Leukaferese

Onsdag i forrige uke var jeg på laboratoriet i Forskningsbygget på Radiumhospitalet for leukaferese. Etter en del plunder og heft, noe som er helt vanlig med mine blodårer, kom en anestesilege og satte en nål i arterien, altså pulsåren, på håndleddet. Der kunne de hente blod. Lange slanger førte inn i en maskin som hentet monocytter før den sendte resten av blodet tilbake i meg via venoflon i høyre hånd. Det tok sin tid. Jeg lå i en seng og hørte radio, så lenge batteriet rakk, leste litt, sov litt og pludret litt med bioingeniøren som betjente maskineriet og meg. To leger gikk til og fra, den ene viste seg å være professor Gunnar Kvalheim, mannen som er leder for avdeling for celleterapi. Han fortalte at de er i ferd med å etablere et samarbeid med Universitätsklinikum i Kiel om et studie om glioblastom, en ilter form for hjernesvulst. Han var svært fornøyd med laboratoriefasilitetene som er så gode at utenlandske forskere, bl.a. fra München. ønsker å bruke dem i sine utprøvinger av vaksinasjonsterapi mot kreft. Legemiddelverket har nå godkjent vaksinene som produseres der til bruk i hele Europa, om jeg forstod ham rett. Litt susete var jeg unektelig av å ligge der og sende og ta i mot blod. 

Den gode Lise hentet meg og brakte meg hjem. Min kjære gemal hadde bebudet at han skulle være borte om kvelden, så jeg hadde invitert en god venninne. Det viste seg at yngste datter også ville komme hjem. Da var vi tre damer. Så kom mannen hjem fra jobb og sannelig viste det seg at han først skulle bort dagen etter. Vi lo godt av forvirringen og fikk en bedre middag i godt selskap ut av det hele.

Leukaferesen er bare peanuts. Min gode slektning, som jeg nevnte i forrige mail, har derimot fått vite at resultatene av operasjonen før jul er ytterst foruroligende: Noe har gått skrekkelig galt. Pt leter legene etter en forklaring og jobber med andre operasjonsstrategier. Inntil videre er slektningen opererert to ganger siden november. Det unner jeg ingen. Hvorfor skal noen være så uheldige? Skjønner du som leser dette hvorfor leukaferesen da bare er peanuts?

I morgen kommer moren min hjem fra Brådet bo- og omsorgssenter. Da er det slutt på ferien for meg. Det blir fryktelig spennende å se hvordan hun klarer seg her hjemme. Forhåpentligvis klarer hun en sommer til. Det unner jeg henne.