16-31 år

I dag er minstebarnet 16 år. Det kjennes stort! Snart har jeg bare voksne barn. Det er flott, synes jeg, og spennende. Makan til gode samtalepartnere skal en lete lenge etter! Vi har vært oppe til bursdagsfrokost klokka halv sju før hun og pappaen ble kjørt til båten fordi det regnet så voldsomt. I ettermiddag skal det være fødselsdagsmiddag med kjæreste Fridtjof som gjest. Jeg har bakt og har faktisk planer om å bake en kake til.

Den første uka etter tredje cellegiftbehandling er overstått og formen er bra. Det er forbløffende mye hår på hodet, men lengden kan måles i mm og ikke i cm. Jeg begynner å slappe av når det gjelder å vise hodet som det er, men jeg tar (inntil videre?) på meg parykken når jeg er i det offentlige rom. Jeg tenker ikke så mye på at jeg ikke er frisk, for jeg synes at jeg har et godt liv og krefter til å gjøre mye av det som jeg blir glad av. Noen identitet som "kreftpasient" har jeg i alle fall ikke tenkt å utvikle!

Etterlysning

Nå har flere etterlyst en oppdatering. Det er flott å merke at mange følger med!

Cellegiftbehandlingen mandag gikk helt greit. Jeg hadde husket å spise pillene mine. Mye av dagen sov jeg, simpelthen, fordi alle stoffene jeg får for at kroppen skal akseptere cellegiften gjør meg veldig søvning. Heller ikke denne gangen har jeg vært særlig plaget etterpå. Jeg spiser mine piller mot kvalmen, kjenner at det gynger litt i kroppen og tar det litt roligere noen dager, - og det var i grunnen det. Mentalt har jeg fokusert på at Ellen Emmerentze har begynt på videregående. Det er en spennende overgang og ekstra spennende fordi hun har begynt på Steinerskolen (Oslo By). Jeg har så smått brukt noen formiddagstimer ved PCen til oppfølging av prosjekter og kjent at kreftene strekker til. Dessuten har jeg vært i Kulturdepartementet og snakket om hovedfagsoppgaven min for den ansvarlige for den kommende frivillighetsmeldingen. I dag skal jeg undervise noen timer på Høgskolen i Akershus.

Sosialt har det også vært, heldigvis. Ungdomsvenninne Astrid og jeg har gått tur og svømt i fjorden, moren til vårt tyske fadderbarn har vært her med barna og Sverre har hatt med seg en hyggelig amerikansk venn hjem til middag. Og så er jeg fortsatt omgitt av mine deilige døtre, noe som ikke bare betyr selskap og samtale, men også ferdige middager og et ryddet kjøkken.

Blemme

Gjett hvem som kom på Bærum Sykehus i dag uten å ha spist de tablettene som skal gjøre det mulig for kroppen å akseptere cellegiften? Ingen å skylde på, det var simpelthen bare jeg som hadde glemt at pillene fantes i det hele tatt. Kanskje ikke så merkelig nå som jeg har så mange piller å huske på? Dumt, uansett. Resultatet er at neste cellegiftbehandling er mandag førstkommende. Nå tror alle, meg selv inklusive, at jeg kommer til å huske pillene søndag kveld og mandag morgen.

Enda godt at solen varmet i dag og at fjorden holdt nesten 20 grader. Jeg svømte av meg litt av ergrelsen og solen tok resten.

Ordbruk

Som den oppmerksomme leser har merket seg, har jeg tidligere skrevet at jeg foretrekker ordet "kjemoterapi" framfor "cellegift". Etter at jeg nå har erfart uvesenet, er jeg mer tilbøyelig til å like ordet cellegift. Det er mer presist og ikke så utflytende som kjemoterapi. "Terapi" har også en klang av hjelpende støtteapparat som er fjernt fra opplevelsen av å få cellegift. Ikke at ikke støtteapparatet, dvs. sykepleierne, er hjelpsomme, men de er langtfra å være terapeuter, enn si terapeutiske i sin yrkesutøvelse. Det ligger ikke noe kritisk i denne kommentaren. Jeg har såvisst ikke savnet en mer terapeutisk vinkling.

"Når skal du ha neste kur"? spør helsepersonell og andre. Det høres deilig ut i mine ører, for mine ører har jo vært i Tyskland og møtt en virkelighet der folk ble sendt på kuropphold for å komme seg til hektene, spise sunn mat og gå lange turer. Og det synes jeg høres deilig ut. Derfor steiler jeg når ordet "kur" brukes om "cellegiftkuren", for det er sannelig en helt annen slags kur! Da vil jeg foretrekke ordet "behandling", for jeg ser på cellegiften som en behandling som skal bekjempe svulstene.

Såvidt jeg forstår ordene, er det slik at det er vanlig å snakke om "kjemoterapibehandling" og "cellegiftkur". Og jeg som foretrekker "cellegiftbehandling", - ok, da, til nød "cellegiftkur", men altså slett ikke "kur" alene.

Hvorfor dette ordkløyveriet? Fordi det kjennes bra når ordene dekker virkeligheten, slik jeg oppfatter den. Det fjerner avstanden mellom ordene, behandlingen og "den behandlede" i dette tilfelle meg.

Isolat

Sist mandag kveld steg feberen plutselig. Jeg har fått beskjed om å melde meg til Bærum Sykehus når feberen når 38,5. Feberen steg veldig fort og var på 40,5 da den ble målt på sykehuset samme kveld. Antibiotika hjalp heldigvis veldig fort og feberen forsvant like raskt som den var kommet. Neste morgen var den helt normal igjen og har holdt seg der siden. Problemet oppstod fordi immunforsvaret er sterkt redusert pga cellegiften som angriper alle celler, ikke bare de syke. Mine "neutrofile" var o,1 (altfor lave) tirsdag morgen, men steg til 0,5 (akseptabelt) onsdag og til 0,7 torsdag. Dermed fikk jeg permisjon og kunne reise hjem. Torsdag, fredag og lørdag kveld var jeg på sykehuset for å få infusert antibiotika, men nå er jeg over på tabletter. Neste kjemoterapibehandling er utsatt noen dager slik at jeg skal ha den torsdag i denne uka i stedet for tirsdag.

Isolat er isolat. Det betyr at du er nødt til å oppholde deg innenfor et roms fire vegger. På tross av radio, gode bøker og TV er det ubehagelig å være innesperret. Vinduet kunne heller ikke åpnes fullt ut av hensyn til faren for at pasienten kastet seg ut fra sjuende etasje. Så desperat var jeg nå ikke! Innesperring pluss usikkerheten om hvor lenge det kunne vare, var det som plaget meg. Nå i etterkant virker knappe tre dager ikke lenge, men når en er i situasjonen og ikke vet når oppholdet tar slutt, er det noe annet.

Etter at jeg kom hjem har jeg gått turer for å få opp dampen igjen. I går arbeidet jeg i hagen og flyttet rundt på planter for å forberede enda mer vellykkede blomsterbed neste år. Det ble jeg så glad av! Det var så herlig å ha krefter til å gjøre noe jeg har tenkt på lenge. Selve hagearbeidet fylte meg med lykke, faktisk. I lykkeforskningens tidsalder må det være lov å bruke et slikt ord, ikke sant?

Hårløs

I går ble det siste håret barbert bort og parykken fikk prøve seg i det offentlige rom. Jeg har kommet fram til at problemet med å venne seg til å være skallet er de indre bildene av kvinner fra konsentrasjonsleire og "tyskertøser" som ble skamklippet etter krigen. Ane sier at jeg skal tenke på Nefertiti og det er unektelig et vennligere alternativ, men også et som jeg har problemer med å identifisere meg med. Jeg ante ikke at de egyptiske kvinnene brukte parykk. Så lærte jeg det. Uansett, jeg kommer til å venne meg til mitt eget speilbilde. Parykken fungerer fint (men det er som å ha en stram lue på). Hjemme blir det skjerf, luer og hatter og kanskje bart hode etterhvert. Det er vel andre enn meg som trenger å venne seg til at jeg er hårløs.

Formen er bra og vel så det. De siste morgenene har Oslofjorden vært stille og innbydende og jeg har svømt et godt stykke i det varme vannet. I dag har vi ellers avsluttet arbeidet med Anes leilighet og jeg har vært hos øyelege og blitt anbefalt operasjon for grå stær. Det er kanskje like greit å ta alt som må repareres mens jeg er i gang!