Regnbue over Nesodden

En kort og bred regnbue står loddrett opp over Nesodden i kveld. Jeg er hjemme etter en og en halv dag på Eu-møte på Hadeland og er oppløftet og glad. Formen holdt og den holder seg! Nå er det verste over for denne gang. Siri og Haakon var med på å lage en mild overgang fra sofaen i helgen, da vi gikk i gang med et hageprosjekt på tross av regn og våt jord. De gravde og jeg puslet, Arbeidsfordelingen var helt klar mellom ung og frisk, og syk og gammel. Det var oppkvikkende å være ute i lufta og formkurven gikk rett i været. Dessuten hjalp det å vite at maten ble lagd uten at jeg trengte å tenke på det og sånn er jentene mine strålende. Selv Ane, som mener at hun ikke kan lage mat, varter opp med deilig middagsmat når hun er her. Så mat kan de lage. Sverre er ikke så selvgående på matsiden, men går og klapper meg på hodet og spør bekymret til formen min. Han viser omsorg på sin måte. Akkurat nå er han på "guttetur" i Berlin og tenker forhåpentligvis på helt andre ting enn den sjuke kona. Det må være behov for pusterom.

Jeg har merket en viss motstand mot å skrive blogg i det siste, som jeg tror henger sammen med at jeg føler at bloggen er i ferd med å bli en mestringsdemonstrasjon, dvs. et sted hvor jeg viser hvor "flink" jeg er til å være kreftpasient. Og da blir jeg litt kvalm av det hele. Det handler ikke om å prestere, men snarere om å overleve (i beste fall) og i alle fall om å leve mens man gjør det. Jeg prøver å holde en nøktern tone i bloggen fordi jeg simpelthen har (hatt?) det best med det selv. Det er ikke fordi jeg synes situasjonen er spesiell nøktern, snarere tvert imot. Den byr på mange bekymringer. Skal jeg motivere meg selv til å skrive videre, må jeg nok fortelle meg selv - og nå altså deg som leser - at det er lov å mestre situasjonen dårlig, også. En dårlig dag kommer igjen og det kan hende den kommer til en blogg nær deg.