Cellegiftbehandling er så lite sensasjonelt at det knapt er noe å skrive om på dette tidspunktet. Det er den samme slappheten, den samme forstoppelsen, den samme overgivelsen og det samme gleden over at det ikke er nødvendig å ha det slik hele tiden. Jeg fikk cellegift onsdag, i dag er det søndag. Jeg synes medisineringen med både Afipran (i tillegg til Zofran de to første dagene) og Prednisolon fungerer bra. Jeg har fått forklart at Prednisolon fungerer beroligende, men dessverre også svekker immunforsvaret. I alle fall synes jeg at jeg har det bedre når jeg også tar Prednisolon. Egentlig burde jeg vel selv sjekke medikamentet på nettet, men jeg er mye mer opptatt av å komme ut på den andre siden enn å vite det, må jeg ærlig innrømme.
Det var en hyggelig medpasient denne gangen mens jeg fikk cellegift. Hun hadde med seg sin svigermors drøm av en sønn, også. Det er fint å se hvordan familien stiller opp. Jeg fikk en litt merkelig opplevelse av å være en rutinert pasient nå, men det er vel det jeg har blitt, kanskje?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar