Nedtelling

I dag har jeg tatt blodprøvene som skal fortelle om det er utvikling av kreften eller ikke. Jeg var på Bærum sykehus for å ta gipsen, likevel. Selve legebesøket er på den fine datoen 8. mars. Altså kreft-møtet, for i dag var det også legemøte, men det handlet bare om håndleddet. Det er forbløffende ubehagelig å være uten gips. Bevegeligheten i håndleddet er veldig redusert og må trenes opp, så jeg har fått noen øvelser jeg må gjøre. Ellers må jeg regne med at bruddet vil være merkbart i et års tid. Oj.

Jeg feiret ved å kjøre bil og handle mat, men begge deler var litt mer ubehagelig enn forutsett. Likevel var det fint å gjøre noe så alminnelig igjen.

I går ble jeg spurt om jeg fortsatt var gift med Sverre, siden han ikke har vært nevnt i bloggen. Det er jeg. Ingen grunn til engstelse for forandring på den fronten. Sannsynligvis har Sverre vært lite nevnt i bloggen fordi det først og fremst har vært døtrene som har vært med på lege- og sykehusmøtene. Sverre har nok vært glad for å slippe å gå altfor tett inn i sykdomsforløpet. Det har vært nok å vite at jeg var alvorlig syk.

Kropp

Det er så vanskelig å beskrive ubehaget når kroppen ikke er som den pleier. Like vanskelig er det å forklare hvor godt det er at kroppen har blitt gjenkjennelig igjen. Den har sine små vondter og verk, men det er velkjente følelser som nå hilses med en viss lettelse. Hovedfølelsen er at kroppen er "min" mens kroppen som ble behandlet med cellegift, ikke var det. Den føltes ikke riktig.

Min gode venn Astrid sier at det er for mye fokus på smerte og for lite på ubehag i kreftbehandlingen. Det gjelder kanskje annen sykdomsbehandling, også. Som nyoperert synes jeg det var fint at helsepersonalet var opptatt av å dempe smertene, så bildet er selvsagt ikke entydig. Likevel er det et faktum at mange sykdommer, også kroniske, medfører mer ubehag enn regelrett smerte og at dette ubehaget kan være veldig plagsomt. For meg er fravær av ubehag en viktig del av min opplevelse av å være frisk. Jeg føler meg nemlig frisk. I alle fall til det motsatte er bevist.

Vinter

Røyken kirke er en liten kirke som ligger med utsikt ut i vinterlandet. Det var kaldt den dagen Ole-Petter ble begravet. Inne i kirken var det stappfullt. Kirken var av malt mur og må ha vært bygget under Christian V, om jeg tolket veggmaleriene riktig. Vakre detaljer å hvile blikket i.

Det var mange mennesker på samlingen etterpå, også. Ole-Petter var et godt menneske og det var det mange som hadde sett. Det var en dag der det var åpent og kaldt ute, men tett og varmt inne.

Om kvelden var jeg sammen med gode venner og trengte det.

Forvirring

De siste bloggene overlapper hverandre i innhold. Det er fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal slette innlegg. Hvis noen kan fortelle meg det, vil jeg være takknemlig. Enn så lenge får du som leser bære over med dette.

Har du lagt merke til at det er lysere både morgen og kveld nå? Det er så mange vakre blå timer her ute ved fjorden.

I farta

Nå feiler jeg snart ingenting. Thyroxinnivået er normalt, så jeg er medisinfri. Øynene har det bra og jeg gleder meg til jeg skal få tilpasset nye briler og linser. Jeg ser utmerket på nært hold, men ikke på fjernt.

Armen er ganske grei å ha med å gjøre. De siste dagene har den vært med til Estland. Den syntes det var litt vanskelig å finne en god hvilestilling i hotellsengen, så det var godt å få en natt i egen seng. Den kunne brukes til å skrive på tavla på møterommet. Visse gamle lærervaner er det vanskelig å legge av seg.

Vel hjemme får jeg vite at Ole Petter er død. Han gikk i en parallellklasse på Asker Gymnas og var nær venn av Astrid. Det er ikke lenge siden vi var et lite "kreftfellesskap" på tur langs strendene i Vollen, men nå gikk det ikke lenger. Astrid har mistet både mann og god venn i løpet av noen måneder. I morgen skal vi ut i den friske luften og puste litt, på nok en tur langs strendene. Da tar vi ham med i tankene.

Venstrehåndsblogg

Dagen etter at det andre øyet var operert, falt jeg på snødekket is og brakk håndleddet. Høyre hånd, selvsagt. Så nå er tempoet saknet enda litt. Ikke at en brukket arm er så mye å bry seg om, men det er jo enkelte ting som blir litt mer kompliserte. Garderoben må hjemsøkes på jakt etter klær med vide ermer, for eksempel. Matlaging krever litt ekstra fantasi når en verken kan åpne bokser eller hakke, skjære eller klippe. Venstre hånd er langt bedre enn sitt rykte, viste det seg heldigvis, men ikke så sterk som høyre. Jeg har til og med en slags venstrehåndshåndskrift.

Heldigvis har jeg arbeidsoppgaver som lar seg løse hjemmefra, kombinert med møter (der andre skriver referat!) og enkelte reiser. Akkurat nå er jeg kommet hjem fra fire dager i Estland etter et tankevekkende møte med en sliten, liten by midt i landet. Der var det langt fra høy boligstandard selvom hotel og høyskole, der vi hadde prosjektmøte, var nydelig istandsatt. Et besøk i tekstilsamlingen til en estisk tekstilkunster var som å være i en tekstilens himmerik!

Vel hjemkommet får jeg vite at nok en venn har gått bort, også han i kreft. Det er ikke lenge siden han kom hit til Vollen og gikk tur med Astrid og meg. Da gledet jeg meg over at jeg skulle bli ordentlig kjent med ham, for det hadde jeg egentlig ikke vært da vi var unge. Men slik ble det ikke. Det er bare å innse at vi nå tilhører dødsannonsenes generasjon. Hører dere meg?