Ikke så mye matnytt denne gangen, bare en god spinatpai den ene dagen og en stekt fisk med grønnsaker i mykt brød på en nabokafe, en veldig spennede og ukjent smak. Jeg lurer på om fisken het Blackfish. I følge Wikipedia var Blackfish også en berømt indianerhøvding, så hvem vet. Kanskje retten var oppkalt etter ham. Nok om det.
Siden sist har jeg vært hos malervenninnen i Brooklyn. Det var overraskende. Å komme ut av undergrunnen gav følelsen av å være "in the middle of nowhere". Det som var av bygninger, var lave og så slett ikke ut som hus det bodde mennessker i, men snarere som et temmelig rølpete lager- og industriområde. Men i et hus like ved undergrunnstasjonen var det flere "leiligheter" eller atelier med bomulighet eller hva en nå skal kalle det. I alle fall var det lyse og vennlige rom å komme inn i. Vi dro derfra til DUMBO, Down Under Manhattan Bridge, et område hvor det skulle være en del gallerier og slikt, det ble i alle fall reklamert med at det var her den kreative klassen nå holdt til. Vi ble enige om at det kanskje hadde vært slik, men at området nå virket på vei ut. Mange av galleriene var tomme, simpelthen, så sannsynligheten er at finanskrisen har slått hardt ut.
Deretter vandret vi over Brooklyn Bridge og så ut mot Ellis Island og Frihetsstatuen den ene veien, og opp East River den andre veien. Veldig fint.
I går skinte solen og jeg tok banen opp til East 86th street (der vi bodde i sin tid) og gikk til Central Park. Der fulgte jeg den gamle joggeløypa vår, altså Sverres og min, rundt Reservoaret. Jeg tittet en sving ned om the Dakota Buildings - eller i alle de som jeg tror er the Dakota Buildings - og sendt en vennlig tanke til John Lennon. Vi så en dokumentar om New York-årene hans forleden kveld og ble enige om at vi liker ham enda bedre etter det. Etterpå vandret jeg rundt i parken og gledet meg over alt jeg kjente igjen. Til og med ekornene som en av døtrene var så begeistret for den gangen for noenogtjue år siden, var der. Dessverre vandret jeg videre ned Fifth Avenue som var et rent helvete av menneskemasser, så jeg ble umiddelbart helt utmattet og gikk på leting etter en stasjon så jeg kunne komme meg hjem. Og hjem kom jeg, heldigvis, selv om jeg roter rundt i gatene her og savner min yngste datters evne til å lede meg i riktig retning når det trengs.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar