Feil igjen

De var jo ikke tyrkere, men arabere, mannen i kjole og de to unge guttene i stripete pyjamas. Mannen hilser nå begeistret på meg, også, men vi har ikke noe felles språk, for når de skal snakke med legen, kommer en kvinnelig tolk og oversetter til engelsk. Det er mulig at det er en transplantasjonshistorie, for en tysk kvinne, som går om kapp med meg i gangene (hun vinner) fortalte at det var flere transplantasjonsoperasjoner her for tiden, både lever og bukspyttkjertel. Det ville forklare hvorfor hele familien er her. Ellers er det mange dansker. En av de danske forklarte meg at, om et dansk sykehus ikke kan operere innenfor en viss tid, får de velge et tysk sykehus å reise til. Alt betalt av staten. Det høres jo veldig lurt ut, med så korte geografiske avstander. Men det er andre avstander: Ingen av de danske jeg har møtt her, snakker tysk. Hvem hadde sagt i 1965 at jeg skulle oversette fra og til tysk for noen som helst? Den siste setningen er til mine gamle skolevenninner som fortsatt er sjokkert over at jeg har blitt en slags tyskspråklig. Det var ikke noe som tydet på det i timene til lærer Wennevold, nemlig.

I dag er jeg befridd for urinkateteret - det skjedde kl 0500 om morgenen! - og kan vandre rundt uten pose. Derfor har jeg kledd på meg, så jeg kan nyte friheten ved å se ut som et menneske og ikke som en pasient. Håpet er at det skal vise seg at urinblæra tåler å brukes, dvs. ikke lekker der den har vært sydd. Jeg har en pose på magen med avfallsvæske fra bukhulen og de skal måle i kveld om det er urin i denne væsken. Hvis det ikke er det, kan jeg reise i morgen, men om det er urin, må jeg nok bli lengre. Ane reiser i dag med Kielfergen for å hente meg, så jeg håper i alle fall for hennes del at alt er i orden.

Jeg skjønner ikke helt vaktrutinene for sykepleierne her. Dagvakta begynner kl 0600. Da går nattvakta av, derfor måtte hun ta kateteret kl 0500. Det ser ut som om de går noen dager dagvakt, så nattvakt, så fri osv, men neimen om jeg er helt sikker. Det må da være veldig vanskelig å få livet til å fungere med så rigide vaktrutiner. Jeg har ikke klart å oppdage at noen er på deltid, men nå har vi ikke snakket om slike ting, heller. De jobber som helter og er blide og hyggelige. Jeg har absolutt ikke annet enn ros å gi.