Slaget er vunnet, men hva med krigen?

Kampen mot "bukhulegeriljaen", som jeg har valgt å kalle kreften som spredte seg fra eggstokkene til bukhulen, har vunnet en viktig seier. Slaget er vunnet. Om det er et avgjørende slag, er vanskelig, for ikke å si umulig, å vite akkurat nå. Det vil vise seg. Men følelsen av å ha "kjøpt tid" er ikke dårlig. Den gir tilværelsen en normalitet som har manglet en stund.

I sommer sa jeg for spøk at jeg for første gang i mitt liv var 100 % på parti med "de statsbærende kreftene" som kjempet mot en gerilja. - Gå vekk fra kroppen min! Mens jeg ennå hadde mye væske i bukhulen, kjentes det ut som om en krig ble utkjempet der inne. Da væsken ble tømt, gav denne følelsen seg, men jeg likte ordet "bukhulegerilja" så godt at bloggen fikk dette navnet. Seinere har jeg ikke kunnet unngå å merke at det er et langt ord som er vanskelig i huske, men da var det for seint.

Nå kjenner jeg like lite til bukhulen som de fleste andre. Det måtte da være at den er fullere enn den pleier, takket være julematen som jeg har hatt det moro med å lage i år. Alle jentene er hjemme til jul, den ene mer forkjølet enn den andre. Denne jula er en utfordring for immunforsvaret. Jeg spiser C-vitamin og håper på det beste. Avgiftningen er ikke avsluttet ennå. Jeg har det imidlertid mye bedre i kroppen. De (nesten) daglige turene har nok hjulpet på det. Sist jeg var i svømmebassenget, svømte jeg 1000 m og var stolt som en høne! ER stolt som en høne. Jeg ble litt øm i armene og skuldrene, men det er jo bare et tegn på at jeg er på vei til gamle svømmeferdigheter og -krefter.