Denne gangen er det hjertet

Vi holder på. Tirsdag var vi med datteren hos en spisevegringspsykiater som skremte livet av datteren med å fortelle om alt som kan gå galt om en blir for tynn. Det var hjerteskjærende. Det hjalp - litt - at vi gikk på trening etterpå, hun og jeg.

I går var jeg til hjerteundersøkelse på Radiumhospitalet. For at hjertet skal komme fram på bildene fra gammakameraet, blir et stoff injisert som merker de røde blodlegemene. Etter en pause injiseres et radioaktivt stoff som fester seg til de merkede blodlegemene, og så tas bildene. Med mine dårlige blodårer fikk jeg selvsagt litt radioaktivt stoff inn i armen, men det ble løst ved å gi meg en ekstra injeksjon. Det er en smertefri undersøkelse, men det er noe med å sitte der og vente i sykehuskorridorene. Og tiden går. I alle fall var jeg ikke i så god form i går, om det nå skyldtes det ene eller det andre eller alt på en gang.

Ellers har jeg visst utelatt våre erfaringer med den såkalte alderspsykiatrien (fælt navn for folk som bare er blitt gamle). Min mor, som fyller 90 år 1. mars, har blitt litt glemsk. Ettersom jeg, via vår tyske sykepleiervenninne, visste at det finnes en medisin som visstnok øker oksygentilførselen til hjernen og dermed senker farten på utviklingen av glemsomhet og demens, gikk mor og jeg til fastlegen i april. Hun satte i gang en utredning som først førte til Sykehuset Asker og Bærum for undersøkelse av biskjoldbruskkjertlene. Dette skyldtes at Mor har for høye calciumverdier. Deretter kom det to ansatte i alderspsykiatrien hjem til oss, så var vi begge to på samtaler på Blakstad sykehus. Mor har også tatt en hjernescan (eller var det to?) før vi nå begge var på Blakstad sykehus til oppsummeringssamtale. Oppsummeringen er at Mor har en "svak organisk kognitiv svikt", men ikke er dement. Derfor kan hun ikke få denne medisinen (som var det vi opprinnelig spurte om), har overlegen (som selvsagt aldri har snakket med noen av oss) bestemt. Derimot skal hun enda en gang til undersøkelse av biskjoldbrukskjertlene på Sykehuset Asker og Bærum fordi kirurgen der ikke vil operere før nærmere utredning. 

Jeg kunne ikke la være å si at jeg undret meg over hvor store ressurser det ble brukt på å finne fram til ovennevnte konklusjon. Det jeg ikke sa, men senere har tenkt, er at det kan da umulig være slik at en overlege kan bestemme at en person ikke kan få en medisin om personen kan ha nytte av (jeg forutsetter at det er slik) og kan betale selv? Nå skal jeg følge dette opp overfor fastlegen. Her må jeg nok, i redelighetens navn, legge til at medisinen skulle bli gitt av en sykepleier som skulle komme med den hver dag. Jeg innser at det er et stort ressursbruk som må vurderes nøye. Men ettersom jeg hadde forklart at vi bor i samme hus og at det vil være til støtte også for meg å vite at det kom andre til mor slik at ansvaret ble litt fordelt. Det er et tungt ansvar i cellegiftperiodene hvor jeg orker så lite. Ikke at mor gjør noe ut av det. Det er min opplevelse av ansvar som gjør det vanskelig.

Ellers fikk mor tilbud om en samtalegruppe om demens. Det høres virkelig gøy ut... Da tror jeg mer på at hun kommer seg litt på seniorsenteret i Vollen og det kan det nok tenkes at hun har lyst til. Hun trenger jo litt aktivitet. Ellers sørget vi for masse aktivitet i forrige uke. Først var vi på teater og to dager etterpå på kino. Men det er neppe et aktivitetsnivå vi kan opprettholde.