Følg på epost

søndag 21. mars 2010

Turgåeren

I dag hadde jeg store ambisjoner om lang søndagstur med hunden. Men jeg hadde ikke fått med meg at det øsregnet, så nå sitter jeg her, våt og kald, etter bare 40 minutter i de vante sporene. Enda godt at det er varmt og godt inne. 40 minutter er også mosjon, heldigvis, men kroppen krevde egentlig litt mer. Jeg får håpe at jeg rekker å få meg meg flere treningstimer neste uke. Denne uka har det bare blitt turgåing. Det er nødvendig å huske på at "jobben" min er å holde meg i form.

torsdag 18. mars 2010

Øynene denne gang

Eller var det hjernen? Ikke husket jeg hva ortoptisten het eller hvilken adresse han hadde, men time hadde jeg. Så nå skriver jeg det her: Aleksander Aas i Pilestredet 15. Forøvrig mener han at vi bør ta sikte på å operere øyet, men først etter at en har funnet ut av hva som har forårsaket lammelsen av muskelen i venstre øye. Jeg har fått time hos nevrolog 31. mai, så da skjer det i alle fall ikke noe før den tid. Det er visst Ullevål sykehus som skal foreta operasjonen. Som den oppmerksomme leser har forstått, fant jeg ortoptisten ved å gå på intuisjon.


Dette er (dessverre) ikke et bilde fra min hage, men en skulptur i pil som er laget av Marianne Seidenfaden på Dorthealyst på Sjælland. Den er tatt med i dag fordi tiden nå er komme ttil å hagedrømme. Snøen smelter og jeg har lyst å planlegge kjøkkenhage før kjøkkenhagen ikke har blitt til noe i år heller.

De nye brillene er ikke noe særlig. Det er bedre med linser, synes jeg. Da vet jeg i alle fall når jeg skal lukke det ene øyet, venstre lukkes på nært og høyre på fjernt. Med brillene skal jeg liksom tro at jeg ikke trenger å jonglere mellom øynene, men det er mer anstrengende enn noe annet. Nye nærbriller må jeg uansett ha, for de som jeg fikk var helt umulige. Får prøve å gjøre dem til skjermbriller. Kjenner at jeg ikke helt gidder å bry meg. Det er da morsommere ting å holde på med. Akkurat nå har jeg mer lyst å vende oppmerksomheten ut i den tinende hagen

mandag 15. mars 2010

Så ringte legen

Litt berg- og dalbane i dag. Jeg oppdaget at legen på Sykehuset Asker og Bærum hadde lagt igjen beskjed på svareren min mens jeg var i matbutikken. Beskjeden var litt kryptisk og jeg tenkte at nå har han dårlige nyheter. Heldigvis ringte han like etter og hadde gode nyheter: CT viser ingenting annet enn operasjonssår, ikke så mye som en kreftcelle er synlig (så er den da også for liten til å synes, om den er alene, men det er en annen historie). Alt er mao bra. Stigningen fra 11 til 14 for CA 125 var ikke i seg selv noe dårlig tegn, men vi kan følge litt med, som han sa. Ellers ble vi enige om at jeg skal høre med prof. Fändrich om tidspunktet for neste CT. Bra. Det gode livet fortsetter.

Resultater

Det er ittno´ som kjem ta seg sjølv, sang Vømmøl Spelemannslag en gang i tiden, så nå har jeg ringt Bærum Sykehus og bedt om resultatene av blodprøven (CA 125) og CT. Det første kunne jeg få, men det andre kunne jeg ikke få vite og heller ikke tilsendt i posten før legen hadde bestemt at jeg kunne få det tilsendt. CA 125 er på 14, var på 11 sist. Kan være dårlige nyheter, men trenger ikke være det. Resten svever i uvisshet til legen får tid til å ringe meg. Sånn er nå det.

lørdag 13. mars 2010

Bordesholm

Bordesholm er en bitteliten by, vel nærmest en landsby, to stasjoner ut av Kiel med et tog som maks tar et kvarter. (I parantes bemerket var det både nytt og presis...) Legeparet Peters har sin praksis i utkanten av byen, jeg vil anta en ca 20 minutters gange fra stasjonen. Praksisen holder til i et gammelt hus som tidligere har vært kolonialbutikk. Den viste seg å være en antroposofisk praksis, så det rommelige interiøret hadde både avrundede hjørner og rosa, gule og grønne pastellfarger i veldig behagelige, store rom. I hvert rom stod det dessuten et gammelt skap eller skrivebord e.l., noe som også gav en fin stemning. Herr Peters, som var den som tok seg av meg, åpnet med en liten norsk setning, for han hadde vært mye i Norge da han for tjue år siden hadde arbeidet i Sverige. Ellers foregikk samtalen på tysk. Jeg fikk spurt ham om mistelteinbehandling mot kreft, noe som særlig antroposofiske leger anbefaler. Han mente at det fantes rikelige studier både om mistelteinbehandling og hyperthermi, men var usikker på hvordan misteltein ville interagere med immunterapien. Det var tydelig at han hadde et nært samarbeid med professor Fändrich, for han hadde overtatt mange pasienter derfra nå, sa han. De var også blitt enige om at han skulle varme opp området der vaksinen settes med ultraviolett (?) lys, så jeg satt under en varmelampe i tjue minutter før jeg jeg sprøyten. Alt i alt var det en hyggelig opplevelse med vennlige mennesker i et hus det var godt å være i. Jeg syntes det var litt spennende å skulle ut på oppdagelsesreise...

Denne gangen kjøpte jeg en elektrisk varmepute som var til stor hjelp da feberrystningene begynte om kvelden. Heldigvis får jeg bare disse feberanfallene samme kveld som vaksinen blir satt. Dagen etter er jeg i form igjen. Anne-Tove var en god "sykepassre", dvs. hun passet ikke så veldig, men hadde ikke mere ekspansive lyster enn det jeg hadde. Vi besøkte hennes gamle kunstskole og traff tilfeldigvis en ung kokk i kantina, som viste seg å være datteren til en av studiekameratene hennes fra førti år siden.  Morsomt.

søndag 7. mars 2010

Interne kriger

Jeg har vært på Golsfjellet noen dager med engelske venner som skulle prøve seg på ski. Sol og fint føre, ganske kaldt, men strålende vakkert. En opplevelse av å være utenfor hverdagen.

Litt merkelig da å få en telefon fra professor Fändrich, som fortalte at jeg må få mine neste vaksiner hos en annen lege, fordi en av hans kolleger, en onkolog, mente han hadde for mange pasienter og hadde klaget ham inn for sykehusets ledelse. Kollegaen mente at han ikke burde få lov til å behandle så mange pasienter uten forutgående studier om behandlingsformen. Saken er nå til utredning og i verste fall blir den ikke avklart før om en tre måneders tid. Resultatet av denne interne konflikten er ikke dramatisk for meg, men det kjentes litt dramatisk ut før jeg skjønte hva som var konsekvensene. Synd for professoren som jeg har stor respekt for, men altså ikke så alvorlig for meg. Det blir bare en kort togtur ut av Kiel og noen nye bekjentskaper. Den nye doktoren driver også med hyperterapi, så det kan jeg også få der. Tirsdag reiser min gode venninne Anne-Tove, som i sin tid studerte kunst i Kiel, på tur for å se hvordan byen har forandret seg siden sist hun var der og for at jeg skal få vaksinen min.

I morgen er det blodprøve og CT på Bærum. Det betyr evaluering. Jeg føler meg sterk og pigg, men vet jo av erfaring at det ikke behøver å bety så mye. Men det er lov å håpe på gode resultater.