Hukommelse

Jeg lurer på hvor store individuelle forskjeller det er mht hukommelse. Når jeg kommer tilbake til en by jeg har vært mye i, er det alltid helt sikkert at jeg ikke husker hvordan transportsystemet fungere. Ikke slik at jeg har glemt at det er mulig å ta subway eller buss i New York, men jeg er helt ute av stand til å huske hvordan, hvor kjøper jeg billetter, hvordan ser billetten ut osv. Når jeg så har kjøpt meg et metrokort i en maskin, husker jeg at akkurat det gjorde jeg faktisk da vi var her i en høstferie for noen år siden og at kortet så helt likt ut. Men hvordan det skulle brukes, det var helt borte fra hukommelsen, så jeg prøvde en rekke fantasifulle måter å komme meg gjennom sperringene før jeg skjønte systemet. Det var pinlig nok helt selvinstruerende. Jaja. Men hva gjorde vi da vi tok banen på slutten av 80-tallet, i min New Yorkertid? Ingen anelse, før det plutselig dukket opp en polett blant myntene mine. Jeg mener å huske at vi kjøpte poletter og stakk dem inn på siden av sperringene, som så åpnet seg for oss.

Har alle det sånn?

Da jeg kom ut av stasjonen på East 86th street, kjente jeg meg igjen med det samme. Men da vi kjørte bil til huset vi hadde bodd i på 80-tallet, sist vi var her, kjente jeg verken huset eller omgivelsene. Har det så mye å si å komme fra den "riktige" vinkelen, så og si? Jeg gikk uten å nøle bort til Central Park og fant straks den porten vi pleide å jogge inn av. Alt var kjent, men kom liksom litt lang borte fra. Mens jeg gikk til parken, kunne jeg huske den intense følelsen av å tenke på jentene mine som var hjemme i Norge og hvordan jeg gledet meg til å vise dem "viktige ting" som kattebutikken og butikken med de brukte kjolene. Jeg antar at begge butikkene er borte for lengst og jeg tror dessuten ikke jeg ville være i stand til å finne dem igjen, men følelsen av forventning kom sterkt tilbake. En veldig sterk følelse av at jentene alltid var med meg fikk jeg også, noe som de helt sikkert ikke følte fra en mor som stakk av til New York så ofte hun kunne. Det er ikke noe dårlig samvittighet i følelsen, jeg var så begeistret og gledet meg sånn til alt de skulle få se og oppleve. Det er først i ettertid - og det satt langt inne - at jeg skjønte at de følte seg litt forlatt. Jeg var så forelsket og så begeistret over alle mulighetene som åpnet seg for oss!

Så mye av livet er hverdag. Jeg har aldri følt at hverdagen får det beste ut av meg, eller at jeg får det beste ut av hverdagen. Hva akkurat det har med hukommelse å gjøre, ikke vet jeg.