

lørdag 11. september 2010

Langsomme dager går også fort

Nå er jeg hjemme igjen og på mandag begynner leger og cellegift og hele sullamitten igjen. Men langsomme dager i Berlin med helt begrensede oppgaver har gjort godt. Det er fint å slippe unna hverdagen en stund. Deilig å vandre rundt i  byen og glede seg over gjensynet med bygninger, stemninger, mennesker, men også å putte inn noen nye opplevelser. Som "turleder" er det jo mitt privilegium å legge programmet og finne på ting å gjøre som også gleder meg selv og ikke bare gjestene. Dette bildet ble tatt på Gendarmenmarkt i går.

Oppholdet i Berlin ble kanskje ikke så sunt som livet her hjemme. Desidert litt mere rødvin (men her må den oppmerksomme leser huske at vi snakker om null rødvin som normaltilstand!) og litt færre grønnsaker enn hjemme. Men det gjorde godt. Dessverre klarte jeg ikke å disiplinere meg til å oppdatere meg på sykdommen mht kosttilskudd etc, som egentlig var en målsetting for oppholdet. Jeg har unektelig en viss motstand mot å bli "kreftspesialist". Det er godt at jeg fortsatt har en framtid med forbedringsmuligheter. Hehe.

lørdag 4. september 2010

Tiden går og forkjølelsen består

Allerede har jeg vært mer enn en uke i Berlin. Her er jeg på vei ut i gaten. Bildet er tatt av min yngste datter som fikk kamera i fødselsdagsgave i tillegg til Berlin-helg. Hun ble glad og fornøyd og tok kameraet i bruk med det samme. Det er mulig at hun også sørget for forkjølelsen som jeg har kunnet kose meg med de siste dagene, men det er slett ikke sikkert. Ventilasjonsanlegg på fly er sikre måter å fordele bakterier på, så det kan like gjerne være et redusert immunforsvar som har fått overdose. Det kan være det samme, jeg har i alle fall vært litt forkjølet og dermed følt meg ekstra flink når jeg har gjennomført mine vaktmesterforpliktelser her i leiligheten. Hver gang vi kommer, går vi gjennom skap og skuffer, sykler og hva det nå måtte være, hiver og reparerer, kjøper nytt og kaster gamle brosjyrer osv. Det er på mange måter en hyggelig måte å ta leiligheten i besittelse på, men det krever turer til IKEA, Bauhaus, Domäne og lokale butikker med lim og sykkelslanger. Slik går nu dagan, som nordlendingen ville sagt.

Men i går kom det mer besøk, denne gangen av en god, gammel venninne og i dag kom Siri, datter nr 2, fra konferanse i Montreal sammen med sin mann Haakon. Nå ligger damene som slakt og "leser" (det kan jo hende at de leser, men jeg tror kanskje de sover) mens Haakon er ute og beser nabolaget. Tidligere i dag har venninnen og jeg vært på Folsom Street Festival, i alle fall såvidt, etter at vi oppdaget at den overveldende tettheten av lærkledde menn med eller uten naken rumpe i buksene skyldtes at de skulle på festivalen. Etterpå har vi brukt Wikipedia som kilde til å skjønne mer av fenomenet, som ærlig talt virker temmelig brutalt og ikke så lite fryktinngydende på nært hold: Hundrevis av lærkledde menn i alle aldre, noen i uniformer, noen med kjettinger og håndjern, noen med naglekledde masker og noen i mer eller mindre normal bikerklær, er faktisk ganske voldsomt å se på. Men dermed har vi sett en homoseksuell subkultur på nært hold, en subkultur som visstnok skal ha sitt utspring i bikerkulturen og mange homsers ønske om å slippe å bli feminiserte, men som også er en kultur som henger tett sammen med lærfetisjisme og BDSM (Bondage, Dominance, Sadisme ig Masochisme), i følge Wikipedia.

Er det rart at Berlin virker oppkvikkende? Jeg tenker i alle fall ikke mye på at jeg er syk for tiden (forkjølelsen unntatt). Det har alt å si at en får noe annet enn seg selv å tenke på og det fikk jeg virkelig i dag. Så mangfoldig mennesket er.