CT ligger nå bak meg. Det var litt ubehagelig. Jeg merker at jeg er mindre tøff enn jeg har vært. De har også tidligere hatt problemer med å finne blodårer å sette venoflonen i, men denne gangen syntes jeg det var skikkelig vondt å bli stukket. Akkurat det pleier jeg ikke ta så tungt. Da de i tillegg klarte å fylle høyrehånden med kontrastveske så den så ut som en ball, forfalt jeg til litt selvmedlidenhet. Hånden er for lengst bra, for øvrig. Det var bare en bagatell.
Mandag morgen skal jeg på Radiumhospitalet. Jeg kan ikke si jeg gleder meg til det. Mentalt er jeg (altfor?) forberedt på at dette er nok et residiv. Forrige gang hadde jeg et symptomfritt år. Denne gangen har jeg vært symptomfri et halvår. Det er ikke til å unngå at jeg er redd for at neste symptomfrie periode blir enda kortere. Ikke gleder jeg meg til utsikten av mer cellegift, heller.
Som om ikke det er nok, og det er det jo, er yngste datter tynn som en strek og har vært lei seg og uten gnist ganske lenge. Vi har hatt noen tøffe samtaler i den innerste kretsen, samtaler som både har gjort vondt og godt, men mest godt, tror jeg. Men jeg kjenner at det er krevende, dette. Jeg har ikke noe overskudd, men er absolutt på underskudd. Ikke orker jeg å snakke noe særlig om alt dette, heller, om noen skulle komme på tanken. Jeg må få meg selv opp av torva først. I dag har jeg vært hos en psykolog selv. Ellers har jeg prøvd å få med meg yoga og treningstimer. Men det er et stykke vei til overflaten ennå.
Kjære Trine, har tenkt på deg, og prrøved en facebook melding uten å lykkes.
SvarSlettSåmn er det blitt i denne verden-
Etter å ha lest bloggen, skjønner jeg at det ikke er så enkelt for tiden.
Ring/mail når/hvis du vil ha besøk