I dag har jeg snakket med dr. Valbø på Bærum. Hun gikk med på å bli min faste lege på papiret, også, ikke bare i praksis. Det er så godt å ha et klokt menneske å snakke med. Hun er også en vidunderlig optimist som forteller at hun har hatt pasienter som har fått residiv (oppblomstring) som meg, men har vært i full jobb og symptomfrie i ti år etterpå. Så det er mulig å være heldig. Dr. Valbø antok at Radiumhospitalets vektlegging av "kronisk sykdom" kan være en måte å forholde seg til at kreft like mye er en sykdom som pasientene lever med, som en de (vi) dør av. Det er jo også et perspektiv å ta til seg. Dessuten sa hun at det er et veldig godt utgangspunkt at opererende lege i sin tid mente at han hadde fjernet alle kreftceller som han kunne se.
Jeg sa det ville være morsomt om hun kunne ta en ultralyd så vi kunne se om cysten hadde skrumpet. Valbø sa at det var greit, bare jeg ikke brukte ordet "morsomt". Vi har en god tone! På Radium sa de at det var to cyster og at den største hadde en diameter på 5 cm. Nå hadde den en diameter på 2,8 cm. Da vi oppdaget det, sa jeg at jeg syntes det var greit å bruke ordet "morsomt", likevel. Jo mindre, jo morsommere.
I morgen braker det løs igjen. Jeg skal ha et EU-prosjekt på besøk på Gran på Hadeland fra søndag til onsdag og er litt engstelig for om det er for tidlig i cellegiftprosessen. Dette blir spennende, ikke bare for meg, men også for mine samarbeidspartnere. Ellers flyr jeg rundt som en høne for å gjøre mest mulig mens jeg har krefter. Det er veldig rart, det er umulig å forestille seg hvordan det er å være så kraftløs når jeg ikke er i situasjonen, selv for meg som bare har det en uke eller to bak meg. Jeg merker at jeg tenker på at jeg skal gjøre saker og ting som jeg sikkert ikke kommer til å ha kapasitet til når det kommer til stykket. Jaja, sånn er nå det. Jeg er fornøyd med at jeg får noen "friske" uker med nesten normal energi innimellom.
Så godt å lese at det går fremover og at du har en flott lege "på laget". Miraklenes tid er ikke forbi. Det har jeg en sterk følelse av. Jeg forsøkte å ringe deg i går kveld. Trodde det var i går du skulle ha cellegift igjen, og ble litt bekymret når du ikke tok telefonen. Desto bedre å lese at det antagelig var fordi du hadde bedre fore enn å være hjemme og ta telefoner. Selv var jeg plutselig totalt kraftløs i går ettermiddag, og tror jeg har en viss forståelse av hvordan du kan føle deg etter cellegiften. Du er en utrolig kapasitet Trine, med alt du får til til tross for sykdommen og behandlingen! Du vet sikkert at jeg er en av dine store beundrere, men jeg må bare få gjenta det en gang til. Stor klem til deg, kjære, kjære venninne. Din Eli
SvarSlett