Sommer

Når jeg tenker tilbake, er det mest fine sommerbilder jeg ser inne i hodet, så jeg må tenke meg godt om før jeg kan fokusere på den elendige helsa: Ca en uke etter at jeg fikk cellegift, fløy jeg til Hamburg og tok bussen videre til Kiel for vaksine og hyperthermi. Det var så utrolig varmt i Kiel og jeg følte meg ikke sterk, så jeg avlyste hyperthermien og tilbrakte ettermiddagen på hotellrommet. Da det nærmet seg kvelden gikk jeg en liten tur langs bryggene og satte meg til slutt ned for å spise. En deilig, varm sommerkveld i en by ved vannet, etterhvert med godt selskap av en venn, - det ble noe fint å ta med seg. Dagen etterpå tok jeg toget til Bordesholm og vandret gjennom den lille byen til legekontoret som ligger rett ved den lille innsjøen. Der fikk jeg vaksine og god omsorg, denne gangen er jeg utstyrt med antroposofisk kvalmemedisin og noe annet jeg skal sprøyte inn for å styrke de hvite blodlegemene. Jeg er ikke så glad i å gi meg selv sprøyter, men det går nok.

Etter besøket på legekontoret var vi en liten norsk gruppe som dro ned til vannet og spiste matpakkene våre. Sivhønene på bildet hadde unger og underholdt oss med gymnastiske dykkeøvelser og svømming.

Senere på dagen ble jeg hentet på jernbanestasjonen i Kiel av gode tyske venner og kjørt til min familie som bor i et idyllisk steinhus ved vannet nord for Århus. Hagen så strålende ut, men var vanskelig å få gode bilder av, så her kommer bjerkene og buksbomen ved inngangsdøren i stedet for. Veldig vakkert. Der hadde vi en deilig dag med bading og tur i bøkeskogen, og, ikke å forglemme, deilig mat. Kreftene mine kom desidert på banen. Om kvelden kjørte vi til Hirtshals og tok nattfergen til Larvik. Ikke så idyllisk, akkurat, med full ferge og mange trette barn, men veldig idyllisk da vi etter nok en times kjøring var framme i sommernatten på Rørholt og en lykt beveget seg ute på en mørklagt sjø mens det såvidt var mulig å høre skvulpingen fra årene: Far og datter på vei inn mot brygga for å hente oss ut til øya. Der ble det to gode feriedager: Ingenting er som morgenbad i blikkstille og behagelig varmt vann, frokost ved langbordet og en kopp te på benken i solen etter frokost. Dette er et sted med sterke ritualer og jeg er lykkelig for at jeg fikk dem med meg i år, også. Mandag drog vi på båttur med min bror i Kragerø og fikk oppleve enda en annen slags nordisk sommer. Min konklusjon er at jeg har opplevd både dansk, innlands- og kystsommer i løpet av noen få dager. Mmmm. Ikke har helsa hindret meg, heller, men så har jeg også blitt oppvartet på alle bauer og kanter. Enda mer mmmmm.

Det var ikke verst å komme hjem, heller. Etter en deilig familiedag tirsdag, ble det tur og soling på stranden i går. Det har vært mange brennmaneter i år, men de var borte, det var vindstille og varmt og bare å hive seg uti.

I dag har jeg vært på tarmundersøkelse på Bærum sykehus. Det gikk greit denne gangen. Tarmen ser heldigvis fin ut, men det er tumor- og/eller arrvev som lager en slags propp og skaper problemer. Den hyggelige (kvinnelige) legen tok noen biopsier, men inntil vi får svar på dem er det ikke annet å gjøre enn å være fornøyd. Hvis jeg er heldig, får cellegiften og vaksinen tumorvevet til å krympe slik at "proppen" blir mindre. Det er bare å krysse fingrene.

Jeg er i god form, men trettere enn normalt. I morgen skal jeg begynne med sprøytene, så skal vi se om det hjelper.

På tide å være vanskelig?

Jeg kastet opp om morgenen i tre dager selv om jeg hadde utmerket styr på medisineringen. Jeg får ta medisinoversikten min med til legen neste gang og diskutere evt. justeringer. Jeg synes det er så ubehagelig å bli så forstoppet, som en nå en gang blir av odansetron og kanskje av noen av de andre tablettene, også, for alt jeg vet, så denne gangen har jeg forsøkt meg med en teskje linfrø i veldig varmt vann morgen og kveld. Det har nesten gått bra. I dag er jeg helt medsisinfri, men merker at fordøyelsen ikke er helt på plass ennå. I tillegg skulle jeg ta klyster før jeg skulle til en tarmundersøkelse på Sykehuset Asker og Bærum, og det fikk jeg rett og slett ikke til. Da jeg kom til sykehuset, kjente jeg at jeg var såpass satt ut at jeg ikke hadde helt "tak på" meg selv, så jeg gav simpelthen beskjed om at jeg ikke ville gjennomføre undersøkelsen, men ønsket å komme tilbake om en ukes tid. Med andre ord, på tide å være vanskelig? Jeg måtte minne meg selv om at det faktisk bare er meg som vet hvordan jeg har det og hva jeg kan makte, og i dag var jeg for svak, simpelthen. Jeg har gått turer hver dag hele uka, men jeg har også hvilt veldig mye og absolutt følt meg fysisk svekket.

Nytt denne gangen er at jeg har begynt å ta 20 mg Melatonin om kvelden, noe som skal kunne hjelpe på bivirkningene av cellegiften og generelt styrke immunforsvaret. Det er lov å håpe, men jeg kan ikke si at jeg kjenner forskjellen. Av en eller annen grunn finner jeg ikke sovetablettene mine, for dem trenger jeg en natt eller to de første døgnene etter cellegift. Det er som om hele kroppen er litt hyperaktig. Nå har jeg heldigvis bare hatt én natt der jeg lå og vred meg noen timer, ellers har jeg sovet utmerket. Jeg får ta meg en tur til den utmerkede fastlegen og få en resept igjen.

En av bivirkningene til Caelyx er sår hals, dvs. tørre slimhinner, men nå har jeg ikke hatt problemer med hoste eller tørr hals ettersom jeg bruker Mentilo HE, et pulver som oppløses i vann og drikkes morgen og kveld. Dette har jeg fått foreskrevet av den antroposofiske legen i Tyskland og pulveret er sendt fra Tyskland. Hvis noen leser dette og har behov for noe som kan dempe sår hals, ta kontakt, så kan jeg sende informasjon om hvor du får tak i dette. Kjekt med noe som virker, ikke sant? Av samme lege får jeg også noen piller, Hepatodoron, som jeg fikk apoteket til å bestille til meg. Jeg trodde at jeg fikk dem også for halsen, men det står på glasset at de skal styrke leverens virkemåte. Så da så.

I dag er det en sommerlig regndag og slik ser det ut her da:

I går gikk Siri og jeg en sommerlig skogstur med sol gjennom grønt løv og skarpt blå himmel. En slik dag som må lagres og gjemmes til kaldere dager og andre føreforhold. Døtrene mine stiller opp for meg når jeg er cellegiftsvak. Det er så utrolig hyggelig. Yngstedatter har introdusert serien "Mad Men" for meg, det er nokså nøyaktig passende nivå for en forgiftet hjerne. Rart  og ubehagelig å kjenne hjernekapasiteten forsvinne, men det er altså trøst å få, til og med fra uventet hold, dvs. amerikanske serier.

I går skjedde et under: En venninne parkerte bilen sin på tunet og sa: Værsågod! Jeg skal bort en uke og du kan bruke bilen min. Gjett om jeg ble glad! Da ble det plutselig overkommelig å handle, å kjøre til sykeshuset osv. Jeg hadde klart meg, uansett, men det hadde vært langt mer slitsomt. Verkstedet har for øvrig ringt om bilen vår, så de holder på med den. Forhåpentligvis fører det til at jeg har den her om ikke så lenge. Uansett, slik en venn unner jeg alle! Og er uendelig takknemlig for at akkurat jeg har fått en.

Kort kveldsrapport

Av en eller annen grunn måtte jeg kaste opp frokosten i dag, på tross av medisineringen. Resten av dagen har gått fint. Det har vært en deilig soldag med besøk og gode samtaler. Dessverre merker jeg nå bivirkningen nevropati, dvs. nerve-ilinger, i hendene. Det er bare en liten ting, og jeg er glad for at jeg inntil videre i alle fall ikke har fått PPE, en hudtilstand som jeg ikke kan beskrive nærmere fordi jeg ikke har hatt den, men som skal være plagsom med utslett under hender og føtter.

Ellers kan jeg glede mine lesere med at jeg har fått et brev fra øyeavdelingen på Ullevål Universitetssykehus der jeg skal få komme til behandling innen 30. november. Et likelydende brev kom i forrige uke fra samme avsender, bare denne gang fra nevrologisk avdeling, men der glemte jeg å se på datoen for for den snarlige behandlingen. Jaja.

Nå er vi billøse her på berget. Sverre tok båtmotor i den ene bilen til hytta, for den var litt vanskelig å ta med på bussen. Den andre bilen ble hentet av Viking og transportert til verksted på Rud i håp om at den kommer tilbake i kjørbar stand om ikke altfor lenge. Enda godt at vi har sykler og gode venner som har tilbudt transport. Dessuten har vi kjøleskapet fullt av mat, bær på åkeren og fisk i fjorden.

LItt fra Lofoten før nesa vendes hjemover

Vi gikk en herlig tur til Smørdalskammen den ene dagen. Da får en utsikt i alle retninger, både østover som her, vestover og nordover. Vår venn Føreren står til venstre og forklarer noe for yngstedatter. Utsikten er vestover mot Vågakallen og Henningsvær. På neste bildet er utsikten fortsatt vestover, men vi er kommet lengre opp.

Vår vertinne bader hver dag hele året og her har jeg fanget henne og Sverre. Han plasker i det kalde vannet, mens hun er på vei midtfjords med sindige svømmetak. Selv tok jeg morgenbad to dager. Det var veldig friskt, men derfor også oppkvikkende. Turgåingen ble ellers mest til bilkjøring. Yngstedatter hang med, sovende i baksetet, i noen dager før hun heldigvis frisknet til.

Mens hun ennå var uforklarlig syk, besøkte vi legen på Leknes. Der fant vi denne plakaten som hang på innsiden av glassvinduet til Nav-kontoret. Gardinen har vel gjort at de som jobber der ikke hadde sett det. Vi moret oss i alle fall kostelig.

Jeg hadde ikke tatt med batteriladeren til kameraet, så det er mye som ikke ble fotografert, også. Men bildene sitter i hjertet. Det føles i alle fall slik selv om det er anatomisk tvilsomt.

Det tok litt tid å lande igjen her sør, men så går det seg til. I går var jeg hos legen og fikk tatt CT, i dag har jeg fått cellegift, begge deler på Sykehuset Asker og Bærum. Det er et godt sted å være pasient. I går og i dag har jeg blitt initiert på nettstedet www.iform.no av min yngste datter som også har peppet meg på Dag 2 i treningsprogrammet for "gange" i dag. Vi har intervallgått, lagt ut løypa på nett, sett hvor langt vi har gått og hvor mange minutter vi har brukt per km. I går gikk vi vanlig og da brukte vi 12 minutter på en km, i dag var vi nede i 9 minutter og 20 sekunder. Men så gikk vi heller ikke så mye oppoverbakke. Morsomt og motiverende nettsted, i alle fall. 

Jeg er ikke i tvil om at den forrige cellegiften har virket og går trøstig inn i denne ukas kvaler. Nå i kveld forsterker jeg medisineringen med 20 mg Melatonin. Det blir spennende om bivirkningene dermed blir redusert. Det hadde jo ikke gjort noe, akkurat. Så prøver jeg meg med dobbel dose linfrø, dvs. en teskje i kokende vann om morgenen og en om kvelden. Morgenteskjeen har fungert ypperlig og det går i alle fall an å håpe at en ekstra dose kan redusere den forstoppende virkningen av kvalmemedisinen. Ellers arbeider jeg med å få et enda sunnere kosthold på plass. I dag har jeg laget hjemmelagd majones (egg og olje er bra), pesto og rød pesto i tillegg til Lofot-vertinnens GI-brød. Det var deilig å pusle på kjøkkenet etter besøket på sykehuset. Uansett hvor hyggelig det er der, skaper besøkene en indre uro som litt kjøkkentjeneste hjelper utmerket på.

Helse i hvert fjell

Familien, eller i alle fall store deler av den, er på ferie hos gode venner i Lofoten. Jeg har det strålende bra, men yngstedatter har åpenbart blitt matforgiftet og har det ikke så gøy. Vi var hos legen på Leknes i går, som lurte på om hun hadde vært i tropene. Den gang ei. Jeg fikk gleden av å oppleve enda et legekontor fra innsiden. Heldigvis øsregnet det mens vi var der og klarnet opp da vi var ferdige. Ellen mente hun hadde det best i senga, så vi andre dro på utflukt for å se på dekorerte, gamle hus. Her trengs et bilde, men ettersom jeg har glemt ledningen hjemme kommer illustrasjonene ved en senere anledning. Det skulle spøke i huset, men vi så ingen. Derimot virket ikke bilen da vi skulle kjøre videre, så vi fikk et ufrivillig opphold på en times tid i sol og skjønn natur mens vi ventet på bruktbilutleierens folk.