Kunst i New York

Thanksgiving var en hyggelig opplevelse med god mat og en fin blanding av nordmenn, indere og amerikanere. For å komme oss litt ut av matlaging og borddekking, gikk vi på the National Museum of the American Indian om formiddagen og så en temautstilling om hestens betydning for de nordamerikanske indianerne: " A Song for the Horse Nation". Det er alltid noe nytt å lære, nå lærte jeg at hestene faktisk kom til Amerika med Columbus og spanjolene, og at indianerne delvis samlet inn hester som forvillet seg og delvis stjal eller byttet til seg hester fra innvandrerne. Hestene var svært viktige for indianerne, til transport, kveghold, krig etc, det er ikke uten grunn at utstillingen bruker navnet "the Horse Nation". Da indianerne etterhvert ble satt i reservater, tok de amerikanske myndighetene hestene fra dem.

Malervenninnen fortalte på Thanksgiving at Judy Chicagos "Dinner Table" er permanent utstilt på Brooklyn Museum. Der hadde jeg aldri vært og dessuten var jeg ikke klar over at Dinner Table var der. Det er et ikonisk verk fra 70-tallet, et stort verk som hyller historiens store, og tildels ukjente, kvinneskikkelser. Absolutt et verk jeg gjerne ville se. Dagen etter Thanksgiving, etter behørig ryddig og oppvask, selvsagt, dro vi til Brooklyn Museum. Et utrolig flott museum med en langt roligere atmosfære enn de store museene på Manhattan. Vi så også en utstilling med kvinnelige pop-kunstnere fra 60-tallet, kvinner som åpenbart i tidens løp har kommet i skyggen av sine mannlige kolleger selvom de både var aktive og hadde suksess i samtiden. Maktstrukturene virker til fordel for mennene. Intet er nytt under solen, Det var en interessant utstilling med mange ukjente navn, men  også noen kjente, som Marisol, som jeg er temmelig sikker på at jeg så noen verk av da jeg var her i 1969. Jeg fikk lov til å dra til New York for å besøke broren min, tror jeg, ellers holdt vertsfamilien min meg temmelig godt fast i Massachusetts. Ellers gjorde arbeidene til Yayoi Kusama stort inntrykk på meg. Denne japanske kunstneren holdt åpenbart sinnslidelser stangen gjennom å arbeide kunstnerisk.

I går var det lørdag og da er det for mange Newyorkere gallerirunde i Chelsea som står på tapetet. Vi så en stor Anselm Kiefer-utstilling, alt for mange verk pakket sammen på liten plass, men han hadde åpenbart gjort det selv, så det skulle vel være slik. Inntrykket er voldsomt, alt er grått og mørkt og dystert. Jeg likte best en rekke store malerier som hang bak en masse glassmontere med skulpturelle arbeider. Han er utvilsomt en stor kunstner, det er lett å se, men jeg kan ikke forklare hvordan jeg ser det, kanskje det er en kombinasjon av den umåtelige konsekvensen i verkene hans og evnen til utførelse. Det er både godt gjort og sterkt fortalt.

Vandringen fra galleri til galleri var ellers preget av sterkt vekslende kvalitet, i alle fall etter min mening. Jeg likte tegningene til Dozier Bell hos Danese (www.danese.com) og fotografiene til Michael Wolf hos Bruce Silversten. Til slutt så vi en ny utstilling av Judy Chicago hos ACA, veldig mye forskjellig, men det var noen arbeider jeg likte veldig godt. Veldig godt, til og med, bl.a noen nærmest selvlysende ringer i gult, rødt og blått. Ellers morsomt å hvordan gallerivandring er en folkeforlystelse, i alle fall om "folket" defineres som den intellektuelle middelklassen. Det var mange mennesker på tur, naturligvis særlig på Anselm Kiefer-utstillingen, men ikke bare der. Vi avsluttet runden med å vandre på the Highline, et nedlagt jernbanespor som tidligere har vært brukt til å transportere dyr til the Meat District, men som nå er gjort om til en hage. På tross av ulende vind og kulde (unnskyld nordmenn, men det kjentes kaldt ut selvom det var over null) var det masse mennesker der oppe på vandring. Noe av det fascinerende ved denne byen er at slike initiativ kan bli gjennomført, for initiativet kommer fra "folket", ikke fra myndighene, såvidt jeg har forstått. Det er ikke mange slike initiativ som får sjansen til å overleve i Oslo, eller tar jeg feil? Er feilen at vi ikke prøver?