lørdag 14. mars 2009

Det har kanskje sluttet å snø

Det verste med cellegift er ikke kvalmen. Det verste er at hjernen ikke fungerer som den skal, å bli dum, spimpelthen. Nå er det ti dager siden jeg fikk cellegift og selv om jeg ikke trenger tabletter mot kvalmen, så føler jeg meg merket av behandlingen. Trettheten siger inn i hjernecellene etter noen få timers arbeid. Jeg pusler rundt og rydder i kjøkken og bokhyller som en annen olding. Det er i og for seg hyggelig i seg selv, men kanskje ikke helt nok. Heldigvis får jeg litt stimulans ved å delta i livet utenfor snøfonnene. I denne uka har jeg vært på høring for Faglig Råd for Design og Håndverk og spist lunsj med en kjær venninne. Begge deler var stimulerende, det var like før jeg fikk troen på min egen hjernevirksomhet tilbake.

Tirsdag var jeg hos en blid og hyggelig ortoped som mente at jeg var glimrende i stand til å håndtere min egen kneskade, så det ville han egentlig ikke innblandes i. Nå er det bare å øke belastningen og se hva kneet tåler. Foreløpig har jeg strukket meg til å hive støttebandasjen og fortsette svømmingen. I forrige uke ble det 3 dager med 1400 m hver gang, ja, siste gangen var jeg oppe i 1450 m. Jeg kjenner at det går tråere, sikkert både fordi det har vært den eneste treningen og fordi cellegiften reduserer kreftene, men det er like fultl deilig. Jeg elsker følelsen av å strekke meg helt ut i vannet, bevegeligheten, vannet som stryker langs kroppen. I dag har jeg kjøpt nye joggesko. Det er nok litt optimistisk å tenke seg at kneet skal jogges på i påsken, men det er lov å prøve. Det går i alle fall ikke uten sko.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar