onsdag 16. februar 2011

Kritiske innspill til helsepolitikken - del 2


Klinisk utprøvende behandling
Det er behov for å øke antall plasser for å dekke behovet for seriøse, forskningsbaserte tilbud om klinisk utprøvende behandling.  Vi mener også at klinisk utprøvende behandling bør være et tilbud gjennom hele behandlingsprosessen. Det er i dag vanlig å tilby klinisk utprøvende behandling i de tilfeller der det ikke umiddelbart finnes ytterligere mulighet for behandling, men dette er ikke tilstrekkelig. Anledning til å delta i utprøvende behandling bør utvides til en rett, hvor pasienten får hjelp til å finne studier de kvalifiserer til i andre land, både innenfor og utenfor EU. Pasientene bør også rutinemessig informeres om muligheter for ”compassionate use”.

Det er videre viktig å sørge for en selvstendig finansiering av utprøvende behandling slik at etablert og utprøvende behandling ikke må konkurrere om midlene.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten anbefaler at det ”også etableres et tilbud i regi av helsetjenesten hvor pasienter kan få gjennomgått og vurdert informasjon de selv har funnet frem til”. Dette ser vi veldig positivt på, men mener at dette tilbudet ikke bør drives i regi av helsetjenesten, men snarere bør være et uavhengig organ som skal representere pasientenes interesser.

Forskning og utvikling
Det er nødvendig å styrke tildelingen av frie forskningsmidler for å få fram medisin som legemiddelindustrien, f.eks. av konkurransehensyn, ikke vil satse på.

Et viktig problem for forskningsmiljøene er at det er vanskelig å få finansiert studier med 30 til 60 pasienter (utprøvende behandling). Studier på 1-2 millioner Euro er for store til at de vanlige finansieringskildene (sykehus, universitet, Norges forskningsråd (NFR), Kreftforeningen etc) kan klare finansieringen. Et godt forsøk på å få fram privat støtte er Oslo Cancer Cluster (OCC) som støttes av store og globalt arbeidende farmasøytiske firmaer. Men det er nødvendig å finne også statlige finansieringsstrukturer for å kunne utvikle virkemidler/metoder som ikke er ”øyeblikkelig” kommersielt interessante (eller direkte uinteressante fordi de kunne erstatte medikamenter til de store farmasøytiske firmaer).

At en slik forskningsfinansiering også kan gi økonomiske resultater, er ”Alpharadin” et godt eksempel på.  Bayer AG har kjøpt retten til å videreutvikle og kommersialisere medisinen (utviklet av professor Øyvind Bruland på Radiumhospitalet og Roy Larsen ved UiO) for 850 mill dollar.

Behandling i utlandet
Rett til behandling i utlandet dekket av det offentlige behandles først og fremst i pasientrettighetsloven paragraf 2-1: ”Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd.” Behandling i utlandet kan også være aktuelt ved fristbrudd.

Prioriteringsforskriften utdyper pasientrettighetsloven. I forskriften heter det (paragraf 2, 1. ledd): “Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasientrettighetsloven paragraf 2-1 annet ledd, når: 1. Pasienter har et visst prognosetap med hensyn til livslengde eller ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes…”

Våre erfaringer tyder på at denne retten til hjelp, f.eks. i utlandet, ved prognosetap, i praksis kolliderer med rundskriv IS-12/2004 fra Sosial- og Helsedepartementet hvor lovteksten er presisert slik: ”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.”

Dette betyr i praksis at pasientene ikke får rett til helsehjelp i utlandet dersom det overhodet finnes et behandlingstilbud i Norge.

Pasientrettighetsloven paragraf 2-1 femte ledd må endres slik at den åpner for behandling i utlandet.

Vi mener i tillegg at gjeldende praksis der søknad om refusjon av utgifter til behandling i utlandet skal sendes til eget helseforetak, er svært uheldig, ettersom samme foretak vurderer behandlingens nødvendighet og er godkjennende myndighet. En slik søknad bør vurderes av et organ som ikke er tett knyttet til den behandlingen pasienten allerede har fått.
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar