Nå blir det Tyskland!

Bloggen henger etter virkeligheten. Slik må det naturligvis være, men akkurat nå er det enda mer slik fordi jeg har vært på hytta uten nettforbindelse og deretter har prioritert virkeligheten over bloggingen. Torsdag 9. juli ringte dr. Kærn og sa at hun hadde snakket med Gustav Gaudernack, men at det kanskje var like lurt at jeg ringte ham selv. Det gjorde jeg. Han kjente ikke til professor Fändrich, men kjente godt til fagmiljøet, som han karakteriserte som bunnsolid. Som jeg visste fra den gode vennen Albrecht er Radiumhospitalet og universitetssykehuset i Schleswig-Holstein i ferd med å bygge ut samarbeidet og Gaudernack skulle, om jeg forstod det rett, ha et møte med lederen for kreftavdelingen i Schleswig-Holstein til høsten. Gaudernack støttet meg i å oppsøke behandlingen i Tyskland ettersom det ikke finnes tilsvarende behandling for ovarialkreft i Norge.

20. juli var Siri og jeg på Radiumhospitalet hvor dr. Kærn gav sin helhjertede støtte til å dra til Tyskland så fort som mulig: "Du har ikke noe å tape på det." Det var en fin og støttende opplevelse.

Så nå er jeg fanget opp av dr. Fändrichs system i Kiel. Det ligger et brev til meg med alle opplysninger i posten et sted, men jeg vet allerede at jeg skal til "leukapharese" i Duderstadt ved Göttingen 10. august og til Kiel 18. august. Leukapharese betyr blodinnsamling. Mine egne antistoffer (hvite blodlegemer?) skal dyrkes og lages til en vaksine som jeg seinere skal få hver fjerde uke. På denne måten får jeg en Tysklandsferie, for jeg reiser til Düsseldorf og videre til Bonn der jeg tilbringer helgen hos Hannelore og Ulrich. Søndag kjører Hannelore og jeg til Duderstadt, så blir hun med meg på laboratoriet og mandag ettermiddag kjører vi tilbake til Bonn. Tirsdag reiser jeg hjem fra Düsseldorf. Det blir fint.