Smårot

Så var verdien av de hvite blodlegemene litt lave mandag og cellegiftbehandlingenble utsatt til onsdag. Derfor fikk jeg en fridag tirsdag, som stort sett gikk med på å gå tur i vannkanten sammen med Astrid og Ole Petter. Mildt og fint vær, nydelig sol, gode mennesker. Onsdag morgen gikk jeg det siste stykket til sykehuset, for da skal visst blodlegemeverdiene lettere gå opp. Ikke spør meg jeg bare gjør som de sier. Biooingeniøren tok feil blodprøve, viste det seg senere, for hun trodde jeg skulle ta prøve pga en av mine andre "lidelser", hyperthyroidea. Jeg hadde blitt bedt om å komme på gynekologisk poliklinikk kl 0830, men det er ubegripelig for meg hvorfor jeg hadde fått en slik beskjed, for alle legene var til undervisning fram til kl 0900. Å lese av verdier på et ark og sammenlikne dem med "ønskeverdiene" kan hvem som helst gjøre, meg selv inklusive, men tallene måtte sees på av en lege, måt vite. Slikt tull holder de på med! Hvorfor kan ikke legen bare få de blodprøveresultatene som ikke er "normale"? Nåvel, legen hang seg opp i at kreatinin ikke var målt (men den var målt og var normal mandag). Da rømte jeg ned til kreftavdelingen, der supersykepleier Heidi ordnet opp og vi endelig kom i gang i ti-tiden. Poenget er nemlig at behandlingen tar tid og personalet arbeider ikke på kveldene. Nå endte alt godt, jeg nøt livet i senga ved vinduet som de alltid holder av til meg og kunne bli hentet av Siri klokka kvart på fem. Om kvelden tok jeg med meg mor og hørte Ellen synge sammen med andre kulturskoleelever uten for konsertlokalet i Asker Kulturhus. Vi hørte også på Randi Stene m.fl. i Kulturhuset. Det var nok hard kost for 16-åringen, men så har hun i det minste hørt en fin stemme.

I dag våknet jeg med blussende cellegift-kinn. Alt er ikke av det onde! Jeg har planer om å gå på foreldremøte og håper at trettheten først overmanner meg i morgen.