Travle tider

Nå er det allerede en uke siden jeg fikk cellegift sist. Det ble en fin og ettertenksom dag. Jeg møtte en kvinne som har samme sykdom som meg, men som var langt mer deprimert og nedbrutt enn meg. Likevel var det et utrolig hyggelig møte. Felleserfaringene er der selvom en reagerer forskjellig. Dette møtet har igjen fått meg til å tenke over hvor stor rolle rammebetingelsene spiller for oppfattelsen av seg selv som syk. Det er ikke bare individualbiologiske og psykologiske faktorer som spiller inn (dette er nokså selvsagt egentlig, men likevel). Like viktig er det hvordan familien forholder seg til deg, hvor mye ansvar du kan overgi til andre, om du får økonomiske problemer osv. Denne kvinnen hadde åpenbart en langt større behov for avlastning enn jeg har, for hun hadde verken vaskehjelp eller døtre som kommer med mat og god stemning. Jeg kan utmerket godt forestille meg hvor vanskelig det er å takle at en er kvalm og kraftløs når huset hoper seg opp og ingen lager mat...

Bortsett fra at jeg ikke har vært så veldig kvalm og kraftløs denne gangen, i alle fall har jeg ikke hatt anledning til å tenke på det. Pinsen har stått i fødselsdagens tegn, nemlig, så her har vært middag og frokost og sol i hagen og såing og vanning og samtaler, - deilig! Det er ikke riktig å si at jeg ikke er kvalm, men jeg tar medisin som hjelper, og så har jeg ikke tenkt så mye på det. Maten smaker som mat og det er utrolig fint at den ikke smaker metall.

Det har en fin psykologisk virkning å vite at behandlingen hjelper og at det er mulig at det er en symptomfri periode i vente. Om den kommer i sommer eller til høsten er ikke så farlig, bare forventningen om at den kommer er god å ha.