Å, jul med din glede!

Denne gangen skal det ikke handle om meg. Moren min falt på gulvet her hjemme og brakk venstre overarm mandag 20. desember. Selv satt jeg i Asker og Bærum tingrett med avslått telefon, så vaskehjelpen  måtte ordne opp. Heldigvis var hun der, heldigvis er hun ytterst oppegående og heldigvis er hun venn av min venninne Lise, som er en mester i å håndtere livets forskjellige situasjoner. Før jeg visste noe som helst, var mor kjørt til Legevakten. Jeg fikk etter hvert alarmert datter Siri, som kastet seg i en drosje og fant mormor, så hadde hun i alle fall noen hos seg. Da jeg omsider kom, var det tatt røntgen. Etter en liten stund kom legen, en svært ung, men absolutt kompetent turnuskandidat, som fortalte at bruddet var så fint at det ikke skulle gipses. Mor kunne få overnatte på sykehuset og det takket vi ja til.

Hun ble der til lillejulaften. Jeg hadde glemt å ta med støvler og kåpe, så det var godt at hun ikke skulle gå langt i femten grader kulde. Vel hjemme fikk vi hentet støvler og kåpe, og kom oss inn, om enn langsomt. Når en beveger seg dårlig fra før, er det et stort hinder å ikke kunne bruke en arm. Deretter var alt så langt  vel. Helt til mor falt en gang til. Hun slo seg heldigvis ikke, men vi fikk henne ikke opp. Vi var tre personer, men dette klarte vi ikke. Til slutt fikk vi hjelp av to staute karer fra Brannvesenet. De løftet mor opp på et sekund. Da var hun utslitt og vi var ganske kjørte, vi andre, også. I følge Sverre, som møtte brannfolkene, kom de kjørende i en stor brannbil. Det er en slik historie som sikkert kan bli morsom med tiden, men som ikke er morsom når det står på. Tveritmot, tårene rant den kvelden. Mor er så tapper og snill, men har simpelthen ikke krefter lenger.

Det ble fort klart for oss at vi ikke kunne klare å ta hånd om mor uten hjelp, vi trengte både en sykehusseng og en forhøyet toalettskål. Julaften formiddag satte jeg i sving med å ringe. Det viste seg å være vanskelig. Timingen var jo heller ikke fantastisk. Toalettskål kan vi få tirsdag, men sykehussengen kan vi først få etter nyttår. Uholdbart. Ikke plass på Bråset, der det burde vært mulig å komme på korttidsopphold og ikke vilje til å ta i mot henne på Risenga, for der skal folk kunne passe seg selv. Heldigvis ringte en dame tilbake etter en stund og kunne gledestrålende fortelle at det var dukket opp en plass på Bråset fra mandag ettermiddag. Veldig fint! Hjemmesykepleien gikk også inn med forsterkninger.

Vi flyttet juletre og julemiddag og det hele opp til mor. Det ble en fin julaften! Siri og Ane sov i stuen hennes og tok skift på å hjelpe mor opp på do om natten. Første juledag gikk i langsom fart, Siri og jeg gikk en tur, alle småspiste og leste julebøker, og til slutt spiste vi sammen. I natt fikk Ellen og Ane omgangssyke, så de har ligget som slakt i dag. Vi har prøvd å holde mor unna kontakt med dem, men hun ble dårlig i ettermiddag. Nå sitter jeg vakt utenfor døren til soverommet hennet slik at jeg kan høre om hun våkner og trenger hjelp. Siri har dratt til byen for å feire Haakons fødselsdag. Ane skulle reist til Berlin, men måtte utsette reisen til i morgen. Så nå får vi se hvordan det går. Det blir vel i alle fall en jul ingen glemmer!