Martha´s Vineyard

Tre busser og en ferge skulle til for å komme dit. Med New York som normallandskap på netthinnen var det nesten sjokkerende å komme til denne New England idyllen. Siden så mange rike, og ikke minst berømte, personer drar hit, trodde jeg det var et sted med bare store hus og mye synlig rikdom, men heldigvis var det ikke slik. De mest rike gjemmer seg litt bort, for det har de råd til, mens "normalbebyggelsen" gir inntrykk av at det er ganske vanlige mennesker som bor her for det meste. Avslappet, upretensiøst og veldig vakkert i novembersola.

Mine venner har for sikkerhets skyld bygd husene sine selv. Flinke folk. De leier ut tre boenheter, naturligvis mest om sommeren, så nå kunne vi bo sammen i en av utleieboligene. Jeg anbefaler å ta en titt på http://tashmoocottage.com. Martha´s Vineyard er en morene, egentlig, med sand over alt. Ti minutters gange fra husene, gjennom en vakker eikeskog, ligger den nærmeste sandstranden.

På øya har jeg spist makrobiotisk mat til alle måltider, bortsett fra et kafebesøk med Clam Chowder. Skjell og hummer er lokale delikatesser. Mmm. Vi spiser reker hver fredag hjemme i Vollen, men her spiser de hummer hver fredag. Det er litt forskjell. Men reker er kanskje egentlig best. Den makrobiotiske maten bestod av mange grønnsaker, brun ris og tang, bl.a. Tidkrevende å lage, synes jeg, ihvertfall hvis du skal ha misosuppe til frokost og to varme måltider i tillegg.

Min venninne har hatt kreft selv, så vi hadde mange tanker å utveksle. Det var et veldig godt møte, hun er et usedvanlig fint menneske som gjør sitt beste for å styrke kroppen sin og hindre tilbakefall. Hun hadde veldig mye å gi meg. Men en slik samtale er for privat til å deles her på bloggen, kjenner jeg.