Sommer

Det er slik at jeg aldri leser hva jeg tidligere har skrevet, men skriver her og nå. Med min korte (!) korttidshukommelse kan det sikkert gjøre at framstillingen samlet sett hopper og spretter. Slik kjennes livet mitt imidlertid, så det kan hende at det likevel ikke er så galt. I dag er jeg glad og håpefull mht til at jeg nå er kommet over den siste cellegiftkuren. Siri og jeg har vært et par dager i Stavern og omegn, gått litt, badet og solt oss. Det har ikke vært anstrengende, for jeg har ikke hatt mye krefter, men det har gjort godt. Vi har vært på konsert hver kveld, også, og dessuten hatt med oss gode bøker. Kort, men intens svabergferie med havsutsikt. Så nå er jeg glad og føler meg atskillig sterkere igjen. 

Likevel er det ikke langt til den indre følelsen av kraftløshet som jeg antar er den "fatigue" som kan følge med cellegiften. Å ikke orke er en straff, sa jeg til Siri, og det mener jeg. Å være i Vollen og ikke ha ork til å gå løs på alle oppgavene som hele tida er der, er en belastning, det får jeg innrømme. Det kan tenkes at det er mulig å organisere seg bort fra noe av denne avmakten, men da burde jeg hatt en gartner! Det er neppe realistisk.