Puuh

I morgen er det en uke siden jeg ble påkjørt av en hund i skiløypa. Ja, nettopp, av en hund. Noe så dustete. En vakker irsk setter, til og med. Vi hadde vært på Golsfjellet noen dager sammen med tyske venner. Jeg gikk med vår cocker spaniel Krølle i bånd og det gikk fint. Jeg fikk til og med en unnskyldning for å bremse nedoverbakke, siden det er grenser for hvor fort Krølles korte bein kan løpe. På det aktuelle tidspunktet stod Krølle og jeg stille i en oppoverbakke. Vi tok et lite ovrblikk over situasjonen, så og si, ettersom det var noen raske turgåere på vei nedover i samme løype. Den ene av disse hadde en irsk setter i bånd og stor fart, så da bikkja hans fikk øye på Krølle og skjente over i vår retning, gikk det ikke lang tid før bikkja smalt i kneet mitt og jeg lå langflat. Røntgen på Gol viste ikke noe brudd, men MR har konkludert med at det er et lite brudd der.

Den første kvelden gjorde det veldig vondt og da må jeg innrømme at jeg svingte mellom tårer og raseri. Bare tanken på å bli satt fysisk tilbake i en situasjon der jeg trenger alle de kreftene jeg kan mønstre, gjorde meg helt desperat. Heldigvis venner en seg jo og det gjør dessuten ikke særlig vondt. Men jeg er ikke en helt grei pasient, lenger. Da jeg i går fikk beskjed om å gå med krykker, tenkte jeg bare: Ikke tale om! Så jeg prøver å unngå å belaste kneet, men uten krykker. Svømming ser ut til å gå bra, så jeg svømte fredag og i dag etter at jeg hadde vært på Bærum og fått cellegift. Mosjon er helt nødvendig, ikke minst for humøret.